– De er jo fascinerende og søte dyr

Eva Paulsen tror at alpakkaen er undervurdert som husdy.

SNILLE: Alpakkaene er veldig rolige og nærmest beskjedne i møte med Nora Guled og Johanna og Jesper Harila Ratkje.  Foto: Hanne Kjærland Olsen

pluss

Mini-alpakkafarmen ved idylliske Altaelva i Storgjerdet, får barna til å smelte med hendene full av fôr.

– Den dyreste alpakkaen jeg vet om selges for 3-400.000 norske kroner. Det er en Australia-importert hingst som heter The Investor. Navnet sier jo litt om prisen, forteller Eva Paulsen, som er eier av de sju huacaya-alpakkaene ved virksomheten Steinfoss Alpakka. Hun forsikrer om at de langhalsede kameldyrene som er inngjerdet i hennes egen bakgård ikke kostet like mye.

– De billigste dyrene selges for 15.000. Det er gjerne vallaker, kastrerte hingster.

Under besøket knuser Paulsen den kjente myten om at alpakkaer spytter. De spytter iallefall ikke så ofte.

– Den kan spytte hvis den føler seg truet, men det er som regel i kontakt med andre dyr i krangel om matfatet. Ofte hveser den først, for å advare.

UNDERVURDERT: Eier Eva Paulsen tror at alpakkaen er undervurdert som husdyr, og synes selv at de er kjempekoselige og lettstelte. Her er den nyfødte crien Sandia avbildet med Stig Arne Romsdal.  Foto: Privat

Kommer fra Peru

Det var i fjor høst at Paulsen skaffet seg sine fem første alpakkaunger,  eller crier som det heter på fagspråket. I dag har hun sju. Hornhinndal på Vestlandet, selve Norges alpakka-mekka, var i utgangspunktet føde- og levestedet til criene.

– Når vi først skulle kjøpe alpakkaer vektla vi at det skulle være god kvalitet, så vi kjøpte fra Hornhinndal. Eierne der er de første som fikk alpakkaene til Norge, for 10-12 år siden. Så vi kjørte nedover og hentet de med hestehenger.

Alpakkaens naturlige habitat er imidlertid ikke Alta, ei Hornhinndal, men Andesfjellene i Peru.

– I Andesfjellene kan det være 20 minusgrader om natta og 20 varmegrader om dagen, så klimaet der er på mange måter likt som i Alta. Alpakkaen er altså tilpasset både for kulde og varme, siden pelsfiberet fungerer som svalende i varmen, og isolerende i kulda.

Perfekt ull

Ved spørsmål om hvorfor hun bestemte seg for å kjøpe seg de noe utradisjonelle husdyrene, er hennes umiddelbare reaksjon latter.

– Jeg vet ikke! Det er mange som spør om det, og jeg er ikke helt sikker selv. De er jo fascinerende og søte dyr da. Dessuten har vi jorda,  vi har traktor og driver også allerede med utleie av hester. Vi har altså all mulighet til å ha alpakkaer her.

Og så håper hun på å få brukt ulla som strikkegarn.

Alpakkaeieren påpeker at det er viktig å se på kvaliteten i dyrene når du først skal kjøpe en. Og kvaliteten, den ser man på nettopp ulla. Alpakkaullen er viden kjent for sine mange gode kvaliteter, og Paulsen kan eksemplifisere:

– Alpakkaull er veldig bra! Den har en slitesterk fiber, er fem ganger så varm som saueull, klør ikke og er like varm våt som tørr. Det påstås at det er svovel i ulla, slik at den er bortimot selvrensende. Man trenger ikke vaske den så ofte, det holder gjerne med å bare lufte den.

SOSIALE: Flokkdyrene er selskapssyke og trives så dårlig alene, at de kan dø av det.  Foto: Privat

Må ha spinneri

Men det er dessverre ikke enkelt å kunne strikke med alpakkaull. Det er nemlig mangel på spinneri.

– I Norge har vi kun èt spinneri hvor jeg kan konvertere alpakkaull til garnnøste, og det ligger i Telemark. Der er det kjempelang ventetid, sukker hun.

– Selv er jeg tilhenger av at alt skal være nært og lokalt, så jeg ønsker meg virkelig et mer nærliggende spinneri.

Et lokalt spinneri kunne også vært samfunnsnyttig.

– Alpakkaullen er jo som skreddersydd for Nordens befolkning, grunnet den ypperlige holdbarheten og varmen. Det er sikkert veldig fint å bruke alpakkaull når man lager for eksempel skaller. Ja, det er kanskje litt dyrere enn vanlig ull, men kvalitet koster, mener hun.

Hun er heller ikke alene i frustrasjonen over manglende spinnerier. Sammen med rundt 100 andre registrerte medlemmer i Den Norske Alpakkaforening, jobber de aktivt med å få flere alpakka-tilpassede spinnerier nasjonalt,  i tillegg til andre utfordringer alpakka-eiere kan møte på.

Kan dø av ensomhet

Kamptenner, andre tenner og bittet er bemerkelsesverdige særtrekk for det firbente kameldyret. Når den tygger fôret sitt, tørrhøy eller kraftfôr, ser man gjerne at kjeven nærmest sirkulerer, og veksler fra å gå fra venstre og til høyre. Det er fordi den kun har tenner nede, forteller hun.

– Vi får mange barneskoleklasser og barnehageunger hit, som vil se på dyrene. De synes de ser rare ut, sier hun og tilføyer:

– Det er mange som forveksler alpakkaene med lamaer. Begge er i kamelfamilien, så det er ikke så stor forskjell på dem, men lamaen er større og har et annet fiber. Selv synes jeg ikke de ligner i det hele tatt, medgir hun. 

For de som skulle være interesserte i å investere i kameldyr, har hun et viktig råd:

– Ikke kjøp bare èn! Alpakkaene er jo flokkdyr, og kan rett og slett ikke leve alene. Da vokter de så mye rundt seg, at det kan gå helt galt.

Flere tusen alpakkaer

Den Norske Alpakkaforening er en sammenvevd og samarbeidsvillig forening som også er hjelpsom og engasjert på andre områder.

– Hvor mange respektive eiere det er i Norge, vet jeg ikke, men jeg vet at det er flere tusen alpakkaer i Norge. De med de største bølingene har omtrent 100 dyr. Jeg henvender meg ofte til andre eiere via foreningen når jeg trenger hjelp.

For det å fø og fôre sju alpakkaer er noe som slett ikke faller seg naturlig for de fleste.

– Jeg lærer jo hele tiden underveis, men det er veldig fint å kunne spørre andre om forskjellige tips og triks.

Senest forrige uke fikk hun leid inn en profesjonell alpakkaklipper fra Oslo.

– De er nylig klipt, så de er ikke så fin å se på akkurat nå. Klipping av alpakkaene skal foregå èn gang i året. Denne gangen fikk jeg leid en til å gjøre det for meg, og det er like greit. I samme slengen sliper han også «kamptennene» på hingstene.