Høsten 2016 døde hele Finnmarks store visekunstner Ivar Thomassen, bare 62 år gammel. I løpet av sin musikerkarriere samarbeidet Thomassen med mange andre musikere i fylket og landsdelen for øvrig, og ingen ting var mer naturlig enn at disse satte opp hyllest-forestillingen «Midt i verden» på Varangerfestivalen i fjor. Forestillingen er for tiden på sin andre turné gjennom fylket.
Delte på oppgaven
Det er Asbjørn Ruud og Marit Karlsen som rutinert og suverent deler på oppgavene som hovedvokalist og konferansier. Ruud er i tillegg gitarist og kapellmester. De to frontfigurene er på den ene siden flankert av tre musikere med jazzete tilsnitt, og på den andre av tre klassiske strykere.
I førstnevnte gruppering finner vi Ivar Thomassens sønn Sigbjørn Innjord Thomassen på el-gitar og hans mangeårige musikkompanjong Erik Halvorsen på el-piano. Begge klinker til med små-jazzete soli. Rosinen i pølsa for meg er imidlertid bassist Marianne Halmrast. Gjennom hele konserten leverer hun basslinjer av ypperste klasse, og solo, med bare sin bass og sin stemme, tolker hun «Dagen svinner» som for undertegnede blir kveldens kunstneriske høydepunkt.
Andektig stemning
Nå er ikke konserten ment som en tolkning av Thomassens mange viser, men først og fremst en varm og vakker hyllest til en eminent låtskriver og et utrolig raust og varmt menneske. Ikke bare på scenen, men også blant publikum var det en stor majoritet mennesker som hadde en eller annen relasjon til ordspillmesteren og låtsnekkeren fra Russenes i Porsanger. Sånn sett fungerer forestillingen aldeles utmerket, og de mest kjære visene er selvfølgelig med i programmet.
Mistet klang
Dersom man tar konserten ut av ovennevnte kontekst og belyser den isolert, er det dog et par ting som bør bemerkes. De to strykerne fra Ensemble Noor pluss superreserven Signe Johansen fra Gakori gjør en grei jobb. Men for meg mister cello, bratsj og fiolin mye av den unike klangen sin når denne tvinges gjennom lydanlegget.
Dessuten ligger flere av strykearrangementene farlig nært det søtladne og smøraktige, forutsigbare og klisjéfylte, og jeg kunne ønsket meg noe mer motstand og kontrapunkt, i tråd med Thomassens tekster. Et hederlig unntak i så måte var «Vintesang» hvor spesielt cellist Nikolay Girunyan definitivt skapte friksjon og gufs.