Den mektige Chao Phraya-elven renner gjennom Bangkok, som én gang var «en by på vannet». På midten av 1800-tallet bodde majoriteten av byens 400 000 innbyggere på og ved khlongene, det vil si kanalene. I dag er de fleste av disse vannveiene på vestsiden av Chao Phraya elven borte og de som er igjen er sterkt forurenset. I bydelen Thon Buri, på østsiden av elven, er imidlertid mye av hverdagen fortsatt knyttet til khlongene.

I Thon Buri, på østsiden av Chao Phraya-elven, er mye av hverdagen fortsatt knyttet til khlongene. Foto: Bjørnar Johansen

Den beste måten å oppleve Thon Buri på er med båt. I et lite reisebyrå på hotellet avtaler jeg en to timers tur i det omfattende nettverket av kanaler, og blir hentet av en fartsgal ung mann med moped. Den ti minutter lange kjøreturen til brygga hvor båten venter, kunne jeg utmerket godt vært foruten.

Thon Buri er en fredeligere utgave av Bangkok på den andre siden av Chao Phraya elven. Vi passerer små templer, flotte herskapsboliger, unger som plasker i det grumsete vannet, og hus på påler som har sett sine beste dager. En mann padler mot oss med båten full av varer han skal selge, litt lenger inne i khlongen hopper en buddhistmunk i land fra en «longtail» båt og flere steder vinker folk til oss.

Hunder til salgs

Bangkok har offisielt drøyt sju millioner innbyggere, men hvor mange som egentlig bor i Krung Thep – englenes by – som thailenderne kaller hovedstaden, er det vel knapt noen som har helt oversikt over.

Trafikken er til tider hinsides all fornuft. Internasjonale trafikkregler gjelder, men dét er det ikke alle som bryr seg om. Tuk-tuk’er og mopeder virrer fra side til side og utsetter seg selv og andre for fare. Hjelm er påbudt og de fleste mopedistene bruker hjelm, men de kan gjerne ha både en og to og tre passasjerer uten beskyttelse. Barn blir plassert fremst. Daglig skjer det alvorlige ulykker i Bangkok-trafikken. 80 prosent av disse ulykkene skyldes kjøring i alkohol- eller ruspåvirket tilstand. I Thailand er det vanlig å møte venner ute på byen, og nesten like vanlig å kjøre hjem etter en livlig aften. Flere titalls mennesker blir drept i trafikken i Thailand hver dag.

Det er et yrende folkeliv i gatene, selgere og små butikker over alt og Bangkoks markeder er fargerike og livlige. Jeg er på Chatuchak-markedet som ligger nord i Bangkok. Kvinnen peker på kameraet mitt og rister på hodet. I et bur har hun fem hunder til salgs og hun gjør det klart at hun slett ikke vil bli fotografert. Truede dyrearter har visst nok blitt solgt her, men hva som er så spesielt med disse fem hundene aner jeg ikke.

Chatuchak er Thailand største marked, og populært både blant turister og byens befolkning. 1.500 boder og butikker dekker et område på størrelse med fem fotballbaner. Falske DVD-er, antikviteter, T-skjorter, mat i alle varianter, kunsthåndverk, smykker; listen over hva som er å få kjøpt er nærmest uendelig.

Chatuchak er et weekend-marked, Nang Loeng-markedet er åpent hele uka. Helt siden slutten av 1800-tallet har det vært drevet handel og vandel i dette området, som er lokalisert i den eldste delen av Bangkok. Én gang var opiumsbuler og bordeller en del av businessen her, men de er naturligvis for lengst borte. Markedet ligger utenfor den vanlige turistløypa. Det er stort sett lokalbefolkningen som frekventerer Nang Loeng.

Markedet åpner grytidlig. Ved lunsjtider har de fleste pakket sammen. Restauranten Sor Roong Roj er heldigvis åpen, men også her begynner det å roe seg. Bare to av de åtte bordene i den vanligvis så travle restauranten er opptatt. Interiøret er enkelt, med røde plaststoler og den ene veggen dekorert med bilder av kjendiser som har spist her. Jeg bestiller nudelsuppe med and, som restauranten har hatt på menyen siden 1963. Det smaker fortreffelig.

Fem tonn gull

Et tempelbesøk er nærmest obligatorisk i Bangkok. Det er nok å velge i. Byen har rundt 300 templer – eller «wat» som de heter på thai.

Bangkok har rundt 300 templer. Wat Phra Kaew er det mest populære, både blant turister og lokalbefolkningen. Foto: Bjørnar Johansen

Wat Phra Kaew, som er en del av det flotte Grand Palace, er det mest populære tempelet, både blant thailendere og turister. Jeg betaler inngangsbilletten på 500 bath (ca. 125 kroner) og går inn på tempelområdet. Det kryr av mennesker innenfor porten. Folk virrer rundt og fotograferer buddhafigurer, venner og seg selv.

Det er vanlig skikk og bruk å ta av seg skoene før en går inn i tempelbygninger. Utenfor inngangen til en vakker «bot» ligger flere titalls par sko. «Alle» skal se «Emerald Buddha», som ifølge legenden kan dateres tilbake til år 43 f. kr. Buddha-figuren er laget av et jadelignende materiale, beskjedne 66 centimeter høy, men likevel hellig for thailenderne.

Andre viktige, og godt besøkte templer, er Wat Pho med Den liggende Buddha, en 46 meter lang og gullbelagt buddha-figur, Wat Arun i Thon Buri, ved bredden av Chao Phraya elven, og Wat Traimit som huser en utrolig gullskatt.

Det forventes av alle thaigutter at de skal tilbringe en periode av livet i et tempel. Oppholdet byr ikke bare på bønn og faste. Hverdagen inkluderer også verdslige gjøremål, blant annet husarbeid.

Den gylne Buddha i Wat Traimit veier over fem tonn og består av 18 karat rent gull. Foto: Bjørnar Johansen

I Wat Traimit støvsuger en ung buddhistmunk teppet foran Den gylne Buddha.

Buddha-figuren er over fire meter høy, består av 18 karat rent gull og veier over fem tonn. Den ble funnet ved en tilfeldighet under arbeidet med å utvide havna i Bangkok i 1955 og ble stuet bort i Wat Traimit. 20 år senere, da figuren skulle flyttes til et permanent oppholdssted, deiset den like godt i bakken. Det ytterste laget, som var smurt på for å skjule for uvedkommende hva dette egentlig var, sprakk og avslørte Den gyldne Buddha.

Wat Phra Kaew og de andre tempelkompleksene er utrolig spennende, med vakre bygninger og gull og glitter i lange baner, men noe av opplevelsen forsvinner i menneskemylderet. Å besøke et mindre kjent tempel, å nyte roen og atmosfæren, kan ofte være den fineste tempelopplevelse.

En herlig bydel

Wat Traimit ligger i Chinatown. Bydelen syder av liv fra tidlig morgen til kveld. I hovedgaten Yaowarat og i trange sidegater og smug er det et virvar av boder, selgere og butikker; krydderbutikker, gullbutikker og apotek som er stappfulle av haifinnskinn, urter, tørkede firfisler og andre «rare» ingredienser som brukes i tradisjonell kinesisk medisin. I tehusene sitter eldre menn bøyd over mahjong-brikkene. I Kina er spillet, som jeg naturligvis ikke skjønner en døyt av, mer enn bare tidsfordriv. I 1998 ble mahjong anerkjent som offisiell idrettsgren i Midtens Rike.

Chinatown er en herlig bydel å utforske. Jeg er på utkikk etter Kwang Jiab Sia, en musikkforretning som selger kinesiske instrumenter, på «oppdrag» fra en kamerat hjemme.

Butikken er en typisk «hull-i-veggen» butikk, som det finnes tusenvis av i Bangkok, åpen ut mot gaten og i beste fall tjuefem kvadratmeter stor. Rundt om i den lille butikken har innehaveren er et godt utvalg instrumenter. Her er blåseinstrumenter, strengeinstrumenter, trommer og fløyter og i et glasskap på den ene veggen henger fem eksemplarer av instrumentet jeg er på jakt etter; «ehru», som er et tradisjonelt og klassisk strengeinstrument.

En eldre butikkassistent demonstrerer et par av instrumentene. Han er dyktig, buen flyter over strengene. Det er vakkert, men hvilken «ehru» skal jeg velge? Jeg har sant og si ikke særlig peiling på kinesiske musikkinstrumenter, og lar den musikalske butikkassistenten velge instrumentet som passer best for nybegynnere. Et godt valg, skal det vise seg. «Oppdragsgiveren» hjemme er veldig fornøyd.

Heftig nasjonalsport

Erawan Shrine, som ligger i et populært shoppingdistrikt i hjertet av Bangkok, er en helligdom som etter sigende skal bringe lykke. Daglig opptrer «lakhon» dansere her. Klassisk thaidans, såkalte «khon» dansedramaer og «lakhon», blir stadig sjeldnere, men er ofte populære innslag på typiske turiststeder. «Lakhon» er mer uformell, men like grasiøs og elegant som «khon, en visuell nytelse.

Daglig opptrer «lakhon» dansere med klassisk thaidans ved Erawan Shrine. Foto: Bjørnar Johansen

Interessen for «hoon lek», klassisk dukketeater som har en flere hundre år lang historie å vise til, er heller ikke all verden, mens «muay thai» har millioner av fans i hele Thailand.  «Muay thai» – thaiboksing – er nemlig Thailands nasjonalsport. Kampsporten har lange tradisjoner. Opprinnelsen er ukjent, men historiske dokumenter forteller at «muay thai» blant annet ble brukt i militær trening i det gamle Siam.

En «muay thai» kamp blir alltid innledet med et ritual hvor bokserne viser respekt for sine læremestere og for sporten. Foto: Bjørnar Johansen

«Muay thai» blir ofte kalt «The Art of Eight Limbs». Det er tillatt å bruke hender, føtter, albuer og knær. Sporten ble forbudt på 1920-tallet, men tatt opp igjen i 1937. Nå med utstyr og regler som bedre skulle beskytte bokserne. Kamparenaer finnes i alle større byer og provinser.

Jeg er ingen gambler og bare sånn passe interessert i kampsport, men innrømmer gjerne at en søndags formiddag i Bangkok med «muay thai» på programmet er heftige greier.