De to hjernehalvdelene i Biru Baby, Hanna Krogh-Reinsnes og Ida Iki, er gjennom flere opptredener med sitt tidligere band Cyaneed uløselig knyttet til Aronnesrocken.
Dette og selvfølgelig deres nåværende, kompromissløse band, gjør at altapublikummet tar imot Biru Baby med åpne armer.
Teft for avslutninger
Aronnesrocken viser år etter år teft, når det gjelder å avslutte festivalen med brask og bram og glans og greier. Også i år blir avslutningskonserten en storslagen greie som samler et enormt stort publikum. Jeg er dog fristet til å karakterisere det hele mer som et show, eller en musikkforestilling, enn en konsert.
Man kommer som regel på en konsert med en del musikalske preferanser i lomma, ulike konsertopplevelser fra tidligere, og kanskje noen forventninger om hva man skal få servert. Og da blir Biru Baby en ganske merksnodig opplevelse for meg, der Hanna Krogh-Reinsnes og Ida Iki er farlig nær en rolle lik statister i egen film.
Boksekamp og pyro
Okay, jeg legger bort alle mine fikse ideer om hvordan ting henger sammen, hva diverse subtile elementer betyr, og hvor den røde tråden nå egentlig er. Jeg trykker på livets – eller jobbens - pauseknapp, setter hodet i fri, og straks blir verden så mye bedre. Jeg lar meg henrive av en visuell og auditiv boksekamp som går Cecilia Brekkhus en høy gang. Pyroshowet er tøft, men det er faktisk heftig nok uten. Folka spredt over hele den digre scenen gønner på, dødssulten på å underholde, og kun dét. Koreografien er tight, og nær sagt hele tida er det action i hele synsfeltet, massiv lyd, et konglomerat av musikalske stilretninger, og på toppen av det – oh my God: joik med autotune.
Men alt smeller så inni furuskauen på plass og setter et mer enn verdig punktum for en strålende festival.
