Jeg er i Kanchanaburi, 130 kilometer vest for Bangkok. Som over alt ellers i Thailand byr også denne byen, som har rundt 30. 000 innbyggere, på et fargerikt gateliv, vakre templer og hyggelige priser. Men det er først og fremst et drama fra 2. Verdenskrig – og en bro, som trekker turister hit.

Slaget ved atollen Midway i juni 1942 påførte japanerne store tap og var et vendepunkt i Stillehavskrigen. Den keiserlige japanske marine lå riktignok ikke med brukket rygg, men den var ikke lenger enerådende i Stillehavsområdet. De allierte blokkerte blant annet kjente seilingsruter for å hindre japansk ekspansjon i Sørøst-Asia.

For å forsyne sine styrker under okkupasjonen av Burma satte japanerne i gang et ambisiøst prosjekt; å bygge en 414 kilometer lang jernbane fra Ban Pong i Thailand (Siam) til Thanbyuzayat i dagens Myanmar (Burma). Omtrent for hver sville som ble lagt døde ett menneske. Flere enn 100 000 asiatiske slavearbeidere og rundt 15 000 allierte krigsfanger bukket under mens de arbeidet på Burma-Siam jernbanen i krigsårene 1942/43.

Broen over Kwai

Det er stekende varmt og luftfuktigheten er nærmere 90 prosent. Jeg sitter på terrassen og nyter en iskald Singha øl mens Kwae Yai elva renner stille forbi. 400 meter lenger oppe er broen som var et viktig element på Burma-Siam jernbanen, den berømte «broen over Kwai».

Jeg finner stien fra hotellet, går forbi et par tomme suvenirkiosker som ligger like ved jernbanelinje og følger skinnegangen de 200 siste meterne mot broen. Jeg er langt fra alene men broen er heller ikke stinn av turister. To buddhistmunker i sine tradisjonelle orange-gule kapper kommer gående fra motsatt side. Jeg går til siden og lar de passere. Litt lenger inne på broen er to sør-koreanske kvinner i 20-årene mer opptatt av å ta selfies enn av krigshistorie og en flokk skolebarn underholder turistene med dans og sang for å tjene noen bath til skolegangen.

Det vanlige sirkuset som gjerne er ved populære turistattraksjoner er heldigvis heller beskjedent her. Et fåtall boder selger T-skjorter, falske DVD’er, forskjellige suvenirer og bildebøker og annen litteratur om broen mens en muslimsk kvinne frister med små grillspyd til 20 bath (5 kroner) stykket. Det oser fælt fra grillen men kjøttet smaker utmerket og er et høvelig mellommåltid, for eksempel ved lunsjtider.

Minimal trafikk

To flytende restauranter dupper opp og ned ved den vestlige elvebredden. Jeg finner et ledig bord og har førsteklasses utsikt til broen som er mindre enn 100 meter unna.

Den første broen som ble bygd var en trebro. Den sto ferdig i februar 1943. To måneder senere ble en mer solid stålbro ferdigstilt. Begge broene var i bruk til 1945 da de ble bombet av allierte fly. Trebroen er for lengst borte men stålbroen ble reparert som del av japansk krigserstatningen. Fra restauranten er det lett å se hvor bombene traff. Midt på broen er de opprinnelige, avrundete brofagene erstattet med mer rektangulære seksjoner. Den vel 300 meter lange broen brukes daglig av lokalbefolkningen. I hele broens lengde er det montert en gangvei av stål og på begge sider plattformer hvor en kan gå til side når det kommer et tog, eller for å nyte utsikten.

Mens jeg slapper av med en iskald forfriskning kjører toget, som to ganger om dagen trafikkerer strekningen fra Kanchanaburi til endestasjonen Nam Tok, inn på broen.

Etter krigens slutt fjernet den britiske hæren fire kilometer av skinnegangen på grensen til Myanmar (Burma). Resten av strekningen ble overtatt av Thailands statlige jernbane i 1947, men blant annet av økonomiske grunner ble det meste av linjen lagt ned. I dag er 77 kilometer til Nam Tok alt som er igjen av Dødens jernbane, og trafikken er minimal.

Umenneskelige forhold

To av lokomotivene som var i bruk på Burma-Siam jernbanen er pusset opp og utstilt ved stasjonsbygningen ved broen. Fangeleirene som lå langs jernbanelinjen har imidlertid gitt tapt for den tette jungelen for mange år siden. Et besøk i JEATH-museet i Kanchanaburi er en tidsreise tilbake til fangeleirene langs Dødens jernbane.

JEATH er en forkortelse for Japan, England, Australia og Amerika (USA), Thailand og Holland; de mest sentrale aktørene i dette krigsdramaet. Museet blir drevet av munkene i Wat Chai Chumphon, og ligger inne på tempelområdet.

Et vakttårn troner over inngangen til en bambushytte, som er en tro kopi av hyttene fangene bodde i. Utstillingen består av bilder, tegninger og malerier signert fanger som arbeidet på jernbanen; radmagre, unge menn uten framtidsutsikter. Bildene gjenspeiler elendighet og lidelse, men det er umulig å fatte hvor ille det egentlig var. I et avisintervju fra 1970-tallet en gang – utstilt i museet, uttaler en australsk krigsveteran som opplevde marerittet; «I’ll never forget what they did to us. I still hate the bastards. I could never forgive and forget».

JEATH er et forholdsvis lite museum. Det passer meg bra. Jeg er ikke spesielt begeistret for store museer som inneholder så mye at en har glemt det meste når en kommer ut igjen.

Her er personlige eiendeler som inkluderer drikkeflasker, hjelmer, kaffekrus, et par briller og av alle ting en gammeldags grammofon, og militæreffekter; skytevåpen, kart, en udetonert bombe som ble sluppet over området og som ble uskadeliggjort i ettertid, bajonetter og samuraisverd, som var den japanske soldatens personlige våpen.

Hver soldat hadde to sverd, et langt som ble brukt i strid og et kort som eventuelt skulle brukes til å begå harakiri (selvdrap).

Siste hvilested

Gravlunden er velstelt og vakker og én av tre hvor allierte soldater som arbeidet på Dødens jernbane ligger begravet. Kanchanaburi War Cemetery er også den største av de tre. 6982 unge menn fra Storbritannia, Australia og Nederland har fått sitt siste hvilested her. De andre krigskirkegårdene er Chong Kai War Cemetery like nord for Kanchanaburi, hvor nærmere 1700 er begravet, og Thanbyuzayat War Cemetery i Myanmar med drøyt 3500 falne.

De døde som fluer under umenneskelige forhold; en brutal arbeidshverdag med opptil 18 timers skift, et utfordrende klima, underernæring, tropiske sykdommer, mishandling og tortur. Etter krigen ble japanske soldater beordret å grave opp levningene av alle de som i hui og hast var lagt i provisoriske graver langs jernbanelinjen.

En suvenirselger har stilt seg opp like utenfor inngangen til kirkegården, men det blir sannsynligvis ikke rare businessen denne dagen. Jeg kan telle antall besøkende på to hender.

Det hviler en nærmest sakral stillhet over gravlunden, som ligger ved en travel gate midt i Kanchanaburi. Et ektepar tusler rundt og kikker på gravsteinene, stopper opp og går videre til neste. Kanskje er de etterkommere av noen som mistet livet på Dødens jernbane? På flere av gravsteinene er det lagt ned friske blomster.

Britiske soldater teller rundt halvparten av de som ligger her, og er gravlagt til høyre for inngangspartiet. Australske og nederlandske ligger til venstre. Et trettitalls ukjente soldater er også gravlagt her.

Hver gravstein forteller en historie, på mange er det skrevet en siste hilsen fra en bror, kone eller mor. De var menn i sin beste alder; 22 år, 34 år, 27 år. Slik fortsetter det langs rekkene av gravsteiner. Det er umulig ikke å bli berørt av et besøk i Kanchanaburi War Cemetery.