–  Øksfjord, hva er det? Hvor er det?

Det tenkte Wesam da han fikk beskjed om at bygda langt mot nord skulle bli det nye oppholdsstedet hans etter  mottaket i Sandnessjøen. Kontrasten kunne ikke vært større for en med bakgrunn i byen Damaskus med fem millioner innbyggere.

Det som betyr noe for Wesam og de andre syrerne i Øksfjord, er fraværet av bomber og geværild som flerrer luften. Og vennligheten fra bygdefolket.

– Jeg er blitt glad i stedet og menneskene her.

32-åringen har problemer med å finne norske ord som fullt ut dekker gleden av å føle seg velkommen.

TAKKNEMLIG: Wesam Sabounji er takknemlig for måten han er blitt mottatt i Øksfjord. Foto: Anne Mari Aalberg

Kom høsten 2016

Wesam Sabounji  kom til Øksfjord senhøsten 2016. Reisen til Loppa vil han ikke rippe opp i, før han får rost sitt nye hjemsted, men forteller at reisen endte i Oslo for halvannet år siden. Først ivrer han etter å fortelle om følelse av å ha opplevd flaks, om trivsel og om tanker for fremtiden.

– Når man kommer til et annet land, er det viktig å lære språket, mener Wesam.

Han uttrykker seg bra på norsk. Er irritert på seg selv når ordene ikke vil formes slik de er inne i hodet. Når han står bom fast, eller ikke gjenkjenner Altapostens spørsmål, bruker vi tolkeprogram. Introduksjonsprogrammet inneholder språkopplæring og praksis i lokale bedrifter. Wesam ville jobbe, tjene penger og gjøre nytte for seg.

– Jeg hadde først vaskejobb, en time hver dag, forteller han. Med bolig i Vassdalen var det lang arbeidsvei til fots, men det å få gjøre noe, var stor motivasjon. I fjor sommer fikk Wesam tilbud om å være sommervikar i Coop-butikken i bygda. Litt skepsis om å klare jobben holdt på å stoppe dette, men det gikk fint og Wesam forteller om stor forståelse hos kundene. Overraskelsen var enorm da han etter sommerferien fikk tilbud om å være fast ansatt i butikken.

– Det var sjefen Gøril Rydheim som ville gi meg en sjanse. Det varmet, kommer det tankefullt, sammen med at sånt virker typisk for folket i Øksfjord.

Det ble sendt CV til Coop Finnmark, og Wesam Sabounji skrev kontrakt for ett år, med muligheter for å fortsette. Og det er noe han ønsker.

– Jeg trives med de andre på jobben og trives med kundene som smiler og er hyggelige, forteller han. Og vi formidler gjerne det vi har hørt av ros for serviceinnstilling for måten han tar imot alle kunder.

– Jeg har hatt flaks. Og ja, jeg betaler skatt. Det er en selvfølge, sier Wesam, som gleder seg over jobb og mulighet til å gi noe tilbake til landet og stedet som har tatt godt imot han.

TO VERDENER: Norsk flagg og syrisk tekanne symboliserer to land som betyr mye for Wesam Sabounji (32) (th) og Monjed Alstef (22) som han deler leilighet med. Foto: Anne Mari Aalberg

Trivsel

Med jobb å gå til, følger det trivsel og godt selvbilde. Det gir selvtillit og et ekstra gir i språklæringen. Når han i tillegg også har fått bolig like ved arbeidsplassen, ser livet lyst ut.

–  Jeg vil snakke så mye som mulig for å lære, seier Wesam, og ønsker flere lokale innbyggere å snakke med i fritiden. Ellers bruker han tid til å lese norsk, men tror selv på at praktisk samtale gir best effekt.

– Jeg håper kunder og folk ellers tør å spørre hvis det er noe de ikke forstår, sier han.

Wesam har ingen planer om å flytte fra Øksfjord. For han betyr det lite at det nå er få syrere igjen i bygda. Det blir enklere om han ikke har så mange som snakker arabisk rundt seg.

– I en stor by vil det være større grupper med arabisk bakgrunn og praten vil gå mer på arabisk. Da blir det verre å lære norsk, mener han, og sier samtidig alvorlig, at trivsel må man selv være med å skape.

Wesam deler en liten leilighet med Monjed Alstef fra millionbyen Hama. 22-åringen tar praktisk arbeid der det finnes, men savner mulighet til å bli kjent med unge i samme alder for å delta i ungdommelige aktiviteter i fritiden.

– Jeg liker å svømme, smiler han, men sier at bassenget har en størrelse som sannsynligvis mest er ment for barn og barnefamilier.

Fremtiden

Vi går tilbake til start da Wesams mor insisterte på at sønnene måtte flykte fra Syria. Frykten var at Wesam og broren Isam skulle bli tvunget til militærtjeneste. Wesam sier at det ikke var aktuelt for han å trekke i uniform og plaffe andre med gevær.

Han hadde et godt liv før krigen. Med hus, en god jobb som medisinselger for en importør og en forlovede. Likevel startet flukten, først til Libanon, tilbake til grensebyen Edllib i Syria og en biltransport til Tyrkia som kostet 2.000 dollar. Båtferden til Hellas går han raskt forbi. Siden Wesam hadde solgt bilen og hadde penger, kjøpte han seg hjelp gjennom Europa og til endestasjonen Norge.

– Mamma er fortsatt i Syria og vi snakker bare sammen på telefon. Jeg håper at jeg en dag får treffe henne, sier Wesam sørgmodig.

Han forteller at faren ble syk og døde da krigen startet. Bomber og skyting i gatene kan skape fysiske plager, i tillegg til psykiske.

Vil ikke bli sittende

På mottaket i Sandnessjøen prøvde Wesam å studere norsk. Han måtte gjøre noe positivt for å finne seg tilrette og ikke bli depressiv.

– Det er farlig å bli sittende og tenke slik mange gjør. Å bare tenke på dem som er igjen i Syria og alt som kan skje, er ikke bra, men det er trist å se bilder fra ødelagte byer.

Vi får se kortet som beviser oppholdstillatelse, et ord Wesam har problem med å uttale. Han ser frem til dagen når han får søke fast opphold og kan se på Norge som «sitt» land.

Selv om forloveden har funnet en annen i Syria, ser Wesam fremover og er ikke bitter på hennes valg. Når vi spør hva han som muslim vil gjøre om han treffer en norsk jente og forelsker seg, er svaret at det håper han og at forskjellig religion betyr ingenting om man finner den rette.

– Ja, i Syria kan en mann ha fire koner. Men jeg hadde bare en mamma og jeg håper jeg finner en jente å leve med, sier Wesam – og konkluderer med at arbeid, trivsel og kjærlighet er det som skal til for å ha et godt liv  og en lys fremtid.