Over alt i landet vandrer trærne opp i fjellet og ut på vidda. Årsaken er varmere sommertemperatur samt gjengroing etter fordums hogst og beiting. Ingen vet presist hvor fort det skjer.

– Mange ser at skogene kryper stadig høyere oppover fjellene rundt dem, men vi vet rett og slett veldig lite om hvordan det norske landskapet vil se ut i fremtiden, sier Anders Bryn, førsteamanuensis ved Naturhistorisk museum i Oslo.

De øverste trærne, tregrensen, har man ingen informasjon på i det hele tatt, og for å finne ut mer har museet og Den Norske Turistforening satt i gang et nasjonalt prosjekt hvor alle turgåere i Norge er invitert til å delta som forskere.

Å vite gir minner

Ved å laste ned appen Natur i endring, kan folk registrere de aller øverste trærne i sitt område. På hjemmesiden naturiendring.no kan man følge med på hva som registreres, og se hvor de øverste funnene er gjort for hvert fylke.

– Hvis appen bidrar til en bedre opplevelse, så er det et fint tiltak. Jo mer man vet om naturen, jo mer minnerik blir turen, sier skogbrukssjef for Finnmark, Tor Håvard Sund.

Han bekrefter at skoggrensen definitivt flytter seg også i Finnmark og Alta. Langs kysten har tregrensen mest å gå på, her ligger den så lavt som 50 meter over havet, men livsmiljøet er da også av det tøffe slaget.

Bjørka er vår

– Beitedyr er en veldig viktig faktor for å unngå gjengroing. Beiting bidrar også til å holde tregrensen nede, og rovdyrsituasjonen på innlandet har ført til flere sauebruk ute på kysten, sier Sund, som nevner Sørøya som eksempel. Det betyr mer beiting, og sauen er en svært effektiv «av-kratter». Mer effektiv enn reinen, selv om også den gjør en hederlig innsats.

Selv om pionerarten rogn kan dukke opp hist og pist (frøene spises av fugl og spres over store avstander), så er det bjørka vi først tenker på når vi snakker om gjengroing og tregrense på vandring. Sund sier at bjørka slipper frøene på høsten og vinteren, de blåser lett av sted særlig på skareføre, og sprer seg jevnt og trutt.

Kiler seg til fjells

– Vi kan med selvsyn se at tregrensen stiger også i altaområdet. Fra hytta ut mot Skillefjordnes ser jeg bjørkekratt etablere seg lengre og lengre opp, sier sund.

– Men naturen har ingen fasit. Er det lunt og frodig og fuktig, kan skogteiger strekke seg i kiler langt høyere enn den normale tregrensen.

Fra en skoggrense på rundt 120-130 meter over havet i de mest kystnære områdene av Alta kommune, finner vi den på rundt 350 meter i mer bynære samt indre områder som Stilladalen. Hvis du vil melde inn et spennende tre, må du altså strebe høyere enn som så.

Så var det Finnmarksvidda. Før i tiden lå store deler under tregrensen, i dag ligger store deler over tregrensen.

Mister vi vidda?

– Min forgjenger Ole Rydningen har fortalt, at da han kom til Kautokeino på 60- og 70-tallet, fantes det ingen trær der. Bare hvite vidder i alle retninger. I dag er også vidda i ferd med å skogkledd, sier Sund. Og fordi dette skjer på tross av faktorer som reintall, står vi igjen med klimaendring som årsak.

– Er vi i ferd med å miste Finnmarksvidda?

– Det spørs hvordan du definerer vidde. Hvis viddebegrepet betyr store snaue flater, så er vi i ferd med å miste den. Men hvis viddebegrepet betyr stor avstand mellom folk, så er vi ikke i ferd med å miste vidda.

Når tre blir fire

Men naturen er utspekulert, sier skogbrukssjefen. Har man først fått et tre, kan det fort bli flere.

– Trær beskytter trær. De gir hverandre ly og le, og blir de først en skogteig, så bygger den seg også oppover i terrenget.

Det hører to paradokser til saken; trær er avhengig av mineraljord for å etablere seg, og hvis humusdekket er tynt, som på fjellet, får de hurtig og god tilgang til rett type jord. Samtidig kan tråkk og slitasje fra beitedyr som sau og rein, bidra til å blottlegge mineraljorda og på det viset gi bedre feste for frø og grobunn for nye trær.

– Naturen er mer mangfoldig enn vi aner, oppsummerer Tor Håvard Sund.