• Olaug Nilssen

  • Tung tids tale

  • Samlaget

  • 155 sider

Olaug Nilssen fikk Brageprisen for Årets roman med Tung tids tale. Tittelen på romanen har hun lånt fra Haldis Moren Vesaas kjente dikt, utgitt i 1945, og innholdet i Vesaas dikt speiler også innholdet i boka.

Nilssens ni år gamle sønn Daniel er autist, og i denne romanen beskriver hun en tøff hverdag der Daniel ikke får den hjelpen han og familien trenger.

Boka er skrevet direkte til Daniel. Fortelleren er sliten, hun beskriver nattevåk og utagering, langvarige sykemeldinger, slitasje på flere plan og et offentlig system som ikke vil se mennesket, men diagnosen. I tilbakeblikk blir leseren kjent med et barn som ofte lå foran de andre barna på samme alder, men som plutselig ramlet ut av samtaler, og som begynte å trekke seg tilbake og inn i sitt eget skall. Foreldrene er fortvilte, og i møte med hjelpeapparatet blir de sjelden forstått, det skjønner de på blikkene som veksles over hodet på dem. Mor er så tom at hun ikke tror at hun klarer å kjempe videre for sønnen sin, hun tror ikke hun klarer å fortelle noen om hvordan hun har det, men når hun treffer noen og prater med dem skjer det likevel noe:

«Men så orkar eg likevel, ikke berre orkar, eg må, eg lar det velte ut som ei høg, hakkete sirene, UTAGERING SJØLVSKADING AVFØRING alltig upassande bresteferdig, alltig uartikulert TIMEVIS MED LYDAR NATT SOM DAG. Venene mine rømmer unna, ALT I MUNNEN, GIFT, SIGARETTSNEIPAR, STEIN dei skvett redde inn i lukka ansikt ALLE TING BLIR ØYDELAGDE og kjem ikkje ut. s. 26

I korte avsnitt og kapitler kommer vi under huden på en mamma som forteller om en vanskelig hverdag. Hun er ofte fortvilt, og hun elsker sønnen sin. Hun vil at han skal ha det godt, og vet at det som er bra for ham, nødvendigvis ikke trenger å være bra for andre. Hun må sette seg selv til side, og glede seg over de øyeblikkene der de har kontakt, der blikkene møtes.

Det er kraftig kost Olaug Nilssen gir oss og dette er en modig bok. Hun skriver fra eget liv, men hun utleverer ikke familien. Mye god kunst er skapt i følelsen av avmakt, og dette er et godt eksempel på det.

  • Maja Lunde

  • Blå

  • Aschehoug

  • 367 sider

Maja Lunde har hatt en eventyrlig suksess med Bienes historie, den første boka i en planlagt serie på fire bøker, kalt Klimakvartetten. Etter å ha lest Blå, den andre boka ser jeg at hun har komponert de to første bøkene likt. I Blå er det to parallelle historier som utspiller seg på to tidsplan, 2017 og 2041, mens det i Bienes historie var tre parallelle historier over en litt lengre tidsperiode.

I 2017 er det Signe som har fortellerstemmen. Hun er snart 70 år, har vært journalist og miljøforkjemper hele sitt voksne liv. Signe bor på Blå, en seilbåt hun fikk i gave på 18 årsdagen, og når vi møter henne første gang er hun på raid i hjembygda for å ødelegge en last med isbiter fra isbreen som ligger rett ved der hun vokste opp. Signe er rasende på kapitaliser som tenker kortsiktig og selger vekk dyrebar norsk natur, og hun tar med seg noen av isblokkene om bord i seilbåten og setter kurs mot Spania der ungdomskjæresten og lederen for fabrikken bor.

Hun vil konfrontere ham for sviket mot henne og den norske naturen.

I 2041 er det 30 år gamle David som har fortellerstemmen.  Vi møter han første gang mens han og den åtte år gamle datteren Lou står i kø for å slippe inn i en flyktningeleir i Spania. Han leter fortvilt etter kona og den ett år gamle sønnen, men finner dem ikke når de kommer inn i leiren. Stemningen er dyster, og for hver dag som går blir det verre. Sør-Europa har vært rammet av tørke, og landene i nord har stengt grensene. Europa er delt i to og David er fanget i en leir der mat -og vannrasjonene blir mindre for hver dag, og der aggresjonen og depresjonen øker.

Signe og Davids historier flettes sammen helt på slutten, og noen av valgene Signe tok i 2017 påvirker David og datteren i 2041. Maja Lunde er flink til å skape troverdige karakterer og både Signe, David og lille Lou blir veldig tydelige. Signe var f. eks med og demonstrerte mot utbygging av Alta-Kautokeino vassdraget, og skadene etter vinkelsliperen som skar demonstrantene løs har laget en permanent skade i det høyre øret hennes. David savner kona og den lille sønnen, og samtidig må han være sterk og ha fremtidstro for Lou. Han gråter under T-skjorta, og får aggresjonen ut i møte med andre unge menn, og kjenner skam for eget begjær når fristelser dukker opp.

Blå er en lettlest roman, men ikke helt lett fordøyelig likevel. Forfatteren skildrer en fremtid med et splittet Europa der millioner av europeere tørster eller sulter i hjel, og der vannlandene i nord ikke tør å slippe mennesker i nød inn. Et slikt scenario framstår som et mareritt for de fleste. Jeg syns det er flott at Lunde skriver om klima og utfordringene knyttet til dette, og ser med glede frem til de to neste bøkene i kvartetten.

  • Herbjørg Wassmo

  • Den som ser

  • Gyldendal

  • 473 sider

Tjue år etter at den tredje boka om Dina og hennes familie kom ut i 1997 er oppfølgeren på plass og selv om jeg hadde lest bøkene før måtte friske opp hukommelsen med å lese Dina, Lykkens sønn og Karnas arv på nytt.

Den som ser starter nøyaktig der Karnas arv slutter – i kirka der Karna i Dinas begravelse forteller hele verden at Dina har drept to menn. Etter denne kraftanstrengelsen blir Karna så psykisk syk at Anna tar henne med til København for å skaffe henne hjelp. Benjamin har sin egen karriere som lege og ordfører på Strandstedet,  men skjønner snart hvor det er mest bruk for ham.

Herbjørg Wassmo er en fabelaktig historieforteller og hun har med bøkene om Dina og hennes slekt skrevet liv i en hel familie. Etter fire bøker er det som om jeg kjenner en rekke mennesker som strevde og slet i Nordland og Danmark på slutten av 1800- tallet og slik denne romanen slutter er det et håp om at den femte boka kommer snart.

Som tittelen viser handler boka om å se. Se hverandre, og se verden, både gjennom et direkte blikk, men også gjennom kamera. Og hva skjer når man bor sammen i år etter år, men ikke blir sett? Når man ser andre, men ikke de man har lovet å se?

Forlaget kaller boka frittstående, og ja, du kan jo lese den uten å ha lest de tre første bøkene om Dina, Karna og Benjamin, men det vil være som å spise en sjokoladekake uten sjokolade. Noe vesentlig vil mangle, og det er jo i de tre første bøkene leserne blir kjent med familien og samfunnet vi følger videre i Den som ser.

  • Lotta Elstad

  • Jeg nekter å tenke

  • Flamme forlag

  • 238 sider

Lotta Elstads tredje roman er en samtidsroman som skrives fra Oslo sentrum, avdeling Grünerløkka. Leserne møter trettitre år gamle Hedda i en kaotisk livssituasjon. Hun er nylig blitt alene etter å ha vært i et langvarig forhold. Fortvilet bestemte hun seg for å reise på en impulsiv tur til Hellas. Dessverre for Hedda ble det nødlanding i Sarajevo, og piloten hadde vært stasjonert på denne flyplassen under krigen på Balkan og ville tydeligvis minnes gamle dager.

For vår hovedperson føltes det som en flystyrt. Hun gikk av flyet og nektet å bli med videre. Nå ville hun hjem igjen, men denne gang via landjorda, og slikt tar jo litt tid. I Berlin har hun en one-night-stand med en hyggelig og passe kjekk mann. Etter å ha kommet hjem til Oslo, der hun er arbeidsledig og bor i et ombygd kott i et loft (som langt fra er godkjent av Oslo kommune) oppdager hun at hun er gravid. Ingen problem tenker hun, og bestiller time hos legen for å ta abort. Men det er kommet nye regler. Man er nødt til å bruke minst 3 virkedager for å tenke gjennom om man virkelig vil ta abort, og helligdager og helger gjelder ikke som dager, og det ender med at en rasende Hedda får time hos fastlegen sin fem dager etter første besøk. Og nå nekter Hedda å tenke. Hun er så sint på det jævla systemet som nekter henne å gjøre det hun vil med sin egen kropp, og plutselig piper det på telefonen og mannen hun traff i Berlin er i Oslo og kunne godt tenkt seg å møte henne igjen.

Elstad ble nominert til Ungdommens kritikerpris for denne boka i år, og jeg tror dette er en bok både ungdommer og voksne lesere vil like godt. Det er en kjapphet her kombinert med en ganske alvorlig tekst som gjør at boka både utfordrer og fornøyer.

Uforutsigbart om utroskap -

  • Therese Bohman

  • Den andre kvinnen

  • Cappelen

  • Damm

  • 173 sider

Den andre kvinnen er Bohmans andre roman, og den ble nominert til Nordisk råds litteraturpris og Sveriges Radios romanpris. Hovedpersonen er en navnløs ung kvinne som jobber i kjøkkenavdelingen på et stort sykehus. Hun drømmer om å bli forfatter, og føler at jobben hun nå gjør langt fra definerer hvem hun er. En kveld hun er ute på byen blir hun kjent med Alex, en spennende ny venninne som er mye tøffere og verdensvant enn hennes tidligere venner. Alex og hun får snart et tett og nært forhold.

Hovedpersonen blir forelsket i en av overlegene på sykehuset, en gift mann som er mye eldre enn henne, og de etablerer et forhold. Hun vil ikke ha noe av at tidligere venner kritiserer henne for hennes valg av partner, og kutter all kontakt med de som har kritiske røster. Det er til Alex hun går når hun er usikker på valgene hun må ta. Alt forandres den dager hun oppdager at hennes elsker og Alex sitter i en fortrolig samtale på en kafé.

I denne romanen begynner historien svært vanlig. Søt ung jente møter rik, gift middelaldrende mann – de blir forelsket, og så blir det en del komplikasjoner. Men her blir komplikasjonene uvanlige, og det er ganske spennende, litt skummelt og helt uforutsigbart. Dette er chic lit med en fornøyelig vri.