Kunnskap om kommunenes adgang til å begrense vannscooterkjøring er i ferd med å feste seg, melder Kystverket.

«Den mest praktiske konsekvensen av den nye paragrafen vil derfor være at kommuner nå kan fastsette bestemmelser om bruk av vannscooter, uten Kystverkets etterfølgende godkjenning.»

Sitatet er hentet fra «Kommuners adgang til å regulere bruk av vannscooter gjennom lokale forskrifter i medhold av havne- og farvannsloven.» Et skriv publisert mandag 10. juli, med linken malforskrift for kommuner som vil regulere vannscooter og/eller annen sjøtrafikk.

– Vår pressemelding var ment som en klar bekreftelse på regelverket, og presisering av hva som gjelder. Det er kommuners privilegium å kunne regulere bruken av vannscooter, sier seniorrådgiver Bjarte Buanes ved Kystverkets hovedkontor.

Hvem tar feil?

Buanes sier at kommunen kan forskjellsbehandle, så lenge det skjer saklig. Det er ikke ønskelig med generelt forbud hvis bestemte typer fartøy er problemet, sier han.

–  Men som sagt, det må skje på saklig og utredet grunnlag. Å si at man ikke liker vannscootere holder ikke, sier han.

Altapostens oppslag om vannscooter fikk Norges Vannscooterforbund til å ta kontakt. De mener Norsk Friluftsliv tok feil når de sa at kommuner har anledning til å regulere, og siterte Kystverkets pressemelding på følgende: «Kommuner står ikke fritt til å forby eller regulere vannscooterbruk gjennom lokale ordensforskrifter.»

– Her slås det konkret fast at en slik mulighet har de ikke i farvann sjø, skriver forbundsleder Christian Hammernes til Altaposten.

Farten ned for alle?

En slik kategorisk fortolkning blir feil, bekrefter Buanes. At kommuner «kke står fritt» betyr ikke at muligheten mangler, men at det må dokumenteres så klare ulemper knyttet til en bestemt type fartøy, at det er grunnlag for forskjellsbehandling. I motsatt fall må man enten la være å regulere, eller regulere alle typer fartøyer over en kam.

– Kan vi få en trend mot generelt redusert fart for alle fartøyer?

– Kommunenes fartsbestemmelser vil nok i større grad bli benyttet. Jeg antar dette basert på henvendelser fra kommuner, sier Buanes.

–  Får dere mange?

–  Veldig mange. Man er usikker på anledningen til å regulere vannscooterbruk, og føler mangel på tilstrekkelig verktøy.

Lokal forskrift

Buanes sier at opphevelsen av forskriften den 18. mai i år nok kom raskt på mang en kommuneadministrasjon, men sier at hans inntrykk er at kommune-Norge begynner å få en god oversikt. Og kommunen kan altså regulere trafikken på sitt sjøareal gjennom forskrift om lokale fartsbestemmelser, samt ordensbestemmelser. I såkalt hovedled og biled, kan ordensreglement ikke benyttes.

– I forhold til fart kan kommunen foreslå endringer også for hovedled og biled, og dersom Kystverket er enige, så godkjenner vi det, sier Buanes.

Vannscooterforskriften var gitt med hjemmel i småbåtloven, og innebar blant annet et landsdekkende forbud mot bruk av vannscooter innenfor et heldekkende belte i sjøen på 400 meter fra land.

Må være påkrevd

Som følge av opphevelsen av vannscooterforskriften er de nå i utgangspunktet likestilt med andre fritidsfartøy i den nasjonale lovgivningen.

– Men i medhold av havne- og farvannsloven kan kommuner altså fortsatt fastsette særskilte bestemmelser om vannscooterbruk gjennom lokale forskrifter, sier Buanes. I tillegg kommer eventuell lokal regulering gjennom verneplan- og arealbestemmelser, sier han.

– Poenget er at en slik forskjellsbehandlende regulering må dokumenteres påkrevd, ut fra hensyn til trygg ferdsel eller forsvarlig forvaltning av farvannet, eller miljø eller friluftsliv, sier han.