– Jeg har fått livet mitt tilbake, sier Hilde Amundsen fra Midtbakken i Alta.

Før behandlingen var hun sterkt redusert av MS-sykdommen, og helt avhengig av rullestol. MS-en som hun fikk da hun var 16 år utviklet seg aggressivt, og hun ble stadig dårligere.

Etter behandlingen kan Hilde gå og til og med hoppe litt, hun kan snakke sammenhengende, og hun stråler om kapp med sola.

– Jeg kan gå ut, og jeg kan kjøre bil. Jeg har begynt på den store reisa som skal til for meg å bli frisk. Jeg fikk synet tilbake og nå kan jeg prate. Jeg klarer å vaske huset. Jeg klarer å hoppe. Jeg klarer å strikke igjen, og mange andre småting som andre kanskje tar for gitt. Jeg er veldig veldig glad, sier Hilde.

– Nå klarer jeg å gjøre alt. Hverdagen er mye lettere. Jeg klarer å gå, jeg bruker ikke rullestol lenger. For meg har jeg fått et liv. Jeg kan også se fremover – selv om det er noe jeg må venne meg til – å tenke lenger enn til neste gang jeg må til Tromsø, sier hun tankefullt.

– Er du i bedre humør også?

– Nei, jeg har vært i godt humør hele tida.

Det er nå to måneder siden Hilde kom hjem, og hverdagen er blitt ganske annerledes. Det beste av alt? Hun har ikke vondt noen steder i kroppen.

–Nå tar jeg ingen smertestillende, det er helt fantastisk.

Et nytt liv

– Jeg vil få et helt normalt liv, sier de. Jeg må nok tenke litt annerledes enn de som har vært friske hele livet, men for meg vil det å kunne jobbe litt være veldig, veldig greit, sier hun.

Etter at Altaposten og TV Nord i desember fortalte om Hildes kamp mot sykdommen, strømmet folk til og ville hjelpe. Hun fikk også så mye økonomisk hjelp at hun i mars kunne reise til Moskva for stamcellebehandlingen, som ikke støttes av det norske helsevesenet. For Hildes del betød det 500.000 i utgifter. Det er mye for en 25-åring.

– Jeg er så takknemlig for alle som har bidratt. Folk har vært så utrolig snille, sier hun.

For Hilde har ikke hatt særlig håp om hjelp til å stoppe sykdommen i Norge. Reisen og behandlinga i Russland var hennes store håp.

– Jeg kommer til å bli frisk, sa hun før hun reiste. Da hadde hun også mistet synet.

– Jeg har blitt frisk, sier hun nå.

– Jeg var så dårlig da jeg kom til Russland. Jeg kunne ikke ta vare på meg selv, jeg kunne ikke gå, ikke prate, jeg hadde ikke syn, ingenting. Jeg var helt pleietrengende, forteller hun.

Nå skal det sies at for å kunne gå igang med stamcellebehandlingen, måtte hun være uten bremsemedisinen som hun vanligvis tar i en periode. Dermed hadde hun nok blitt ekstra dårlig før hun reiste.

Behandlingen

Hun var innlagt lenge, fikk en kraftig cellegiftkur og har byttet ut cirka to millioner celler i kroppen. Allerede på sykehuset merket Hilde forbedring.

– Jeg fikk ganske raskt synet tilbake, og klarte å prate igjen. Behandlinga virket fort, forteller Hilde.

Hun synes det føltes trygt på sykehuset.

– De var utrolig flinke. Men det var selvfølgelig kjempeskummelt også. Men så visste jeg jo at gevinsten var stor, forteller hun.

Da Hilde var skrevet inn på sykehuset og godkjent for behandling, reiste Elin Holand fra Kjøllefjord hjem. Elin har selv hatt den samme behandlingen og er blitt frisk etter den. Det som var litt artig var at det samtidig med Hilde var en annen fra Alta på sykehuset.

– Vi var to stykker fra Alta, og såvidt jeg kjenner til er vi de første som jeg vet om fra Alta som har gjort dette, tror Hilde.

Aggressiv MS

Altajenta har en svært aggressiv form for MS. Så aggressiv er den, at hun tror ikke sykehuset i Moskva har behandlet noen andre som har vært så hardt rammet som henne. Hun hadde veldig mange aktive lesjoner i hjernen.

– Jeg tror det bare er en til som har hatt så aggressiv ms som jeg som har fått behandling der. Men de mener likevel at jeg skal bli bra, forteller hun.

Dermed må Hilde reise tilbake til Moskva flere ganger, neste gang om en måned, – og regner med at behandlingen skal være avsluttet ved påsketider neste år.

– Jeg har ikke fått hjelp i Norge. Jeg måtte til Russland for å få livet tilbake, slår Hilde Amundsen fast.

Hun er fortsatt preget av den sterke kreftbehandlingen hun har fått, og tåler ikke sterkt sollys. Til det er huden for tynn og sensitiv. Hun har også opp- og nedturer, men alt i alt har hun fått en ny hverdag.

– Den første tiden sov jeg mye, men nå har jeg fått mer overskudd. Familien min synes det er fantastisk at jeg er blitt så bra. Kanskje jeg klarer å gå til Komsa i neste uke? tenker hun høyt.