Altas ordfører er slettes ikke den som henger på telefonen eller reker innom kontorene til byens journalister i tide og utide. Ikke teppebomber hun Facebook med verken sitt private eller politiske liv heller, slik det nesten forventes av dagens politikere. Men at man ikke forteller til gud og hvermann hva man gjør, betyr ikke at man ligger på latsida.
– Monica jobber mye i det stille og bruker vanvittig mye tid på saker vi ikke ser. Også på nasjonale saker, som kanskje ikke gir resultater umiddelbart, men som vil gagne oss på sikt. Et eksempel er sykepleierutdanninga, sier politisk kollega i Arbeiderpartiet, Ole Steinar Østlyngen.
Monica Nielsen smiler bekreftende fra sofaen hjemme i Bossekop. Det oser lang vei at hun ikke er vant med å være hjemme på dagtid.
– Dette er uvant. Jeg fant ut at jeg kunne tømme oppvaskmaskinen mens jeg ventet på deg, sier hun og ler. Utenfor vinduet ser man rett ut mot fjorden, og ned på gårdstunet, hvor slekta har karret seg sammen. Mamma Eva og pappa Finn Diedrik, søsteren som har overtatt bestemorens hus, samt søskenbarn og tremeninnger hist og her. Et steinkast unna ligger Nielsen-kaia, hvor Monica og lillesøsteren Marianne trådte sine barnesko, mens lek langsomt gled over i arbeid.
Bryggesjauer
Faren driftet skipsekspedisjonen på den legendariske kaia i en årrekke og lenge var også dette stedet hvor bygdas befolkning måtte innom for å bunkre øl. Monica startet på gulvet som flaskestabler og bryggesjauer, før hun endte som kontorleder. Også søsteren har jobbet i familiebedriften.
– Jeg tror det er dette som gjør at vi har så sterkt samhold i familien. At vi har jobbet så tett sammen i så mange år, sier Monica.
– Ja, veldig. Jeg er vokst opp med familie på alle kanter. Bestemor var viktig for meg. Jeg visste at det alltid var noen hjemme, sier Monica, som er datter til tidligere Alta-ordfører Eva Nielsen.
– Mamma jobbet jo også mye før, men nå er det mamma som er her for mine og min søsters barn. Hvis jeg blir sen en dag vet jeg at de får middag, og pappa kjører til og fra trening, nå som han er blitt pensjonist. Jeg tror ikke det ville vært like lett å ha ordfører-jobben om det ikke var for at vi bodde slik som dette, høyttenker Nielsen.
Hun går inn på kjøkkenet der en høyreist unggutt har begynt å skramle med koppene.
– Hun jobber veldig mye, så jeg bruker å hjelpe henne så godt jeg kan. Støvsuge og rydde, sier 14 år gamle Fredrik Pettersen. Han og søsteren Kristin, som fyller 18 år om få dager, kommer begge dumpende mens Altaposten er innom denne fredags ettermiddagen i november. Synlig overrasket over at moren er hjemme såå tidlig.
«Lykkelig skilt»
Monica Nielsen bor sammen med de to barna i huset som hun og eksmannen og politimannen Jan Arne Pettersen bygde i sin tid. Vi antyder at ordføreren synes skilsmissen fra mannen har vært en tung prosess, men blir gledelig overrasket over svaret.
– Selvfølgelig har det vært tøft. Men vi er vel det vi kan kalle lykkelig skilt. Fra dag èn ble vi enige om at vi skulle kjøre familiemøter hver 14. dag. Og det har vi klart. Her kan barna komme med ønsker på hvordan de vil gjøre ting, og få fortelle om ting de mener fungerer eller ikke fungerer, forteller Monica.
Hun og eksen har vært opptatte av å bevare vennskapet og jevnlig spiser de middag sammen alle fire.
– Vi har vært enige om at ungene er pri en og vi har aldri drevet med milimeterregnskap på samvær. Barna har fått bestemme hvor de vil være og hvor lenge de vil være på hver plass. Nå har de funnet ut at det er best å ha basen her hjemme hos meg, også har de samvær med faren når han er hjemme fra Kirkenes, hvor han nå jobber, forklarer Nielsen.
Selv om hun jobber mye er middagen et viktig samlingspunkt.
– Jeg prøver å komme hjem til middag hver dag, så drar jeg heller på jobb etter middag, hvis jeg har møter eller kontorarbeid. Jeg tror jeg klarer det fire av fem hverdager i uka, sier ordføreren, som har et fast rituale med taco hver fredag.
– Da samles familien. Det er ukas høydepunkt.
– Tar du på deg joggebuksa da?
– Jaa, svarer Monica og ungene leende.
Det er 14 år siden Monica kastet seg ut i politikken. Ikke så overraskende kanskje, siden både moren, bestefaren på morssida og en tippoldefar, har vært ordførere. Ellers har Monica hatt et sterkt forbilde i bestemor Lillemor Nielsen.
– Hun var en samfunnsengasjert dame som blant annet fikk Nasjonalforeningsforeningens æresmedalje for 40 års innsats i Alta helselag, forteller Monica.
I begynnelsen av sin politiske karriere kombinerte Nielsen jobben som kontorleder i familiebedriften, med politiske verv.
– Så lenge jeg jobbet 150 prosent gikk det bra, men når det begynte å komme opp i 200 prosent, da måtte jeg si opp jobben, sier Monica, som overtok ordførerstolen høsten 2015, etter det mest dramatiske konstitueringsmøte i Alta kommunes historie.
Dramatisk dag
Frps Ronny Berg stod som alle husker klar til å overta ordførerklubba, med Venstres Trine Noodt som varaordfører. Men det var før Ellinor Nielsen gikk ut av Frp. Den blå-blå koalisjonen mistet flertallet, og en ydmyket Berg fikk ordførerdrømmen knust i ellevte time. Monica Nielsen minner oss på at det var Ap og deres koalisjon som de første ukene etter valget sto klar til å lede kommunen.
– Så brøt et av de samarbeidende partiene den skriftlige samarbeidsavtalen vi hadde inngått og flertallet gikk fra oss til de andre, for så å snu tilbake til oss. Det ble som det først var bestemt og vi ble posisjon. Men det var krevende dager for alle som sto i det, sier hun.
Monica sitter rak i ryggen og svarer på spørsmålene. Omgivelsene er det vi kan kalle hjemmekoselig, og langt fra de hvite og minimalistiske trendene som dominerer mange hjem nå til dags.
– Jeg liker at det er pent og praktisk og jeg pusser ikke opp etter det som til enhver tid er in. Med en tett timeplan er ikke det første prioritet. Jeg bruker tiden på aviser og sakspapirer og ikke interiørblader, for å si det slik.
Datteren Kristin, som forøvrig fikk streng beskjed om å komme å hilse da hun entret huset, svinser nå frem og tilbake mellom kjøkkenet og rommet sitt, med en rød treningsgenser med Tverrelvdalen idrettslag sin logo på ryggen.
– Ja, hun er begynt å spille håndball med dalajentene, forklarer moren, mens hun forteller at sønnen er aktiv både på fotball- og håndballbanen. Med åtte økter i uka, også på A-lags treningene til BUL, føler moren at hun nesten må stagge 14-åringen.
– Samtidig er det å ha mye å gjøre helt vanlig for oss.
Sagde hull i gjerdet
Da Monica var barn spilte hun i korps og i noen år spilte hun håndball. Hun blir av venner fra den gang beskrevet som snill og rolig, og normalt flink på skolen. Og: «Ikke den som stakk seg frem». I det hele tatt en pliktoppfyllende jente. Men en røverhistorie har vi klart å finne.
– En litt morsom ting som jeg husker, som ikke var helt bra, var da jeg og Monica og noen venner gikk til skolen. Langs en sti vi brukte å gå var det plutselig en dag satt opp et gjerde, som førte til at vi ikke kunne gå der. Dette førte til at skoleveien ble lengre, noe vi syntes var veldig urettferdig. Dermed tok vi en sag og lagde hull i gjerdet. Ikke nok med det, da kommunen kom og reparerte gjerde sagde vi hull på nytt. Men denne gangen ble vi observert. Og da stakk vi og gjemte oss, forteller Sissel Haugen, som var barndomsvenninnene med Monica i småskolen.
Ordføreren blir en smule overrumpelt når Altaposten konfronterer henne med gamle synder, men hun medgir at hendelsen slett ikke er glemt fra hennes side heller.
– Nei, er du gal, det er klart vi ble redde etter at vi ble tatt. Men unger tenker jo ikke på konsekvensene, sier hun og legger unnskyldende til:
– Men vet du: jeg tror det var det eneste gale vi noengang gjorde.
Ti i skuddet og Bouree
Det har vi egentlig ingen grunn til å betvile. Mor Eva beskriver datteren som et litt alvorlig og ettertenktsomt barn. Som hun forøvrig aldri har vært bekymret for. En jentunge som gikk på skolen, luftet hunden når hun kom hjem og satte seg ned med leksene før middag.
– I ungdomsårene hadde hun innetid klokken 23 og den holdt hun. Naboen brukte å si: «Vi kan stille klokka etter ho Monica», sier Eva Nielsen leende.
Da Monica begynte på ungdomskolen traff hun Beate Jensen og raskt ble de to et uadskillelig radarpar. De var sammen hver dag, og på rommet til Monica lyttet de til «Ti i skuddet», som gikk i opptak på kassettspilleren, mens de analyserte kjærlighetens oppturer, og ikke minst nedturer.
– Monica bodde i Skailuft og jeg i Bukta, så veien var ganske lang til og fra hverandre. Men vi syklet eller gikk. Foreldrene kjørte oss jo ikke i den tida. Vi hadde masse guttevenner og noen kjærester nå og da. Vi opplevde store forelskelser og vonde kjærlighetssorger, det svingte opp og ned. Vi var mye i Bossekopkrysset, rundt storkiosken, det var der det skjedde, altså gutter og sånt, forklarer Beate Jensen.
Så grøssere på video
Ettersom moren til Monica var blitt ordfører fikk jentene streng beskjed om å «oppføre seg» når de vandret gatelangs. Noe de ifølge en leende Jensen «selvfølgelig gjorde». De gikk på swingkurs og Bouree. Og de elsket å leie grøssere på Videonews.
– Da var vi oppe hele natta og så grøssere og var livredde. Dagen etter syntes vi det var kjempegøy, humrer Jensen, som beskriver ungdomsårene med Monica som «happy og spennende».
– På videregående gled vi naturlig fra hverandre, da vi havnet i ulike miljø og fikk kjærester som opptok tida vår. Men jeg synes det er stor stas at Monica er blitt ordfører og hun fikk selvfølgelig min stemme, sier Beate.
– Beate ja. De her Beatene har fulgt meg hele livet, sier Monica, som traff en ny Beathe første dag på videregående.
– Da vi fikk beskjed om at vi skulle sitte sammen to og to snudde jeg meg bak for å se på Monica og hun bøyde seg framover for å se på meg, og siden var vi bestevenninner, forteller Beathe Pettersen, som konstaterer at hun og Monica er på bølgelengde når det gjelder humor.
Ellers beskriver hun venninna som «positiv», «familiekjær» og «nok en smule mer avslappet privat enn offentlig».
– Vi har begge hektiske jobber og det kan gå lang tid mellom hver gang vi prates og ikke minst sees, men når vi møtes er det alltid som om at vi skulle ha møttes dagen før, forteller Beathe.
Fæl nyhet
For ti år siden traff en knyttneve av en nyhet familien Nielsen. Mamma Eva hadde fått kreft. Verken hun selv eller datteren ønsker å dvele rundt sykdommen i det offentlige rom, men Monica medgir at det er det tøffeste som har rammet familien og henne personlig.
– Det gikk veldig innpå meg da mamma ble alvorlig syk. Jeg og mamma har alltid stått hverandre nær, sier Altas ordfører, som medgir at den tunge tida likevel har gitt noe tilbake.
– Jeg har lært mye om det å være pårørende og om livet, sier hun ettertenktsomt.
Ifølge Monica har moren hele veien vært opptatt av at sykdommen ikke skulle få dominere livene til barn og barnebarn.
– Og sånn har det vært. Vi er så takknemlig for den gode behandlingen hun har fått på UNN i Tromsø, som har gjort det mulig for oss å fortsette å ha det gode familielivet som vi alltid har satt så stor pris på, sier hun.
Altaposten har snakket med Eva Nielsen på telefon for å få vite litt mer om Monica. Stoltheten og varmen ligger tykt utenpå når moren skal beskrive datteren.
– Monica har veldig omsorg for andre og hun lærte tidlig å ta ansvar. Blant annet var hun med i lederteamet til Ungdom mot Narkotika her i Finnmark da hun var i tenårene, sier Eva.
– Overflødig spørsmål kanskje, men er du stolt av henne?
– Jeg er jo del av 68-generasjonen, som kjempet for likestilling og kvinners rett til å tale i forsamlinger, så det er klart at jeg er stolt. Jeg synes Monica har vokst seg godt inn i rollen og blitt bare tryggere og tryggere, sier moren, som ikke er i tvil om at det er tøffere å være politiker i dag enn da hun selv var aktiv.
– Ja, det er mye tøffere. Både i ordbruken og i opptreden fra mange hold. Ikke minst på sosiale medier får politikerne gjennomgå på en måte vi slapp unna. Dette er jo også en utfordring med tanke på barna, som må lese hva som blir skrevet om foreldrene på nett. Hadde avisa en forside jeg ikke ønsket barna skulle se, kunne jeg gjemme avisa, eksemplifiserer Eva Nielsen.
Spørre mammma til råds
Nielsen var ordfører (Ap) i Alta i ti år, fra 1991 til 2001, og deretter satt hun på Stortinget i to perioder, frem til 2009. Med et slikt politisk orakel som mor ville det være merkelig om ikke Monica plinget på eller trippet over gårdstunet for gode råd både titt og ofte.
– Tidvis kan hun komme og spørre meg: «Mamma hvordan er det sånn og sånn», kanskje særlig knyttet til hvordan formalia er i ulike saker og prosesser. Men når det kommer til politiske beslutninger, så tas de nok med helt andre enn meg, sier Eva.
Nettopp lagspill er noe Monica setter stor pris på. Ikke bare i egen partigruppe, men også tverrpolitisk.
– De sterkeste argumentene er de vi står samlet bak, fastslår ordføreren, som har fått mye ros for sitt nitidige arbeid med å få sykepleierutdanning til Alta.
– Ellers er enkeltsaker som ikke når det store mediebildet viktig for meg. Det at vi som politikere kan utgjøre en forskjell i menneskers liv er veldig givende, sier hun.
Det ikke mange vet er at Monica Nielsen i likhet med Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre behersker fransk.
– Jeg har gått på fransk språkskole da jeg var ute og reiste i den store verden som 19-åring. Jeg forstår mye fransk, men har større problemer med å snakke det. Jeg har jo ikke praktisert det siden jeg var ung. Men da vi hadde en delegasjon med franske studenter på besøk i kommunestyret, så holdt jeg presentasjonen på fransk, sier hun og smiler.
Monica elsker å oppleve nye land og kulturer og hvert år er hun og barna ute på nye eventyr. Musikk er en annen lidenskap, noe flere gitarer i huset og et orgel på loftet bærer bud om. Ordføreren kan skryte på seg liveopptredener med både Springsteen, Stones og Fogerty, og nå som barna er blitt større har hun også glede av å være med dem på Justin Bieber-konsert, VG-lista og Isac Elliot.
– Siste store opplevelse var i Hyde Park i London der 65.000 mennesker var tilstede på en konsert hvor Taylor Swift var høydepunktet, sier hun opprømt.
– Trener du?
– Med mange lange møter og mye stillesitting er trening veldig viktig for meg. Jeg liker helst å gå turer ute, men har også som mål å komme meg to ganger i uken på Spenst, sier Nielsen.
Brettspill fremfor fest
Nå som før er familien, og fremfor alt barna det viktigste i Monicas liv. Da hun var ung foretrakk hun foreldrenes og lillesøsterens selskap på familiehytta i Kautokeino, fremfor festing med ungdommene i bygda. Å samles rundt brettspillet og potetgullskåla, ja det var nettopp gull for ordføreren.
– Gode venninner er en annen viktig verdi for meg. De har stor forståelse for at jeg ikke når så mye, men destod bedre er det når vi får et ledig innsmett til en kopp kaffe i en travel hverdag, sier Monica før hun plutselig ser på telefonen og utbryter:
– Men nå må vi avslutte. Jeg skal møte postkort-kvinnene hvert øyeblikk.
– Åj, du har tett program?
– Ja, gjett. Men jeg har noen vekttall i logistikk. Det hjelper på for å si det sånn, ler Monica før hun fyker ut døra.