«Bisarr», «ufattelig», «briljant», «baby metal på syre», «pønkete attitude», «next level musikk», «helsprø konserter».
Etter et kjapt google-søk på Biru Baby dukker det opp mange spenstige karakteristikker fra diverse medier og konsertsteder når de skal beskrive duoen.
Jentene selv beskriver Biru Baby som en kunstgruppe, et crew, organisert som et rappe-kollektiv, der de kan slå seg løs kunstnerisk i et helt eget univers.
Men for å finne kjernen i dette kunstneriske prosjektet må man gå hele femten år tilbake.
Epokeforandrende
Hánná og Ida var i utgangspunktet to kreative jenter på ungdomskolen som var interessert i film og musikk, men noen instrumenter kunne de så absolutt ikke traktere.
Musikklærer Bjørn Karlsen må imidlertid ha sett noe som spiret i de to tenåringene for det var han som etter hvert kunne ta på seg æren for at duoen plukket opp musikkinstrumenter og ønsket å bruke nettopp dem som redskap i sitt kunstneriske utrykk:
– I den perioden var vi i en boble. Det var nesten som et reality show som varte i ti år, forklarer gitarist Ida.
– Det var en kreativ boost som aldri sluttet, skyter vokalist og frontfigur Hanna inn.
Venninnene tilhørte på den tiden det kreative miljøet rundt Ungdommens Hus, og i oktober det herrens år 2003 ble en epokeforandrende setning skrevet inn i Hannas dagbok: «I dag startet vi et band», står det å lese.
Sammen med hardtslående Elin Boland bak trommesettet, bannet ungdommene seg uredd gjennom et rocke- og pønkelandskap mens de gjennom en opprørsk attityde ga klar beskjed at de hadde til hensikt å slå inn trynet på enhver idiot som sto i veien:
– Vi var kanskje litt rampete på den tiden, eller jeg vet ikke, vi gjorde ikke så mye galt egentlig. Men vi var nok slitsomme for folk rundt oss, røper vokalisten lattermildt.
Ida stemmer i:
– Vi tok nok enormt med plass og hadde veldig stor tro på oss selv. Her er vi og vi er best, liksom. Men vi var ikke slemme, tror vi i hvert fall selv.
Nasjonal oppmerksomhet
På videregående overtok Karen Therese Ugelvik firestrengeren, den som Hanna hadde traktert hittil, og Cyaneed ble på relativt kort tid en beryktet bande.
Utgivelse av albumet «Jeg forstår ikke hva jeg gjør» og mekking av låten «Dødsmaskin» til Tommy Wirkolas debutfilm, Kill Buljo, gav også bandet nasjonal oppmerksomhet.
Etter å ha knust all motstand begynte imidlertid voksesmertene til bandet å bli svært ubehagelig, og etter hvert umulig å neglisjere:
– Vi flyttet etter hvert til Oslo, noe som kan sees på som en profesjonell avgjørelse. Elin sluttet og Henrik Gustavsen kom inn, forklarer Hánná. Hun forsetter:
– Det ble tre album under Cyaneed-navnet. Det fjerde gikk i søpla. Vi holdt på å miste oss selv. «Gjør ditt, gjør datt». Vi begynte å stole på folk som vi trodde hadde peiling, noe som viste seg å ikke stemme. De hadde slettes ikke peiling. Og albumet, det kunne vi ikke stå inne for. Det var ikke oss.
– Men i ettertid ser vi at hele prosessen var nødvendig for å komme til en endelig løsrivelse, for vi hadde heller ikke startet Biru Baby om ikke dette hadde skjedd.
Rapp- kollektiv
Med Biru Baby ble også jentenes Frankenstein-monster født. Norsk, samisk, engelsk ble effektivt blandet sammen til en gatesmart formel, mens det musikalske utrykket ble revet opp med roten; rått, direkte og på grensen til det bisarre.
– Cyaneed var et vanlig band, mens Biru Baby er oss to – så har vi en svær gjeng med oss. Vi har skapt oss et helt univers vi kan slå oss løs i. Det er som en kunstgruppe, organisert som rappere gjør. Et rapp-kollektiv der vi er artisten. Biru Baby- universet er for øvrig ikke bare sang, men også en plass vi kan utrykke oss kreativt gjennom flere kunstformer. Og til tross for at Karen også forlot crewet etterhvert, har ikke utviklingen stagnert, utdyper Hánná.
– Tvert i mot, skyter Ida inn. Vi savner alle som har vært innom, men på grunn av utskiftningene får vi også stadig nye impulser.
Jentene forteller videre at de gjorde bare det de hadde lyst til og legger noe kryptisk til:
– Og det vi hadde lyst til var å vise virkeligheten.
Kompromissløs
Gjennom Biru Baby hadde Hánná og Ida bestemt seg for å hedre den nordnorske- og samiske kulturen, men de måtte gjøre det på sin egen måte.
En slik avgjørelse i Biru-land innebar at de måtte våge å være kompromissløs, samt kunne utrykke seg hemningsløst og ikke la seg motarbeide av andre. Rett og slett ha guts nok til å ta kulturen–for så å gjøre hva de ville med den. Kunne de ikke det, ville det heller ikke være noen vits med hele kunst-prosjektet.
Men selv om jentene hadde funnet seg selv kunstnerisk, atter en gang, og også funnet ut at de har samisk blod bankende entusiastisk i årene, var de likevel spent på hvordan de kom til å bli mottatt i samiske miljøer.
– Vi var redd for å tråkke noen på tærne. Ubegrunnet, skulle det heldigvis vise seg. Vi ble omfavnet av det samiske samfunnet. Vi ble ikke utstøtt, sier Ida med alvor i stemmen.
– Vi fikk være med i gjengen. Vi hadde bare lyst å vise for folk i Sápmi at Sápmi er hett for alle, for hele verden, legger Hánná til.
Kreativ kontroll
Biru Babyene beskriver sitt nye album, «Ancient Call», som et elektro-rock-punk album. Et album som fra start til slutt har en felles historie. En historie som ikke lar seg forklare, men som må oppleves.
Blant de som bidrar på albumet kan man nevne Mikkel Gaup og Hánnás lillebror, Helge Reinsnes Moen aka Hell-G. Der jentenes første album under Biru Baby, «Volume 1», var tromme, bass og gitarbasert, har Hell-G brakt synth inn som et sentralt element i lydbildet. Men den råbarkede galskapen er fortsatt den samme, forsikrer jentene oss.
De har også filmet fem av åtte låter som er gitt ut som musikkvideoer, samt sørget for full kreativ kontroll gjennom stiftelsen av blant annet et eget plateselskap.
Fremtidsplanen er også av det ambisiøse slaget.
– Vi har planer for Norden, men akkurat nå har vi folk som jobber mot Tyskland for oss. Det perfekte hadde vært om vi kunne vært support for noen.
De tyskerne som har sett oss har i hvert fall kommet med sterke reaksjoner. Både positive og negative.
En kalte oss ’Instant cancer’ mens en annen skreiv ’oh, my God. My life is complete now’. De er superfascinert av det samiske.
Dette er en periode alt kan skje, sier Hánná .
Rød løper
Jentene har etter hvert opparbeidet seg lang tid i bransjen med både forfriskende oppturer og solide nedturer.
På spørsmål om det rareste jentene har opplevd, svarer Hánná med et smil:
– Det var nok den gangen vi fikk en rød løper inn til backstagen på strippeklubben vi skulle spille på i Murmansk. Strippestangen var i veien, men heldigvis fikk de skrudd den ned rett før vi gikk på.
– Enn den dårligste opplevelsen?
– Det må vel være den gangen vi spilte i en eller annen tysk by og arrangøren hadde ordnet overnatting til oss på et tomt varehus, ellerno, uten dyne og iskaldt, med bare noen madrasser slengt på gulvet. Vi ble vekt kjempetidlig neste dag av at det plutselig var satt opp et loppemarked i lokalet.
– Hva har dere på raiderne?
– Fireball og vegansk mat, men vegansk mat er ikke lett å få tak i alle plassene. Vi vil også ha en mulighet til å spille musikk backstage. Altså et lydanlegg, forteller Ida.
– Før hadde vi også at vi skulle ha en lokal t-skjorte. Vi fikk utrolig mye artig, fortsetter Hánná.
– Hvordan er følelsen før dere går på scenen?
– Jeg er kvalm helt til jeg begynner å spille, røper Ida.
– Jeg også, sier Hánná.
– Mange ganger lurer jeg på hva vi egentlig holder på med. Jeg bruker å tenke at kan vi ikke heller starte med kinofilm. Da kunne vi sittet i kinomørket og sett filmen. Men så begynner vi å spille. Da er det bare gøy.
– Hvordan vil dere beskrive hverandre?
– Vi er egentlig veldig forskjellig, svarer Hánná.
– Ida er mørk utenpå, går nesten bestandig i mørke klær, men på innsiden er hun verdens søteste.
– Og Hánná er motsatt, parerer Ida leende.
– Søt utvendig og mørk på innsiden.
Er blitt som søsken
Hánná tenker seg kort om:
– Sannheten er vel heller at vi er blitt som søsken. Vi er forskjellige. Ida, for eksempel, liker raveparty og fireball mens jeg trives best på jazzklubb med en plain whiskey i hånden. Og kanskje nettopp derfor trives vi så godt i lag. Vi utfyller hverandre og har en unik dynamikk. Vi har jo også en felles visjon og lidenskap. Og begge er inne i dette fordi vi syntes det er gøy.
– Hvem var forbildene når dere startet?
– Det er de samme som vi har nå. Intrigue, Britney Spears, Prodigy, A1, Backstreet Boys, opplyser Hánná, før Ida bryter inn:
– Vi har en forkjærlighet for boybands, og det er vi som står bak Ekko Ekko, boyband-prosjektet fra Alta.
– Er det noe dere avsluttningsvis vil fortelle leserne?
Hánná tar ordet først:
– Jeg vil takke altasamfunnet, som vi er så glade i. Jeg skal gi deg et eksempel. Videoene våres har utviklet seg til større og større produksjoner med årene og på den siste videoen måtte vi ha hjelp av en hjullaster, men det hadde skjedd noe som gjorde at han som skulle komme med den, ikke kunne.
Det ble fullstendig krise. Så gikk vi på Huset helt på slutten av kvelden og det hastet veldig. Dansere var flydd opp fra Oslo og greier. På Huset satt det noen Kronstad-gutter.
Vi sa, ’hei gutter, vi må ha hjelp’. ’Rekk opp hånden den som har hjullaster’. Han ene gutten ringte til faren sin, husk det her var seint på kvelden. ’Ja, ja, jeg kommer’. Han reddet hele videoen. Sånt skjer bare i Alta.
– Enn du Ida?
Hun svarer kontant:
– Gjør hva faen dere vil!