Mange av oss som er voksne i dag, kan fortsatt huske spenningen ved å løpe til postkassen på den ene dagen i måneden, da en rykende fersk bok fra bokklubben lå der, innpakket i brun papp. Adressert til mor eller far, men med et innhold som var minst like forlokkende for unge lesehester.
– Ja, slik var det før. Men i dag er ikke folk lenger medlemmer i bokklubber på den måten, så da er man avhengig av at andre anbefaler bøker for deg. Og da er det viktig at det ikke bare blir Jo Nesbø, ler Bente Hermstad, norsklærer for andreklassingene ved musikk-dans og drama ved Alta videregående skole.
På kvitrende bergensk legger hun til:
– Men det er mye støy å komme gjennom for å nå inn til boken. Selv om vi jobber hardt med å få frem at det å lese bøker gir andre gleder og opplevelser og at du kan lage dine egne bilder i hodet, så kjemper vi en kamp mot film og tv. Netflix er vår største fiende.
Altaposten besøker Hermstad og hennes elever på klasserommet en onsdag ettermiddag halv to. Elevene sitter med nesa ned i lapotopene, noen har hodetelefoner på. Det ser tilbakelente ut, men vi skjønner ganske raskt at de ikke sløver, men jobber.
Jobben består i å anmelde bøker som de har lest i forbindelse med prosjektet Ungdommens kritikerpris, som er en nasjonal pris for skjønnlitterær samtidslitteratur, delt ut av elever på videregående. De åtte bøkene som ungdommene har gått løs på med argusøyne er «Dette livet eller det neste» av Demian Vitanza, «Ein gong var dei ulvar» (Therese Tungen), «Tung tids tale» (Olaug Nilssen), «Berge» (Jan Kjærstad), «Vestlandet» (Erlend O. Nødtvedt), «Lenis plassar» (Øyvind Rimbereid), «Jeg nekter å tenke» (Lotta Elstad) og «Baugeids bok» (Aina Villanger).
Papir best
En av de som har pløyd gjennom alle bøkene på tre måneder er Hanna Marie Hatlen.
– For meg som er veldig glad i å lese har det ikke vært noe problem. Vi har fått lov å lese i norsktimene, også har vi hatt juleferie og da er det perfekt å lese, sier 18-åringen, som leser både på senga og på bussen, ja overalt egentlig.
– Jeg foretrekker papir, å holde en ordentlig bok i hendene, men samtidig har jeg gjennom dette prosjektet oppdaget at det også går fint an å lese bøker på nett. Det er jo veldig praktisk også, sier Hanna Marie.
Hun medgir at det å lese er avkobling fra mobilen og sosiale medier.
– Ja, jeg merker at jeg er mindre på mobil og sosiale medier når jeg leser bøker. Det er deilig å kunne leve seg helt inn i boka, sier eleven, som har slukt lesestoff siden hun begynte å stavre seg gjennom de første bøkene på egenhånd.
– Bøkene i kritikerprosjektet har et ganske vidt spenn. Er det bøker du ellers ville dratt ut av bokhylla og lest på egenhånd tror du?
– Nei, jeg tror kanskje ikke jeg ville gjort det. Med unntak av noen av de mest omtalte, sier 18-åringen, som har anmeldt Jan Kjærstads siste roman «Berge». – Den var bra, men det var ikke alt jeg likte like godt. De voksne anmelderne synes boka er fantastisk, men for meg som er ung synes jeg det ble litt for detaljert, sier den unge bokanmelderen.
Foreldre leste eventyr
For Johanne-Marie Angell har gleden over hva som finner seg mellom to permer vært der siden foreldrene leste eventyr for henne.
– Ja, de leste mye til meg og jeg elsket å bli lest for. Jeg har ikke tenkt over det, men jeg tror det har hatt en stor betydning for min egen leselyst, sier 17-åringen, som i dag både leser skjønnlitterære bøker, men også nyheter og andre tekster.
– Jeg er veldig glad i å lese. Hjemme, på skolen, på ungdommens hus. Jeg foretrekker papir, kanskje fordi jeg er dyslektiker og ser sammenhengen mellom bokstavene lettere når jeg leser på papir, men også fordi jeg synes det er bedre å ha en bok å bla i.
Mens Hanna Marie likte «Vestlandet» av Erlend O. Nødtvedt, en historie fra 1800-tallet, kan Johanne-Marie røpe at hun falt for «Baugeids bok» av Aina Villanger.
– Den handler om en syk jente fra middelalderen og om mye slim, ler 17-åringen.
– Slim?
– Ja, ha-ha. Hun har en sykdom som gjør at hun har mye slim, så det er en slags gjennomgangsplage for henne i boka. Men det handler også om at hun drar i kloster, også inneholder den oppskrifter, notiser og veldig koselige ord. Det er en fin bok å ta med seg rundt omkring. Men det er definitivt ikke en bok jeg ville valgt ut dersom jeg bare hadde lest omtalen bakpå. Men nå er den blitt min favorittbok, fastslår hun.
Fikk aha-opplevelse
En annen som har oppdaget bøkenes eventyrlige verden er klassekamerat Niklas Figenschau Johansen. 17-åringen medgir at han aldri har skjønt greia med å lese bøker, før han via skoleprosjektet åpnet «Lenis plassar» av Øyvind Rimbereid.
– Jeg leste hele boka og syntes den var helt fantastisk. Den var dyp, interessant, ja jeg likte den skikkelig godt, sier han om den prisbelønnede boka, som er et langdikt over 96 sider.
– Den er ikke som vanlige bøker. I stedet for at det bare er side på side med tekst, så er det også formdikt og hver eneste side ser litt annerledes ut. Du vet ikke hva som kommer når du blar om. Metaforene forfatteren bruker er også bare helt fantastisk. Jeg bare klikka på den boka med en gang, sier Niklas entusiastisk.
Biblotekar ved Alta videregående skole, Frøydis Totland, har vært med på prosjektet og hun er selvsagt svært glad for engasjementet.
– Det som er artig er å se at de utfordrer seg selv, og oss, og får oss til å tenke nytt om bøker. Ungdom leser andre ting inn i tekstene, noe som gjør at vi også ser ting fra en annen synsvinkel. Det har vi godt av, sier Totland.
Norsklærer Hermstad fastslår at det å lese voksenbøker er utviklende for de unge leserne.
– Ja. Vi ser det også når vi viser «Et dukkehjem» for elevene. Det er så sterkt å se hva det stykket gjør med elevene. De ser situasjonen til Nora og kan overføre det til eget liv. Hva skal du tåle? Når skal du gå? Du ser jo et samlivsbrudd på direkten og det oppleves veldig sterkt. De blir veldig emosjonelt engasjert i Noras situasjon. Så selv om teksten er gammel, så leverer Ibsen, fastslår Hermstad.
Når det gjelder elevens refleksjoner rundt bøkene de har lest sier hun:
– Det er nesten så jeg får hakeslipp. Refleksjonsnivået er veldig høyt. Det er veldig mye forskjellig litteratur, og jeg hadde aldri trodd at en diktbok av Rimbereid skulle slå an i klassen, sier norsklæreren, som forteller at hun prøver å koble elevenes interesser opp mot lesing, for å øke leselysten.
– Men det er ikke alltid så lett. Men samtidig ser vi at den boken som er mest populær i klassen er «Dette livet eller det neste», som handler om en ung Syria-farer. Nummer to bok er «Tung tids tale», som handler om en mor som har et autistisk barn. Jeg hadde ikke trodd den skulle fenge 16-17-åringer, men det er noe med det menneskelige og kampen mot byråkratiet. Det er sterk lesing om det å være i sorg, som gjør at de kan kjenne seg igjen. Nettopp det med å utvikle empati er noe av det lesing gjør mer enn noe annet, og det trenger vi i dag, fastslår læreren.
Blir kjent med fremmedkrigeren
En av de som ble forelsket i boka «Dette livet eller det neste», av Demian Vitanza, er Eila Ballovara Varsi.
– Det er først og fremst en helt unik historie. Ikke unik i den forstand at det finnes fremmedkrigere, men at noen forteller så åpent om det. Man hører om syriakrigerne, men det er noe helt annet å lese det og å føle at man kjenner denne personen. Det er skrevet så personlig og nært. Jeg synes det var en veldig lærerik bok. Man hører om de skumle fremmedkrigerne, men her blir man kjent med han og man føler virkelig med han. Man blir veldig nysgjerrig på hans historie og hans tanker, sier Eila
– Var det slik at du forstod hvorfor han var blitt en fremmedkriger?
– Ja, og det føler jeg er hele poenget med kunst. Å få mennesker til å forstå, å fortelle de viktige historiene. Det å kunne bli kjent med noen når man leser.
Elsker «tunge» bøker
Bokanmelder i Altaposten, Solgunn Solli, har vært kritikerfadder for elevene og er full av lovord om de unge.
– Det er så artig og man tror alltid at de bøkene som er vanskeligst, de kommer elevene til å hate, men så er det motsatte som skjer. «Baugeids bok», en klosterbok fra 1600-tallet, var et slikt eksempel, sier Solli lattermildt. Hun føyer til;
– Selv om jeg jobber hardt med å ikke bli fanget i en spesiell måte å tenke på, så skjer det likevel. Og der er elevene mye friere.
– De tør å si at Kjærstad er kjedelig, der mange voksne ikke tør å innrømme det?
– Ja, for eksempel, sier Solli.
Hun påpeker at ved å lese lærer man mye om seg selv, og om det å være et menneske.
– Det å se at en jente for 1000 år siden hadde de samme tankene og følelsene som du selv har i dag, er både interessant og lærerikt, mener anmelderen.
– Empati, det å lese om hva andre har opplevd, at du ikke er alene om disse følelsene og se hvordan andre løser sine utfordringer, det er noe boka gir rom for, sier lærer Hermstad.
– Hvordan få tid til å lese?
– Man kan lese overalt. Ha en bok i veska eller les en e-bok på telefon. Hver gang du venter på noe, så kan du lese en bok i stedet for å gå på Facebook. Selv har jeg en bok i hvert eneste rom, ler Solli, som påpeker at markedet flommer over av gode norske forfattere. Og i dag kommer alle gode bøker i pocket temmelig raskt.
– Selv leser jeg nesten bare engelske bøker. De kommer rett i pocket og er mye billigere enn norske. Og du trenger ikke forstå alle ordene. Det viktigste er flyten.
Bente Hermstad slukte bøker da hun var ung, men innrømmer at hun ble dyttet litt av sporet i den mest hektiske småbarnsperioden.
– Jeg hadde en lang tørke da barna var små, men nå er det kommet tilbake. Og med dette prosjektet blir man påminnet boka igjen. Det er flott, sier Bente smilende.