Etter to hjerneslag kunne Anne Grete Skjebstad endt opp som fullstendig hjelpetrengende.

– Nå klarer jeg alt sjøl. Unntatt å dusje meg. Men det kommer, stråler 55-åringen fra Alta. Hun er i full gang med å ta tilbake regien i sitt eget liv. Godt hjulpet av jentene i Alta kommunes Hverdagsrehabiliterings-team.

– Dem er helt fantastiske. Uten dem hadde jeg ikke vært her jeg er i dag, sier Anne Grete og smiler mot fysioterapeut Mette Hætta, ergoterapeut Anne -Marie Qvarme Oksavik og sykepleier May- Liss Berg, som utgjør det tverrfaglige teamet.

– Dette er din fortjeneste Anne Grete. Det er du som har satt målene og det er du som har gjort jobben. Vi har bare tilrettelagt for at du skal kunne greie det, sier hjelpe-trioen samstemt.

Koma i syv uker

Skjebstad har i relativt ung alder opplevd marerittet ved å bli rammet av ikke mindre enn to hjerneblødninger, eller slag, som man sier. Det første i 2014 og det siste i 2015. Den gang jobbet hun som saksbehandler i NAV og bodde i Mandal. På vei hjem til Alta for å besøke sin gamle mor deiser Anne Grete rett i bakken inne på flyplassen.

– Heldigvis stod ambulansehelikopteret stasjonert der, sier Anne Grete som ble fraktet rett til sykehuset i Kristiansand, og deretter videre til Rikshospitalet.

– Der lå jeg i koma i syv uker.

Anne Grete bruker begrepet «grønnsak» for å beskrive tilstanden hun var i da hun våknet. Kroppen lystret ikke og hun fikk ikke frem en lyd. Langt mindre et forståelig ord.

– Det var grusomt. Jeg ville prate, men ordene ble sittende fast, forteller hun, mens hun går til kjøleskapet  i leiligheten sin på Kronstad, kun støttet av en rullator.

Hjelp til alt

Etter slaget i 2015 fulgte en intensiv opptreningsperiodde med fysioterapeut, ergoterapeut og logoped. På det meste hadde Anne Grete besøk av hjemmesykepleien ni ganger i døgnet. Gradvis ble opptreningen trappet ned, men fortsatt var Skjebstad avhengig av kontinuerlig hjelp i hverdagen da hun flyttet hjem til Alta i desember i fjor.

– Jeg måtte ha hjelp til alt. Stelle meg, kle på meg, lage middag, gå på do, dusje meg, ja alt. Hjemmesykepleieren var her seks ganger om dagen, fastslår Anne Grete, som er oppvokst på Elvebakken og har pikenavn Haldorsen.

– Hvor mange ganger om dagen er hjemmesykepleien her nå?

– Èn gang, sier 55-åringen stolt, mens hun skotter bort på hjelpeteamet som har fulgt henne i fire uker.

– Jeg kaller dem bare for skyggene, fordi nå er de bare bak meg som skygger. Jeg klarer jo nesten alt. Til og med å kle på meg skoene, sier Anne Grete.

NYTT TEAM: Fysioterapeut Mette Hætta (f.v), ergoterapeut Anne-Marie Qvarme Oksavik og sykepleier May-Liss Berg utgjør et helt nytt rehabiliteringstilbud i Alta kommune. Foto: Hanne Larsen

Kunne bo hjemme

Mette Hætta er den som har gått i front for at Alta kommune skulle gå i gang med prosjektet.

– Dette er et tidsbegrenset tilbud for folk som bor hjemme og som har blitt, eller står i fare for å bli hjelpetrengende. Teamet er et selvhjelpstiltak som tar sikte på å hjelpe brukerne til å mestre hverdagens oppgaver, slik at de blir mer selvstendige. Brukere kan eksempelvis være slagpasienter, eller eldre som ønsker å bo hjemme lengst mulig, forklarer fysioterapeut Hætta.

Tiltaket gjelder to uker i slengen, og dersom brukeren ønsker det kan hun eller han søke om ytterligere to uker. Det første som skjer er at brukeren i samråd med teamet kartlegger hva målet med rehabiliteringa er. Det kan være å klare å kle på seg selv, dusje, gå til butikken eller andre hverdagsting.

– Da går vi inn og finner ut hva det er som gjør at dette vanskeliggjøres i dag. Hva er de praktiske hindringene. For å kunne klare å koke kaffe selv, er kaffetrakteren plassert rett? Er kaffeskjea for stor eller for liten? Trenger vedkommende noe å støtte seg til? Slike ting. Når vi har kartlagt alle hindringene setter vi inn hjelpetiltak der det trengs, forklarer Hætta.

Må kunne ta imot

De som skal søke om tilbudet må klare å definere målet selv og de må kunne klare å ta imot instruksjoner og huske hva man har blitt enige om, slik at instruksjonene blir fulgt opp.

– Når vi i teamet har vært inne og analysert, kartlagt og truffet hjelpetiltak, så er meningen at hjelpetrenerne skal komme inn. Det er de som skal være tilstede og følge brukerne gjennom de ukene de har tilbudet, forklarer sykepleier May-Liss Berg, om hjelperne som ikke trenger å være fagarbeidere, men som likevel er tilknyttet hjemmetjenesten i kommunen og således er vant til å være ute i hjemmene og hjelpe.

Anne Grete har kokt kaffe og dekt på med kopper til hele gjengen. Toffin fra butikken er kjøpt inn. Vi spør 55-åringen om hun tror at hun ville klart å komme seg dit hun er i dag uten hjep fra teamet.

– Nei, og det hadde vært en blanding mellom at jeg ikke hadde klart og ikke hadde orket. De har gitt meg et spark bak rett og slett, medgir hun.

Bjørnetjeneste

Fysioterapeut Hætta er ikke i tvil om at vi i Norge i dag bidrar til at flere enn strengt tatt nødvendig er hjelpetrengende.

– Ja. Vi har ofte tidsnød i helse- og omsorgssektoren, noe som fører til at vi tar med oss søpla når vi går ut fra våre brukere. Med det tar vi også fra den brukeren en viktig skritt på veien til å klare seg selv. Dette ser vi også i privatlivet, der vi tar inn posten for de eldre, og hvor vi spør vår gamle mor eller bestemor om vi skal handle for henne, i stedet for å ta henne med ut på handletur. Tar vi henne med får hun verdifull trening frem og tilbake til bilen og hun får også viktige sanseinntrykk i løpet av handleturen, sier Hætta.

– Det å få være med ut i butikken og se på varene og kjenne luktene fra eksempevis varmdisken, kan også føre til økt apetitt, som er viktig for eldre som kanskje sliter med dette, føyer ergoterapeut Anne-Marie Qvarme Oksavik, til.

Det at vi vil hjelpe kan med andre ord føre til at vi gjør dem en bjørnetjeneste?

– Ja, vi kaller det en hjelpefelle og vi ser at pårørende faktisk kan være en bremsekoss for utvikling. Det gjøres i beste mening og fordi man ønsker å være snill, men samtidig frarøver det mange muligheten til å være selvstendige og til å føle seg nyttige, sier Hætta, som også bekrefter at mange gjerne påtar seg å hjelpe fordi det er mest effektivt.

– Man kan sammenligne det med når vi voksne kler på barna, selv om de er store nok til å klare det selv, fordi vi har det travelt og vil at det skal gå raskere.

– Tror dere at hverdagsrehabilitering kan bidra til mindre ressursbruk i kommunen?

– Ja, absolutt. Dette er en vinn-vinn-situasjon, men samtidig er det viktig å understreke at det ikke er derfor vi gjør dette. Ingen skal ha dårlig samvittighet for at de trenger og ber om hjelp. Dette skal være for de som ønsker det, sier Hætta, som ber interesserte om å gå inn på Alta kommunes hjemmeside for ytterlige informasjon.

Stolt

Tilbake til slagrammede Anne Grete som forteller om besøket hos sin datter og sitt lille barnebarn Alva på to år i Oslo. En flyreise hun klarte seg utmerket gjennom.

– Ja, jeg trengte bare hjelp til å komme meg av og på flyet, sir Anne Grete, som hadde en bytur spekket med opplevelser. 22. desember setter hun på ny kursen sørover for å feire jul med sin lille familie.

– Dette hadde jeg ikke gjort for to måneder siden, fastslår hun og proklamerer smilende:

– Jeg er ganske stolt over meg sjøl.

– Det har du all grunn til å være. Vi er også stolte av deg, fastslår Hætta, Qvarme Oksavik og Berg.

Drømmer om bærtur

Anne Grete kunne godt tenke seg å begynne å jobbe igjen, men sier at det avhenger av hvordan armen fungerer.

– Hodet er det ingenting i veien med, fastslår hun.

Men enn så lenge feirer hun en seier i slengen. Og drømmene er med for hvert skritt hun tar.

– Det jeg savner mest av alt er å kunne ta bilen og kjøre til City alene. Og å ta meg en dusj når jeg vil. Målet i vinter er at jeg skal bli så bra at jeg til neste sommer kan dra til Kåfjord og plukke bringebær og rips, sier Anne Grete og smiler.