Det er i dag velkjent at et av tyskernes to største slagskip under 2. verdenskrig, Tirpitz, lå innerst i Kåfjorden. Her klarte de allierte i en dristig miniubåt-operasjon å påføre det tyske slagskipet store skader. I november 1944 ble det sterkt skadde slagskipet endelig senket av allierte bombefly, ved Håkøya utenfor Tromsø.

Men hvordan visste egentlig de allierte nøyaktig hvor skipet befant seg?

Deler av denne historien har Tirpitz-museet i Alta fått overlevert denne uken. John Rhodes og kompisen Keith Henry kom nemlig med privatfly fra Manchester for å overlevere loggboken til navigatøren på det skotske flyet, som lokaliserte skipet.

FLOTT REISE: John Rhodes synes reisen til Alta har vært både innholdsrik og givende. Foto: Even Martinsen

En god venn

John forteller videre at han var god venn med navigatøren, Joe Townshend.

– Han gikk bort i fjor. Både jeg og Keith deltok i begravelsen hans. Jeg var blitt god venn med han før han døde. Vi snakket ofte om flyve-historier og vi viste han kartene opp hit og han viste oss nøyaktig de områdene han hadde flydd her i Nord-Norge.

– Da de hadde lokalisert skipet og staret på returen til Skottland så streiket den ene drivstofftanken. Da hadde de to valg; lande i Sverige eller Norge – begge dårlige ideer for de britiske flygerne – eller prøve seg på turen hjemover. De valgte det siste. Ifølge loggboken så klarte de å «strekke» drivstoffet slik at de faktisk kom seg hjem. De hadde bare 15 minutter flyvetid igjen da de landa. Det viktigste var at de hadde med seg informasjon som senere ledet til angrepet på Tirpitz.

RADARPAR: Navigatør Joe Townshend (t.v) og pilot Sandy Powell fant Tirpitz og kom seg hjem til Skottland med informasjonen. Det ledet til bombingen av Tirpitz. (Bildet er en del av materialet som ble overlevert museet)

En givende reise

I tillegg til at de fløy på siste slumpen av drivstoff, ble de stadig skutt mot underveis. De overlevde alt dette og både navigatøren og piloten fikk sine utmerkelser i ettertid.

– Begge har fått «the distinguished flying cross» og «Distinguished Medal», forteller John.

Han sier reisen til Alta og overleveringen av materialet har vært givende.

– Vi valgte å komme hit fordi vi har en stor interesse for krigshistorie. Vi har hatt en fantastisk tur og møtt mye hjelpsomme og flotte folk. For ikke å snakke om her i Alta. Museet er helt utrolig, bygget opp av bare to personer. Nå føler vi at vi har bidratt, et lite bidrag ja, men givende for oss.

OMVISNING: John og kompisen Keith har tidligere forsøkt å komme seg til Alta og Tirpitzmuseet, men måtte avlyse på grunn av været. Nå klarte de det og fikk en omvisning på museet. Foto: Even Martinsen

Passer godt inn

I Alta sto Einar Blomkvist klar til å ta imot både John, Keith og loggboken. Han er far til Even Blomkvist, som eier og driver museet.

– Det faller godt inn i tingene vi har her. Grunnen til at vi starta museet var fordi vi var redd at historien skulle gå tapt for videre generasjoner. Det er veldig viktig for oss å få informasjon, også fra den siden. Selve historien er ikke fullført før man hører de involvertes versjoner.

– Det er helt utrolig at de klarte å «tråkle» seg helt fram til målet. Tirpitz var et stort mål for de allierte, for skipet kunne skyte uten at de selv ble oppdaget. Den hadde nemlig radar og god skuddlengde. En granat fra Tirpitz veide 800 kilo og kunne gå seks mil når den skøyt etter andre båter. Når den skøyt etter fly var det litt annen ammunisjon og da gikk den 3,2 kilometer opp i lufta før den eksploderte. Det var splintene som skulle ta flyene, ikke selve granaten, forteller Blomkvist ivrig.