Det har den pensjonerte presten Bård Jahr prøvd med suksess.

Det var ikke akkurat kjærlighet ved første blikk da Bård møtte Karin. Han hadde begynt i jobb som sogneprest i Loppa, hun var sykepleier i kommunen. Det var naturlig at de møttes i jobbsammenheng, men begge påstår at det ikke slo gnister med en gang.

Romansen startet forsiktig med at Bård inviterte henne på middag. Ikke akkurat romantisk å servere stekte sildekaker, men han imponerte i alle fall med å lage maten sjøl.

– Hun var tøff som våget å besøke presten, kommenterer Bård Jahr.

Han en egentlig pensjonist, men sier han aldri har hatt det så travelt som siden han sa ja til å være vikarierende sogneprest både i Loppa og Hasvik . Karin Jahr jobber som sykepleier i Øksfjord. De er tilbake der de møttes, og har akkurat flyttet inn i sitt nye hus på Ystnes. Bryllupsbildet har en sentral plass i stua.

Skjebnen

I 1985 kom Bård Jahr til Loppa. En han kjente fra studietida, som var ansatt på Bispekontoret og drev med rekruttering, avgjorde på en måte skjebnen for Karin og Bård Jahr. Vedkommende anbefalte Bård å søke jobb i Loppa, og mente at han ville trives i kommunen. Bård mente det ville være en spennende utfordring med en menighet som blant annet hadde læstadianismen som sterk forankring.

Han var forberedt på at dette var en gruppe man måtte forholde seg til. Bård hadde interesse for den måten kulturen var satt sammen i Loppa, og så en utfordring i å utforske kulturen, historien og tradisjonene for læstadianerne.  I tillegg til grunnutdanning innen teologi, har Bård mellomfag i religionssosiologi. Med dette som grunnlag ville han legge til rette for en prestetjeneste med fruktbart samarbeid.

– Det ble viktig for meg å snakke med folk på en annen måte enn bare å  diskutere, forteller han, og klargjør at klimaet i forhold til den delen av kristenlivet ble avklart og trygt etter hvert.

LENGTET TILBAKE: Karin og Bård Jahr flyttet tilbake til Øksfjord, der de i sin traff hverandre. I sofakroken kan de mimre med bryllupsbildet i bakgrunnen. Foto: Anne Mari Aalberg

Møtte Karin

Å få avslørt flørtingens kunst hos en prest, er ikke enkelt. Vi spør og Karin ler godt. Øynene deres møtes. Aner man minner fra den spede sitringen?

–  Jeg møtte henne på Helsesenteret – og hun var tanta til en gutt som jeg døpte. Så det var sånn, ja, at man fikk sjansen til å treffes, avslører presten.

– Gjennom felles kjente, føyer Karin til. Bård blir litt blyg og tilbakeholden når vi går nærmere inn på hvordan han sjekket opp sykepleieren i bygda. Det er Karin som avslører at hun ble bedt på middag som presten sjøl hadde laget.

– Han er flink til å lage mat, forteller hun. Med kjærlige blikk sendt over bordet.

Han mente at å innlede et kjæresteforhold som prest, kunne føre til utrygghet i egen rolle. Blant annet fordi mange sjelesørgere har havnet i en situasjon de ikke skulle vært i.

Da 1989 kom og Bård skulle flytte fra Loppa, måtte han se ting på en annen måte. Det ble mer intenst mellom dem.

Ingen av dem kunne se for seg at veien videre ikke skulle gås sammen.

NYTT HUS: Det gjenstår fortsatt mye arbeid utendørs hos Karin og Bård Jahr, så man trenger ikke spørre hva fritida brukes til. Det nye huset har de bygget på Ystnes. Foto: Anne Mari Aalberg

Å bli prestekone

For mange prestekoner er dette nærmest en egen yrkesrolle. Men ikke for Karin.

– Jeg har tenkt mye på det. Har vel tenkt at jeg ville være meg selv i størst mulig grad. Vet ikke om det går an å si det, men jeg hatt mine forestillinger hva det innebærer å være gift med en prest, men følte ikke sjøl at jeg passet helt inn å være bare prestekone. Jeg har aldri vært «bare» noe, forklarer Karin, og sier at hun hadde jo hatt jobben sin alt da hun møtte Bård.

– Vi har hatt hver sine roller. Etter hvert ble jeg jo helsesøster, sier hun.

Vi spør om hvordan de taklet rollene sine som prest og helsesøster, og Karin sier at yrkene jo dekker hele livet. De hadde nytte av hverandres roller i samfunnet, men var bevisste på å ikke tråkke over grensen for taushetsplikt. Om en av dem følte at diskusjoner nærmet seg denne grensen, har det alltid vært enklest å si at «dette vil jeg ikke snakke om». Gjensidig respekt har vært, og er fortsatt, viktig for Karin og Bård.

– Vi hadde god oversikt over hele kommunen og reiste mye rundt i distriktet. Vi var nok mer kjent i distriktet enn mange andre, men skolene har blitt flinke til å samarbeide for å gjøre folk kjent, sier Karin.

For mange fra distriktet var Øksfjord bare en fergekai. Bård er enig i dette og sier at de to hadde det til felles at de kjente hele kommunen.

På Loppa øy ble smidd i Hymens lenker i 1990. Bård var yrkesmilitær som feltprest på Bardufoss. Karin jobbet som sykepleier i samme region. Etter Bardufoss ble det et år på Porsangmoen fra 1992 til 1993 og i 1992 kom dattera Synnøve til verden.

I 1993 ble Karin tilbudt et utdanningsstipend for å gjennomføre helsesøsterutdanning. Loppa kommune ville ha dem tilbake. Med et lite barn ble Bård alenepappa i et år.

– Det var fint. Det jeg hadde av jobb, måtte jeg lære meg å gjøre innafor den ramma der hun var i barnehagen. Jeg måtte lære meg å bruke tida på en annen måte, men det var forståelse for at jeg ikke kunne være tilgjengelig hele tida. Som ungkar kunne jeg jobbe nærmest hele døgnet. Da Karin kom tilbake, ble det enklere. Men fortsatt var jeg familiemann, forteller Bård. Sønnen Martin ble født i 1995. Ingen av barna har fulgt i foreldrenes fotspor yrkesmessig, men som pensjonert feltprest er Bård stolt over at begge har gjennomført militærtjeneste.

Flytte tilbake

Å være feltprest betyr både følelsesmessige og praktiske oppgaver. Bård fikk oppleve krig på nært hold. På sine to turer til Afghanistan måtte han takle at  oppdraget førte til tap av liv, og sier alle reagerer forskjellig når katastrofe rammer og man mister en venn og medsoldat.

– Ingen reagerer likt. Noen har behov for å være alene, noen vil snakke. Presten kommer ikke med ferdig pakke, men må møte folk slik de sjøl ønsker, sier Bård. Det er svært vanskelig å forklare hvordan folk i slik situasjon lever i sin egen boble, og hele tiden forbereder seg på skarpe oppdrag som kan føre til at en av dem ikke er med neste dag.

– Du forbereder deg jo på det verste, på et vis, sier Karin og forklarer at også hun var forberedt på det verste da mannen dro ut. Hun forteller at Bård var flink til å ringe hjem når han var ute, og at det var viktig for hennes ro.

– Så jeg sov bra, men man tenker jo enn hvis, enn hvis, kommer det tankefullt.

Bård mener det egentlig ikke er så mye vanskeligere å være feltprest enn menighetsprest.

– Det vanlige livet som skjer med folk. Det er ofte brutalt nok på sitt vis, svarer Bård Jahr på undringen vår over valget av militæret som tjenestested.

Han skyter inn at det er rart vi diskuterer dette. Han mener at blant annet trafikkdød får mindre oppmerksomhet enn ofre i krigshandlinger.

– Det er flere som har dødd i trafikkulykker i Lavangsdalen enn som har dødd i krigsoperasjoner, sier Bård, som tror at samfunnet på et vis har større toleranse for tap av menneskeliv enn å bruke penger på å bygge sikrere veier.

Lengselen til Loppa

I fjor ble Bård pensjonist etter flere år som feltprest for norske NATO-personell på kontinentet. De bodde i Belgia. Det ble bestemt at de skulle flytte tilbake til Loppa. Rent vann og ren luft var viktig for valget av sted å slå seg til ro. Husbygging ble på en måte fjernstyrt av Karin. Boligen er idag ferdig innvendig. Den er lys og koselig, med innslag av sjøgrønt og blått. Som Lopphavet like utafor panoramavinduene. Jobbing utendørs tar mesteparten av fritiden nå.

Hva vil de si om hverandre etter et langt samliv?

– Hun er støttende og vil noe, sier Bård om Karin.

– Han er snill, god og trygg, er hennes beskrivelse av ektemannen.

Og som gjest får man brått følelsen av å ha brutt inn i en heftig flørt.