Fra Dealey Plaza i Dallas så vi opp på vinduet i sjette etasje i skoleboklageret, til det nordøstre vinduet, der Lee Harvey Oswald hadde siktet seg inn på bakhodet til USAs 35. president, gjennom teleskopet han hadde festet til Mannlicher Carcano-riflen. En klokke startet å slå klokken 12.30. 22. november 2013. Det var på dagen, timen og minuttet 50 år siden John F. Kennedy ble drept, akkurat på den plassen vi sto.

Det første skuddet bommet på målet. Det andre traff John F. Kennedy i nakken, og gikk ut gjennom strupehodet hans. Deretter, drøye fem sekunder senere, ble halve hjernen hans blåst ut av en kule som sprengte skallen hans i biter.

Kennedys morder ble tatt bare én time og femten minutter etter at han hadde begått drapet. Da hadde han i mellomtiden også nådd å skyte og drepe politimannen J.D. Tippit, som hadde stoppet Oswald på gaten etter å ha fattet mistanke om at han kunne være den skyldige. Tippit baserte mistanken på vitneutsagn fra Dealey Plaza, som han hadde mottatt over politiradioen.

Bare to dager etter drapet på Kennedy ble Oswald selv skutt og drept av nattklubbeieren Jack Ruby, i det Oswald skulle overføres fra et fengsel til et annet i Dallas. Uten en rettssak som fastslo skylden, var det dermed duket for en rekke spekulasjoner, der mange i ettertid har ment at Oswald enten ikke utførte drapet i det hele tatt, eller gjorde det i ledtog med andre. Oswalds eventuelle motiver gir rom for stadig nye teorier, over 50 år etter drapet.

Hvem var så Oswald, og hvorfor valgte han å forlate USA i 1959, og emigrere til Sovjet-Unionen?

Oswald hadde reist fra USA i oktober 1959. Via England, Frankrike og over grensen til Moskva fra Vainikkala i Finland, hadde han etter hvert havnet i Minsk, der han hadde fått seg arbeid på en radio- og fjernsynsfabrikk. I byen hadde han i 1961 også møtt Marina Prusakova, en farmasistudent som hadde vokst opp i Severodvinsk ved Arkhangelsk. Seks uker etter deres første møte giftet de seg.

Da Oswald ankom Minsk med toget fra Moskva på kvelden 7. januar 1960, ble han møtt av to lokale representanter for Røde Kors, som tok han med til Hotel Minsk, der rom 453 var reservert for ham.

I resepsjonen på hotellet spør jeg om rom 453 er ledig. Kvinnen ved skranken ser forbauset på meg. «Er det noe spesielt med det rommet?», spør hun. Hun sjekker. Det er ledig neste dag, så jeg kan flytte fra rommet hun opprinnelig har tildelt meg da, forklarer hun meg.

Hotell Minsk sto ferdig i 1959, og var helt nytt da Oswald ankom byen. I trappeoppgangen henger det en rekke bilder fra ulike tidsepoker, også fra åpningsåret. Jeg studerer bilder av de ulike rommene. Innredningen er naturlig nok modernisert, men rommenes størrelse og utforming er den samme i dag.

Også i 1960 hadde rommene fjernsyn, noe som sannsynligvis bidro til at Oswald relativt raskt lærte seg russisk. Men den som fikk i oppdrag av de lokale myndighetene å lære ham språket, het Stanislav Sjuskevitsj. Han skulle (utrolig nok!), i 1991 bli Hviterusslands første president etter oppløsningen av Sovjet-Unionen.

Neste dag kan jeg konstatere at Oswald ble tildelt et dobbeltrom av de sovjetrussiske myndighetene: Her ble han boende de to neste månedene, inntil han fikk leie en leilighet et par kilometer lenger øst. Han hadde da for lengst fått arbeid ved Horisont elektronikkfabrikk, der han ble satt til å montere radioer.

Under mitt fire dagers opphold i Minsk søker jeg steder som kan knyttes til Oswald gjennom de to og et halvt årene han bodde i byen.

Oswald skrev omfattende notater under sitt opphold i byen, og ga inngående beskrivelser av mennesker han møtte og inntrykk han fikk av Sovjet-samfunnet. Han fortalte hvordan han ble mottatt av byens ordfører alt dagen etter ankomst, og at han ble lovet egen leilighet som han skulle betale svært lav leie for. Han fikk også raskt arbeid ved en lokal radiofabrikk, der han kom til å arbeide under hele sitt opphold i Minsk.

Leiligheten han bodde i ligger i et stille strøk like ved elven Svislach. Utvendig framstår den som på bilder fra da Oswald bodde her, med en lys gul, godt ivaretatt fasade, og med en stor balkong med støpt rekkverk. Byggets bakside, med portrommet her, gir imidlertid et mere spartansk inntrykk.

De mest sentrale stedene for Oswalds to og et halvt år lange opphold i Minsk lå langs, eller tett ved, byens paradegate; Prospekt Stalina (som nå heter Prospekt Niezaliezhnasti; Uavhengighetsavenyen). Oswalds dagboknotater nevner en rekke av byggene langs Prospekt Stalina, inkludert kulturpalasset, der han møtte Marina for første gang under en dansetilstelning. Han omtaler Cinema Tsentralny, kinoen han og Marina besøkte.

Også postkontoret rett over gaten for Hotell Minsk beskrives, der han sendte sine brev til broren Robert, (bygd i 1954, «i gresk stil» ifølge Oswald). Han skryter av leiligheten i en sidegate like ved Prospekt Stalina. Heller ikke Horisont elektronikkfabrikk, der Oswald ble satt til å montere radioer, lå langt fra Stalinavenyen, eller boulevarden, som Oswald kalte den i sine notater.

Horisont Electronics eksisterer fortsatt, og har reklamer plassert lett synlig rundt omkring i byen, blant annet en gigantisk plakat inne på byens jernbanestasjon.

Oswalds notater, som i begynnelsen var rosende til det han så, endret gradvis karakter. Etter hvert begynte han å beskrive arbeidet ved radiofabrikken som monotont, og livet i Sovjet-Unionen som kjedelig og uten utfordringer. Heller ikke her, i det landet han opprinnelig ønsket at skulle bli hans nye hjemland, ble hans ressurser verdsatt.

Slik gitt Prospekt Stalina over fra å være Oswalds gate for store framtidsplaner til å bli en boulevard for brustne drømmer.

I juni 1962 dro Lee Harvey, Marina og deres nyfødte datter June fra Moskva til Dallas/ Forth Worth-området i Texas, der Oswald hadde sin familie, etter å ha fått innvilget utreisetillatelse av sovjetiske myndigheter.

Lee Harveys ekteskap med Marina var miserabelt fra start til slutt, noe opptak KGB gjorde fra deres leilighet i Minsk har kunnet dokumentere i ettertid, i form av referater av kontinuerlige, høylytte krangler.

En kommentar fra Marina til mannen på kvelden 21. november 1963 om hvor mislykket han var, mens hun i beundring studerte fjernsynsbilder av John F. Kennedys besøk i Texas, kan ha medvirket til at Oswald neste morgen tok med seg riflen fra garasjen i Fort Worth til arbeidsstedet sitt ved Dealey Plaza i Dallas, der han arbeidet med pakking og forsendelse av bøker.

Slik ble en frustrert ungdom uten noen farsfigur, og med en omstreifende mor som gjorde sønnen rotløs, til en av verdens gjennom tidene mest berømte drapsmenn.

Kanskje var det, når det kom til stykket, nettopp en slik berømmelse han søkte å oppnå, siden han med alt han ellers hadde prøvd hadde endt opp med å mislykkes?