Livet kunne vært mye enklere for Erling (84) og kona Bjørg (76), dersom det har vært akuttilbud på sykehusnivå i Alta. I alle fall om vi skal tro det Landsforeningen for Slagrammede (LFS) skriver på sin nettside.

«Det aller viktigste er at personer som rammes av hjerneslag kommer raskt til behandling.»

– Under frokosten, kanskje kvarteret over ni, kommer de første symptomene. Etter telefonkonferering med våre barn ringer vi 113. Ambulansepersonellet er der raskt, like etter kommer ambulansebil nummer to med lege. Det tar tid å få ambulansefly. Så er flyplassen i Hammerfest stengt på grunn av snøvær. Timene går og ved ettiden blir det besluttet å sende Erling til UNN og Tromsø. En liten lysning i snøbygene over Hammerfest, gjør at flyet setter kursen for Hammerfest. Når Erling kommer dit er det gått nesten fem timer, forteller Bjørg.

– Smaker på bitterheten

Uten tale kan ikke Erling selv kommunisere ut hvordan han ble rammet av manglende akuttilbud da han trengte det som mest. Den tidligere Nefelin-arbeideren gjennom 27 år klarer imidlertid å få gjort det helt klart at det er hans budskap som står på plakaten han viser fram under demonstrasjonen i Alta sentrum. Sittende i rullestol har han møtt fram sammen med andre altarværinger for å synliggjøre kravet om sykehus og akuttilbud. Noen mener at marsjen med krav om akuttsykehus inkludert fødeavdeling samlet så mange som 2.000 altaværinger, andre har anslått at den spontane protestmarsjen samlet rundt 1000 midt i den siste scooterhelga og hvor mange i tillegg var opptatt med konfirmasjon.

På plakaten til Erling står det: «Sånn blir resultatet av dårlig akuttberedskap i Alta». Den gamle sliteren er ikke vant til å klage. Det er heller ikke kona Bjørg og sønnen Trond Arvid som deltar på arrangementet sammen med Erling.

– Det er bittert å tenke på, at dersom Alta hadde hatt akuttilbudet som byer av langt mindre størrelse tar som en selvfølge, hadde kanskje ikke Erling vært i rullestol, og enda viktigere for han, hatt et språk, sier Bjørg, som til tross for å yte nærmest 24-7 pleie for Erling i sitt 76 år, har et utrolig humør og energi.

Skryt til ambulansefolkene

Hun innrømmer å ha telt på knappene før hun svarte ja til å stille opp for å fronte saken i Altaposten. Bjørg er av den generasjonen som ikke klager, og godtar det meste. I likhet med Altas befolkning. Men nå vil hun gi sitt bidrag til at en ny familie i Alta ikke skal bli rammet like hardt av manglende akuttilbud, eller enda verre – at liv skal ga tapt.

– Vi må si fra at vi ikke godtar å bli behandlet som annenrangs innbyggere av Norge. Hører dere, helseminister Bent Høie og Ap-leder Jonas Gahr Støre. For oss handler dette om liv og død, alvorlige helseskader eller rask hjelp fra helsevesenet, forklarer Bjørg og legger til:

– Vi bor i Myrveien i Sentral-Alta og ambulansebil, og lokal lege kom veldig raskt til og leverte en kjempejobb, og fortjener all ros. Det er systemet som er årsaken til tap av helse og i verste tilfeller tar liv.

– Bedre på Goliat

Sønnen til Erling, Trond Arvid, arbeider på Goliat. Når han er langt til havs på jobb opplever han større trygghet for liv og helse enn når han er hjemme i Alta. På Goliat er akuttberedskapen svært god med blant annet tilstedeværende sykepleier. Skulle sykehustjenester være nødvendig, er helikopter klar til å bringe en skadd og eller syk person til Hammerfest eller Tromsø.

– Det er meg fullstendig ubegripelig at fylkets befolkningssenter ikke skal ha akuttsykehus, men være 14 mil unna sykehus. Vår familie har fått betale en pris for dette, men nå håper jeg at markeringen lørdag kan vekke hele Alta i en kraftfull mobilisering, sier Trond Arvid til Altaposten.

Mange historier

Altaposten har nærmest ukentlig fått høre historier lik den Erling og Bjørg forteller her. Noen gråter når de forteller, men synes det er for tøft å stå fram, ikke minst der de hevder at liv er gått tapt på grunn av manglende akuttilbud.

Når det gjelder foranledningen til at Erling havnet i rullestol har kona Bjørg notert dato og tidspunkt for de tøffe dagene etter 18. desember 2012.

Når mannen først kom på sykehuset i Hammerfest ble han der til 9. januar 2013, og med minimal opptrening. Mangelfull oppfølging tror hun skyldes at sykehuset tok juleferie og gikk med begrenset arbeidsstyrke.

Etter noen dager i Alta bar ferden videre til Kirkenes 14. januar 2013 og til et forsøk på trene opp bevegelighet og tale.

I løpet av fire uker var det liten framgang å spore, skaden var allerede nærmest uopprettelig etter hjerneslaget.