Ungdommen i Alta bryr seg fint lite om rock – ikke noe galt i dét. På verdensbasis er hip-hop/rap i dag større enn rock – for så vidt ikke noe galt i dét heller. Men det er så inn i hampen bra at noen tar ansvar for ikke bare for mainstream-rock, men også for de delene av sjangeren som ligger et stykke utenfor boksen. Kunstrock-trioen Heimen hører definitiv til disse.
Heimen er ikke noe for likegyldig lytting. Men setter du ørene på stilk og skåner hjernen for overstadig rus, får du en musikkopplevelse av de sjeldne. Dette har trioen bevist på scener i Alta tidligere, og dette beviste de på Barila onsdag kveld.
Som bandnavnet indikerer, er dette Kari Heimens prosjekt. Altakvinnen skriver all musikk, og på scenen er hun noe så sjelden som en trommis og vokalist. Begge deler fikser hun så det er en fryd for både øyet og øret. For meg komplett uforståelig, gjør frontkvinnen fire forskjellige ting med sine armer og bein, og på toppen av dette synger hun med intensitet, god diksjon og høy tilstedeværelse i låtene. Vel å merke helt uten å bli andpusten! Med fare for å antyde at Kari Heimen er godt voksen: da Phil Collins kuttet ut prosjektet tromming og synging live fordi det begynte å bli vel slitsomt, var han en god del yngre enn altakvinnen.
Altas svar på PJ Harvey marinerer publikum i mørk melankoli og doble bunner i tekst og tone, dog uten å miste glimtet i øyet. Blant mange sterke låter befinner de to norskspråklige seg i en klasse for seg. «Sameblod» og «Arven» er såre saker, men som skapt for Heimens småskjeve musikkunivers.
Å ha et rockeband som har trommene i sentrum på Altas lille, intime musikkpub Barila, er et sjansespill med lydbildet og -kvaliteten. Jeg syns nok at konseptet passer bedre på City Scene, og at Heimens konsert der under Sami Music Week i vinter var hakket bedre enn onsdagens gig på Barila.
Likevel: Kari & Co leverer knallsterkt. Terje Storvig, som vi kjenner som eminent vokalist i Hallgeir Pedersens hardrock-band «Phandrom», trakterer el-gitaren på en måte som kler Karis låter. Og sist, men ikke minst: megastort pluss i margen for aronnesingen med de hypnotiserende bassgangene. Odd-Erling Simensen var nok en gang verdt inngangspengene alene.