– Jeg har kjørt juniorutgaven av Finnmarksløpet tre år på rad nå, så jeg er klar for et lengere løp og flere hunder, sier 18-åringen fra Alta.
Vi treffer Hanna hjemme på Stengelsen. Det hersker en rolig og koselig stemning på morgenkvisten. Kanskje langt ifra stemningen når et løp er nært forestående. Denne morgenen er det bare Hanna og bestefar som er hjemme. Radioen i kjøkkenvinduet summer på svak lyd. På benker og bord står det vaser med fargerike blomster.
Hanna kom nylig hjem, etter å ha kjørt til en sølvplass i Bergebyløpet. Dette var første gangen Lyrek deltok i 650 kilometer-utgaven av løpet. Hun kom i mål 41 minutter bak vinneren, Kristian Walseth. Ungjenta er ambisiøs.
Hva blir det neste?
– Jeg skal kjøre den lengste distansen i Finnmarksløpet, med et spann på 14 hunder, sier hun.
– Er det noen som prøver å holde deg tilbake?
– Nei, det er det ikke, det er opp til meg. Så hvis jeg har lyst til å kjøre så langt så får jeg selvfølgelig lov til det, og har jeg lyst til å kjøre 500 så får jeg lov til det. Det er helt opp til meg.
– Har du bestemt hvilke hunder du skal ha med deg?
– Halvparten er vel ganske sikker, så er det noen jeg er litt usikker på. Jeg har jo akkurat kjørt et løp med noen av hundene, og så var det noen av de som ikke var med på løpet. Så jeg må vurdere om jeg skal ta de som gjorde det veldig bra under det siste løpet eller om jeg skal ta med de hundene som opprinnelig var på det halvspannet, sier Hanna.
– Sporten krever en del penger
Å være hundekjører blir man ikke rik av, sier de fleste som driver på profesjonelt nivå. Da gjelder det og tenkte nytt, særlig om man er ung, med lite oppsparte midler eller muligheter for å tjene penger.
– Vi prøver å finne ut om noen er interessert i å sponse hver sin hund og følge med på den hunden langs løypa, det hadde vært veldig artig hvis noen har interesse for det, sier Hanna.
– Er det en ny måte å skaffe sponsorer på?
– For min del så er det jo det, dette er jo en sport som krever en del penger, det skal jeg ikke legge skjul på. Og nå når jeg går tredje året på Vg3, så kan ikke jeg stå for alle pengene. Det sier seg kanskje selv, så da må jeg ha litt ekstra hjelp, sier hun, og forteller at sponsorjakten tar hun seg av selv.
– Nå har jeg skrevet et brev med informasjon og litt om meg selv som jeg kan sende rundt. Og hva jeg har oppnådd så langt og litt om min historie, og litt om planene jeg har for framtiden. Jeg har sendt det til forskjellige bedrifter, så nå må jeg bare vente på svar.
– Har du fått noen sponsorer?
– Jeg har fått noen, foreløpig så er det vel fire.
Kan ikke leve av å kjøre hund
– Ser du for deg en mulighet til å kunne leve av hundekjøring i framtiden?
– Nei, sånn som det er i dag så er det bare to-tre stykker i verden som lever av hundekjøring. Det er ikke en sport der man tjener veldig mye, man ser at utgiftene er ganske så store. Så foreløpig så ser ikke jeg for meg at jeg kan leve av å bare kjøre hund, jeg må ha noe annet ved siden av også.
– Hva med videre utdanning?
– Jeg skal i hvert fall ha et par år fri etter skolen, så jeg skal foreløpig til Alaska et år og kjøre enda mer hund. Og så får vi se etter det om jeg er lei eller om jeg bare skal fortsette.
– Jeg bodde i Alaska til jeg var fem år, så jeg har dobbelt statsborgerskap. Så det er ikke en helt ukjent plass, selv om det er lenge siden vi bodde der. Vi har mange kjente der så det er egentlig ganske trygt med tanke på at det er så langt hjemmefra.
Et liv uten hunder er vanskelig og ser for seg akkurat nå, selv om hun vet at hun ikke kan leve utelukkende av det. Også er hun jo tross alt vokst opp med sporten, både gjennom mamma Trine Lyrek og pappa Don Lyrek.
– Men jeg er bare 18 år så det er kanskje litt tidlig å si ennå. Jeg vet jo at om du bestemmer deg for en ting så kan du jo skifte mening ganske fort, så jeg får ta det som det kommer.
– Er et konkurranse-menneske
Akkurat nå beskriver hun tilværelsen som «midt mellom to løp». Dagene går til å bygge opp hundene, som akkurat har vært gjennom et løp, og vedlikeholde formen de er i. Og selvsagt litt skole. Slik som andre 18-åringer er det også pensum og prøver for Hanna. Og Finnmarksløpet, ikke minst.
– Jeg må jo begynne å pakke igjen, og ordne å styre med alt som skal være med rundt på Finnmarksløpet. For det er jo en del, sier hun og ler. Jeg må lage meg en liste der hvor jeg krysser av, for det er en del som skal gjøres før man starter ut.
– Har du noen spesielle målsetninger?
– Først og fremst så er det jo egentlig bare å fullføre med friske hunder. Det er et langt og krevende løp, og man ser jo at det er mange som må bryte det løpet. Så bare det å komme i mål, det ser jeg på som en ganske så stor bragd.
– Har du noen spesielle ambisjoner?
– Jeg vil jo selvfølgelig gjøre det bra, jeg er jo et konkurranse-menneske, sier hun og ler. Men jeg tror ikke jeg skal sette meg for høye ambisjoner nå, jeg har jo mange år igjen til å delta seinere. Jeg skaffer meg mye ny erfaring og lærer masse som jeg kan ta med meg videre, det er vel det jeg skal fokusere mest på.
– Hun bør ikke vinne nå
Etter å ha fullført et løp er det godt å komme hjem. Og kanskje spesielt når bestefar Johnny er på besøk. Han følger med når barnebarnet forteller om løp, målsettinger og planene for framtiden. At hun nå skal begi seg ut på 1200 kilometer over Finnmarksvidda, er han ikke bekymret for.
– Hun er jo ei tøff jente så hun klarer nok det, men det blir nok hardt.
– Hvor skal du være når hun kjører ut?
– Jeg reiser hjem i dag så da blir jeg nok hjemme i Sarpsborg, men jeg følger jo med på Finnmarksløpet på nett.
– Hvordan blir du å ha det som bestefar da?
– Det blir spennende og artig å følge med, jeg tror nok at hun kan komme langt. Det ser sånn ut for hun har vilje, hun er ganske egen så da er det vel bra.
– Du ser veldig stolt ut, er du det?
– Ja, det er klart det. Det er jo første gangen hun kjører et så langt løp, å komme så langt er veldig fint. Det er jo mange andre kjørere der som har kjørt flere år og ikke kommet gjennom løypa i det hele tatt, så det forundrer meg fælt. Så da må hun jo være flink.
Johnny har også fulgt barnebarnet på nært hold. Han har vært med to ganger tidligere når hun deltok i Femundløpet i Røros. Den ene gangen endte ferden med uvær. Hanna og fire andre ble meldt savnet på fjellet. 12 timer lå hun i en snøhule for å unngå været.
– Det var den ene gangen gikk det ikke så bra, men hun klarte jo det også. Så det var vel en stor lærepenge antakelig, så nå klarer hun alt.
Det hører også med til historien at året etter var det nettopp Hanna som vant Femundløpet junior.
– Hvordan kommer du til å ha det i bestefarhjertet når hun er ute i løypa?
– Jeg er nå ganske rolig da, men jeg følger jo med og kommer til å sitte å høre på.
– Hvilke håp har du for Hanna og det forestående Finnmarksløpet?
– Jeg håper jo på at hun kommer seg fint gjennom løypen og ikke plages så mye, men hun bør jo ikke vinne nå, det tror jeg hun helst ikke bør gjøre. Men at hun kjører pent og koser seg, for det er jo langt gjennom der, så hvis hun kommer igjennom det så har hun gjort sitt, det holder lenge.
Gleder seg til å komme ut i løypa igjen
Hanna har kjørt juniorklassen i Finnmarksløpet tre ganger tidligere. I 2015 ble det en andreplass, i 2016 sto hun øverst på pallen og i 2017 ble det bronse. Det er altså ingen uerfaren kjører som tar fatt på den lengste distansen. Og som hundekjørere flest er det stunden på sleden, med hundene foran seg, som er det ultimate øyeblikket.
– Jeg gleder meg til å komme meg ut i løypa egentlig. Slippe alt det styret og maset som er rundt forberedelsene, sier Hanna. Bare være meg og hundene det er kanskje det fineste. Mamma skal være handler, så hun skal være med rundt å se at jeg får i meg nok mat og tørre klær og sånt. Hun var handler for meg i Bergeby under det første løpet, da var det greit å ha noen med som kjenner meg og hundene veldig, sier hun.
– Er det noen spesielle utfordringer du ser for deg?
– Det er jo hvis hundene blir veldig, veldig slitne og ikke har lyst til å gå, det er jo alltid en utfordring. Så det handler om å gi de nok hvile i begynnelsen, slik at de ikke havner så lavt, men at man alltid har nok energi i dem, sier Hanna.
– Hvordan er det å gå fra å være juniorkjører til å kjøre som senior?
– Det er jo en ny utfordring siden det løpet er over dobbelt så langt og man har jo nesten dobbelt så mange hunder, så det er mer å ta vare på når det er en lengre distanse som skal tilbakelegges. Så bare der så er det stor forskjell, også blir man jo selvfølgelig mer sliten og trøtt. Så må man kanskje passe på at man er mer fokusert og skjerpet. Og ha gode rutiner på alt man skal gjøre, det tror jeg er den største forskjellen.
Større spann enn noen gang og 1200 kilometer i Finnmarks lunefulle vær skal forseres. Bestefar er likevel ikke bekymret.
– Nei jeg er ikke det. Hun klarer det, det er ikke noe problem, det er bare å ta det litt med ro.