– Barn som kjenner til alle delene og prosessen, barn som på linje med hva nesen brukes til også vet hva penis brukes til, står mye bedre rustet til å si fra om seksuelle overgrep.
Prosjektleder ved Stine Sofies Stiftelse, Erik Oksavik, holdt tirsdag foredrag for barnehageforeldre i Alta kultursal. Han fortsatte slik:
– Overgripere forteller at vi gjør dem en tjeneste ved å ikke kalle ting for det det er. De sier det er mye enklere å få barnet til å tie dersom barnet mangler ord for kjønnsorganer og sex.
Hullet under
I praksis betyr det at når Oksavik snakker med barn, eller øver barnehageansatte i å snakke med barn, så kaller han det sex i stedet for «forplantningsprosessen.» Han dropper bia og blomsten til fordel for hva som faktisk skjer når mor og far lager barn.
– Ikke si at pappas tiss går inn i mammas tiss. Det ville gjort fryktelig vondt. Penis går nemlig inn i mammas vagina, som er hullet under tissen, sa Oksavik.
Her brukte han sin snakke-til-barn-stemme, og demonstrerte hvor glimrende genialt og lekende man kan ta for seg et tema som mange voksne føler er flaut eller tabu.
Hvitt slim
Det store poenget er at han samtidig fletter inn hva som er ok og hva som ikke er det, samt forskjellen på gode og vonde hemmeligheter, og hvem man kan si fra til.
Dette ble demonstrert i den siste og minst hjerteskjærende delen av framlegget om omsorgssvik og fysisk og psykisk vold mot barn, hvor eksperten sa at det å snakke med barna om at det fins noen voksne som ønsker å ha sex med barn - har åpnet tusener av barn om ting de selv har opplevd.
Sørgelig nok går det i gjennomsnitt hele 17,5 år før barna forteller sin historie.
– Joda, jeg snakker også om rumpetrollene, men jeg forteller også at rumpetrollene er så utrolig mange at de blir til et hvitt slim. Barn som har vært utsatt for denne typen overgrep beskriver nemlig et hvitt slim, ikke usynlige rumpetroll. Da må vi lære dem om det hvite slimet, sa han.
Gir blaffen
Med noen flere faguttrykk og bilder har barnehageansatte i Alta hørt presis samme foredraget, og hensikten med foreldreforedraget var å spille med åpne kort og vise hva barnehage og skole får vite. At voksne kan reagere med ubehag på bilder og budskap, ga han blaffen i, sa han.
– Hvis de trygge voksne ikke er hjemme, da skal vi pinadø finne dem i skolen og barnehagene, sa Oksavik, som ba folk være modige, kompromissløse og alltid på barnas side.
– For barnas beste må du tørre å tenke det verste, sa han.
Hva så?
– Jo flere som har kunnskap om vold og overgrep, jo flere foreldre vil tenke seg om, sa Oksavik etterpå til Altaposten.
– Hva med sladresamfunnet og privatlivets fred?
– Ja, hva med det? Hensikten er ikke å drive klappjakt på foreldre, men barns ve og vel trumfer alt.
– Hva med voksne som mangler din snakke-til-barna kompetanse?
– Det er barn vi snakker om, ikke avansert metodikk. Man må bare tørre å kalle en spade for en spade, sa Oksavik, for øvrig nevø av soknepresten i Alta.
Vondt, men viktig
Tirsdag kveld stilte Nyland barnehage opp for tobarnsfar Anders Overhalden og de andre foreldrene, slik at de kunne høre foredraget fra Stine Sofies Stiftelse.
– Barnehagen stilte med barnevakt og pizza, noe som betød særlig mye for meg som har et lite kontaktnett i Alta, sier tobarnsfaren, som jobber som lærer ved Rafsbotn skole.
Man må være tøff
– Det var lærerikt og vondt, men det er en vondhet vi som foreldre og ansatte i barnehage og skole må ta inn over oss. Oksavik tar opp et stort samfunnsproblem, og for meg er det viktig å vite hva jeg som lærer kan risikere å dumpe borti, sier Overhalden.
At det kan være tøft å måtte ty til ansvarlige tiltak, kanskje overfor voksne som satser alle kort på hemmelighold, er Anders som lærer kjent med. Men han har en motivasjon for å tørre, sier han.
– Det er barna. Det gir god motivasjon å tenke på dem.