Fra isflaket skal han de kommende fem måneden samle data om geologien på havbunnen og under havbunnen. Området er et av få hvite og utforskede felt på verdenskartet, og 77-åringen har lenge planlagt hvordan han skal komme seg hit.

50 års erfaring

Det er på ingen måte første gang professoren jobber i isødet. Kristoffersen har i snart 50 år oppsøkt Arktis og Antarktis på jakt etter geologiens gåter; Hvordan ble kloden til. Og senere; Hvilke tegn fra fortiden skal vi bruke for å forstå dagens klima. Han har skutt og tolket seismikk i Antarktis, og har vært på et utall ekspedisjoner i Nordishavet, inkludert området ved Nordpolen. Hittil har Alta-mannen publisert nærmere 50 vitenskapelige artikler fra polare strøk, og hans data brukes av forskere i mange land.

– Fordelen med å jobbe fra et isflak er at man kommer seg inn i områder der selv atomisbrytere må melde pass. Her kan være tykk og vanskelig is, og det kan samles data hele året, ikke bare en travel sommersesong, sier Kristoffersen.

Fordel med luftputefartøy

Han ser også store fordeler med et luftputefartøy som plattform for forskning. På den siste ekspedisjonen ved Nordpolen måtte Kristoffersen og hans medhjelper Audun Tholfsen bryte leir fire ganger ettersom isflakene brast.

At isen i Polhavet er i dramatisk endring fikk ekspedisjonen ofte erfare. Det isdekte arealet blir stadig mindre, og isen blir yngre og tynnere. Her er store åpninger med åpent vann der sollyset får tak, og smeltingen øker i tempo. Det var problemer å finne solide nok isflak og luftputefartøyet var godt å ha når man raskt måtte flytte på deg.

– Luftputefartøyet har også en annen stor fordel; Kostnadene. Med de drivstoffutgiftene en stor isbryter har på et døgn i tykk is, kan jeg operere et luftputefartøy på isen i fire år, sier han.

«Lokal» operasjon

Høsten 2015 kom han og luftputefartøyet «Sabvabaa» ut i Framstredet ved Grønland, etter 353 døgn med forskning og drift med isen over nærmere 2200 kilometer. Halvparten av distansen hadde de samlet seismiske data som blant annet oljeindustrien gjerne vil se på.

– Ekspedisjonen fikk litt preg av et Finnmarks-foretak. Selv er jeg fra Kviby, Johan Erling Hætta fra Maze fløy Orion-flyet som brakte oss viktige forsyninger på lille julaften, og da isflaket nesten var forsvunnet, ble vi hentet av selfanger Bjørne Kvernmo fra Alta og hans fangstskute «Havsel», sier Yngve Kristoffersen.

Stor oppmerksomhet

Professoren husker godt da Havsel kom gjennom tåka og fant ham og luftputefartøyet. Isflaket var blitt til noe sørpe-lignende, og man fikk berget alt utstyret. Vel om bord hadde forskeren ønsket seg lettsaltet torsk og et stort glass fersk melk, noe han med stor glede fikk.

Ferden skapte stor internasjonal oppmerksomhet, og den første vitenskapelige forelesningen holdt Kristoffersen i Det norske vitenskaps-akademi med Kong Harald som interessert deltager på første rad.

Ekspedisjonen ga mersmak, og gamle planer om å oppsøke nye uutforskede områder er hentet frem. At professoren snart fyllet 77 år mener han har ingen ting med saken å gjøre. Nå har han tid til å realisere forskningsoppgaver han lenge har drømt om. Blant de viktige sponsorene er folketrygden, han er nemlig pensjonist, og både oljeselskapet Lundin Norge og Oljedirektoratet sponser for å få data.

Kristoffersen har i en årrekke vært tilknyttet institutt for geovitenskap ved Universitetet i Bergen og hans eget fagfelt er geodynamikk.

– Geologien i Polhavet er en vitenskapelig gullgruve. En gang har det nordlige Grønland vært sammen med det som i dag er nordligst på Svalbard. Her er felles geologi, men sp har det skjedd dramatiske ting med sprekkdannelse,  og mkinst et stort meteoritt-nedslag, forklarer professoren.

Kamp om arealer

Russland mener å kunne dokumentere sammenhengende geologi mellom sitt fastland og Nordpolen, og har derfor gjort krav på et enormt område av Polhavet, samt selve polpunktet. Både Danmark og Canada leter etter kunnskap om egen geolohar brukt. Både Canada og Danmark trenger geologisk informasjon for om  Universitetet i gi nordover, for å kunne gjøre lignende krav for FN. Kristoffersens forskning har til nå gitt landene mye nye data, og mer vil komme.

77-åringen har søkt lenge etter den rette som kan være med, og understreker at det ikke har vært lett.

– Mange av dagens forskere skal hjem klokken 16.00. De skal ikke jobbe i helgene, og stiller krav til bekvemme overnattingssteder om de må reise hjemmefra, sier professoren med et smil. På neste ferd er oljeselskapet Lundin-Norge ikke bare entusiastisk sponsor, men stiller også med sjefsgeofysikeren som mannskap. Kristoffersen er overbevist om at vedkommende er robust og har de rette sosiale egenskapene.

– Det er ikke plass til krangling og småligheter. Amundsen og Nansen garderte seg med kontrakter som krevde ubetinget lydighet og underkastelse, men det hører fortiden til. Vi må begge må være fleksible og løse de utfordringer som kommer, sier geologi-veteranen.

Ekspedisjonen skal droppes i fallskjerm cirka 250 kilometer nord for Grønland, og etablere leir på et isflak. Så vil de drifte med havstrømmene sørover, og ende opp i åpent vann i oktober, om alt går etter planen.

– Vi skal samle seismiske data og danne oss et bilde av geoloigien under havbunnen. Vi skal også ya sedimentprøver, samt filme livet i dypet, og hente inn ny informasjon om biologien, sier han.

Ikke før har geologi-veteranen kommet hjem, så bærer det ut på ny ekspedisjon til isødet.

Det andre isdrift-forskningen Kristoffersen skal delta i er en storstilt internasjonalt klimaprosjekt hvor den tyske isbryteren «Polarstern» fryses inne nord for Sibir i september 2019 for å drive samme ruta som Fridtjof Nansen og hans menn dro med «Fram» fra 1893 til -96. I det viktigste norske bidraget finansiert av Forskningsrådet skal Nansensenteret i Bergen bruke luftputebåten som base for å sende lydsignaler som blir registrert flere steder langs en linje mellom Svalbard og Alaska.

– Lydhastigheten vil gi gjennomsnittlig havtemperatur mellom målepunktene. Lignende målinger ble foretatt i 1999 og nå blir det mulig å tallfeste konkret hvilken oppvarming som har skjedd i løpet av de siste 20 år, sier han.  Kristoffersen ønsker i tillegg å gjøre video-opptak av livet på havbunnen på reisen tvers over Polhavet.

– Holder helsa seg fortsatt god og vi kommer oss gjennom disse utfluktene, vil 80 års-dagen være like om hjørnet, da får det være nok, sier Yngve Kristoffersen.