Følelsesstyrt

«Emokrati» er i realiteten et realt forsøk på å vise at det meste av prosesser styres av følelser i stedet for rasjonalitet, enten det er politikk eller barneoppdragelse. Vi er et lett bytte for egne illusjoner, enten det er i hverdagslige sammenhenger eller en president som faktisk har fått tidelt atomknappen. Aller best er Sørås når han plukker ned allmenhetens sannheter om det meste, for eksempel fortreffeligheten til vårt demokratiske styresett. Han tillater seg å stille spørsmål ved om vi i det hele tatt er genuit opptatt av demokrati  og om velgerne som sådan har satt seg inn i sakene, før de sjangler usikker inn i avlukket. Da er det lett å tenke seg hva han mener om at også kvisete 16-åringer gjør krav på stemmerett.

Sørås klarer på utmerket vis å latterligjøre de mest pretensiøse aktørene i samfunnsdebatten, enten ved navns nevnelse eller de usynlige horder av krenkede personer som albuer seg plass i misnøyesamfunnet.

Skjerpet med promille

Selv om Sørås nippet friskt til drinken underveis, var timingen særdeles skjerpet. Bare små lunger av luft fikk plass, før det haglet med nye påstander, paradokser og undringer – kombinert med sirkelgange for å understreke den hvileløse tankeflukten.

Når Sørås beveger seg inn på privaten kan det bli nærgående, ubehagelig og temmelig drøyt – en ekstra nordnorsk sjokkeffekt som fungerer både i Mandagsklubben og på Scandic. Åpenhjertig frustrasjon knyttet til trang forhud er nettopp så kleint, at det egner seg ypperlig for å skape tøvær etter et «alvorlig» resonnement. Denne variasjonen gir «Emokrati» spennvidde nok til å strekkes ut i tid. Manusjobben er rett og slett forbilledlig – og da blir alt så mye lettere når det skal framføres, gjerne med lokalt krydder og tilføyelser. Det gir ekstrapoeng å tulle med hammerfestinger i Alta, akkurat som det fungerer minst like bra å vitse med altaværinger i Hammerfest.

Rett på sak

Der ironi-generasjonens underfundige humorister gjerne lot poengene «henge» i luften, har Dag Sørås et manus smekkfull av direkte og  nådeløst skyts i alle retninger. Tankerekkene fra Tabuland kan være minelagt med den reneste sjokkbehandling, spesielt for de som ikke har opplevd Narvik-mannens tirader tidligere. I dette grenseløse terrenget finnes det heller ikke sperrer for hva han kan si – eller ufarliggjøre. Det er litt av poenget. Sørås avkler dogmer og «sannheter» med effktfulle virkemidler,

I det forrige showet «Ekkoland» tullet Sørås med egne demoner, på en så usminket og ravnsvart måte, at man nærmest tilkalte profesjonell hjelp. Det er alltid nærliggende å klistre alt som sies i jeg-form til hovedpersonen, men vi tipper Dag Sørås er en velfungerende familiefar, riktignok med en ekstraordinær evne til å smi sammen ord, assosiasjoner og punch-lines. En eksplosiv cocktail som krever timing og kjemi, med det som må sies å være et ganske ungt publikum.

Tankevekkende javel, men framfor alt ustyrtelig morsomt.