Det var sånn passe rufsete på sjøen da Altaposten mønstrer på Legeskyssbåten i Øksfjord. Arnt Ronald Seljevoll har kommandoen denne dagen og gir litt innføring om oppdraget.

– Du er ikke den første som tror jeg er tenåring. Martin Jensen ler godt da vi spør om han er assistent ombord. Ungt utseende til tross, 31-åringen  skal i løpet av dagen vise at skipperkompetansen er på plass og at han utstråler trygghet.

Sykepleier Hege Krøyserth har en fremtoning som kan roe de mest frynsete nerver.

– God vakt, smiler Kim Gøran Pedersen, som går av vakt idet vi skal kaste loss.

Dagen skal gi innsyn i arbeidet på, bokstavelig talt,  gyngende grunn. Vi får oppleve et miljø, der ingenting skjer tilfeldig – og at oppfinnsomhet er en god ballast og lokalkunnskapene viktig. På oppdrag er det fokus på pasientens trygghet og sikkerhet.

Klare til å hjelpe

De har vært ute en vinterdag før. Heldigvis er ikke værgudene på sitt mest rampete denne dagen. Altapostens utsendte er tøff i trynet, benekter både sjøsyke og redsel. Men sier nei takk til kaffe, sånn for sikkerhets skyld. Og det var klokt.

Når 2.000 hestekrefter skal sparke fra, merkes det godt for en landkrabbe. Første oppdrag er å frakte en pasient til undersøkelse i Hammerfest. Vi tar ytre rute på vei mot Hammerfest, og det er noe tung sjø. Det føles trygt med noe å holde tak i når man forflytter seg. Skipperne viser at de har solid kunnskap om hvordan sjøen skal takles for så godt som mulig å minske ubehag bak hos pasienten, og ikke alle hestekreftene er i sving. Er det derimot tilfeller der minuttene er viktig for om resultatet blir tap av liv eller overlevelse, vil de likevel ta mesteparten av maskinkreftene i bruk og heller kontrollere bølgene best mulig.

– Det gir god følelse når vi leverer fra oss en pasient i live, sier Martin. Å redde liv har hovedfokus, og når liv står på spill har de har kastet loss i temmelig ruskete vær med rasende vindkast. Mange av oppdragene er roligere enn andre, spesielt når faren for å miste pasienten ikke er tilstede. Likevel blir ingen turer utført uten tanke på å komme fram fortest mulig.

Pasientene skal ha hjelp så fort som mulig for å unngå ekstra tid med smerter, og det gjelder å komme seg hjem for å assistere andre om trenger hjelp.  Pasienten vi har med oss i bårerommet er trygt festet, og sykepleier Hege er ved båra hele tiden. Spør om pasienten er tørst, om pasienten er kvalm, om alt kjennes bra. Stryker lett over kinnet for å berolige. Vi spør om det er vanskelig dersom man må sette sprøyte eller sette veneflon når båten hopper og krenger.

– Tar vi ombord en pasient der det kan bli nødvendig, setter vi veneflon før vi starter, mens det er rolig, forteller Hege og legger til at da kan eventuelle medikament tilføres via veneflon.Vel fremme i Hammerfest får vi overført pasienten til ventende ambulansebil. Så vente på at undersøkelse , og beslutning om innleggelse eller retur.

Den usminkede virkelighet

Det er tid for lunsj. Vips, så har Martin hentet snadder fra Finnmark kjøtt.

– Det er fra Norges beste varmedisk, sier han i fullt alvor og dekker opp med grillskiver, baconkarbonader, brød og potetsalat. Og da kommer historiene. Opplevde, fra virkeligheten. Historier som synes uvirkelige. Som fremkaller latter der og da, men som slett ikke fremkalte latter da det stod på og de måtte ta alt av fantasi i bruk for å få pasienten trygt ombord. Det fortelles så billedlig at vi kan se for oss to mann på hver side av en båre med en eldre dame godt fastsurret, rutsjende nedover en bratt skråing som med en kjelke.

– Det var eneste måte å få henne til båten, vi kunne ikke bære i dyp snø, får vi forklart. Og med flere episoder blir vi klar over at kreativitet og oppfinnsomhet er nøkkelord i disse menneskenes helsearbeid rundt i distriktet. – Jeg husker da vi måtte ta i bruk en gammel postvogn og ha båra på tvers mens vi kom oss til båten, forteller Arnt Ronald.

Han smiler, men sier det var temmelig alvorlig den gang, og pasienten måtte de ha med. Koste hva det ville, koste av krefter og innsats. Ikke alle steder er det noen andre som kan hjelpe til, heller. Da gjelder det at de ombord kan løse utfordringer og ikke være redde for å ta i et tak om de er helsearbeidere eller skipsførere.

Hjelper der det trengs

Loppa legeskyssbåter betjener et stort område. De har oppdrag i Øksfjord-området, i Vestre Loppa, i Hasvik, i Altaforden og ellers der det trengs.

–  Vi har oppdrag fra Alta også. Når det ikke er flyvær og når veiene er stengt på grunn av uvær, har vi hatt oppdrag fra Alta, forteller Arnt Ronald.

Alle vil ha fram at de ikke legger seg borti noen sykehusdebatt, men at de er parate til å hjelpe uansett hvor de trenges.  Vi får høre at kunnskap om distriktet er viktig i et redningsarbeid.

– Man må vite hvor folk bor, navn på alle bygdene og hvordan forholdene er på stedet, sier Arnt Ronald.

Lokal kunnskap

Hege forteller om en vikarlege som ikke visste at det fantes både Tverrfjord og Sør Tverrfjord, og uklarheten om hvor de skulle. Det gikk unødig tid for å finne det ut.

– Det løste seg til slutt, heldigvis, sier hun.

Alle er enige om at lokalkunnskap er et veldig viktig moment når man skal betjene dette området. Ikke bare geografisk, men i forhold til værutfordringer og i forhold til andre speiselle forhold som kan gi uheldig utfall. Som skjær, forhold ved flo og fjære, og strømforhold. Og når snøen er et hinder, hvem i nærheten har traktor eller annet egnet fremkostmiddel? Finnes det noen som kan være med og få pasienten trygt ombord?

– Man må kjenne hver krik og krok og vite mye, er alle tre enige om.

Tilbake til dagens oppdrag. Med pasienten trygt ombord igjen, velger skipperne å ta ruta på innersida av Stjernøya. Det er roligere, og lyst nok til å beundre naturomgivelsene og skyformasjoner på en blekrosa himmel.

Roser mannskapet

Vi har fått to nye oppdrag fra Øksfjord, og det viser seg at begge kan være med. Det er bare å gjøre klart til å ha to bårer ombord.  Hans-Roald Johnsen er en av dem som er blitt akutt dårlig med høy feber. Med hans sykehistorie var det naturlig å få han til sykehus så fort som mulig.

– Jeg har reist mye med de her, sier Hans-Roald og viser til Arnt Ronald, Martin, Hege og alle andre som jobber på Legeskyssbåten.

Han får ikke fullrost mannskapet og helsepersonalet nok. Som aktiv og engsjert samfunnsborger i Loppa er han opptatt av at tilbudet ikke blir rasert.

Det er ettermiddag når vi mønstrer av, ganske slitne etter å ha holdt seg fast i mange timer. Dagens tre gode hjelperne er på full fart mot sykehuset i Hammerfest enda en gang.

– I dag er vi på det femtende oppdraget, forteller Martin på telefon torsdag 11. januar.

De har vært mye på farten i årets første måned. Av og til med frådende hav og snødrev så tett at øynene bli slitne.

– Det er lettere å bli søvnig når det er godt vær. Er det tøft, er man fullt konsentrert.