Man kan se at pappahjertet under Mustafa Saadouns kjeledress smerter ved tanken på dagen da han måtte gjøre ordet flukt om til handling. Finne trygghet for kona og sønnen på et halvt år, på en kronglete og usikker reise til fred. Freden har han funnet i lille Loppa, der den nevenyttige og populære karen «tryller» på verkstedet.
Mot ukjent land
Mustafa visste lite om landet langt mot nord, bare at det skulle være et godt land å bo i. Han vet mer nå. Blikket blir fuktig og glir langt avsted, til et sted vi ikke kan følge og helt forstå hva krig og maktkamp gjør med mennesker. Med lange pauser forteller Mustafa om ferden som omsider endte i Norge. Med en liten baby ble det mange utfordringer og tårer underveis. Såre føtter og redsel i bagasjen. På en reise til fots, i båt, med tog og med fly. Usikkerheten var stor, men familiefaren kjempet for å vise optimisme overfor de to som er det kjæreste han har. Kona Dalal og sønnen Baram.
Å gå inn i detaljene fra Syria og fra flukten, unngår Mustafa. Kanskje fordi det river opp sår. Kanskje fordi han mener historiene er ufattelige å forstå for en som aldri har opplevd krig, og kanskje fordi han tror de kan tolkes som overdrivelse. Vi trenger ikke detaljene. Kortversjonen, kroppsspråket og de usagte ordene er brutalt nok.
Mustafas historie starter i Nord-Tyrkia. Han er kurdisk og kurderne har i uminnelige tider vært under press fra flere hold. Da regimet i Syria ikke ville akseptere «den arabiske våren», ble Syria omdannet til et inferno. Både regjeringsstyrker, terrororganisasjonen IS og opprørere kom på banen. Det ble forfølgelse og drap av sivile som aldri tok del i konflikten.
Ung kjærlighet
Mustafa (27) og Dalal (24) var på terskelen til voksenlivet da de møttes og Amor fikk innertier. Den første kjærligheten for begge to. De tenkte ikke på å vente, at de var unge med livet foran seg. Det skulle bli dem, så de giftet seg. Krigen førte Mustafa og familien til Libanon, og et barn ble en del av denne verden. Baram (2) ble født.
De fikk ikke fornyet oppholdstillatelse i Libanon, og retur til Syria var uaktuelt, Det ble veien om Tyrkia, en velkjent fluktkorridor mot friheten. Derfra til Hellas ble de tilbudt båtskyss med et fartøy av ubestemmelig kvalitet, men de ble enige om å ta sjansen.
– Vi var cirka 70 ombord, sier Mustafa.
Tettpakket satt de der i ti timer. Tørste, redde og sultne. Med tanker som spant om hva som ventet dem. Om de helskinnet ville nå land med babyen i god behold. Fra Helles ble familien drevet videre til Makedonia, sendt til Serbia, Østerrike, Bulgaria, Tyskland, gjennom Danmark og Sverige, før de kom til stoppestedet Oslo og Norge for halvannet år siden. I oktober i fjor ble Øksfjord deres adresse.
Mustafa forteller at de ble avvist på hoteller siden de manglet papirer. Da gjaldt det å holde varmen så godt som mulig.
Vil være i Norge
Nå prøver familien å se fremover, selv om opplevelsene for alltid vil være en del av minneboka.
– Jeg vil ikke tilbake. Her vil vi bo, sier Mustafa med overbevisning. Han stortrives hos Øksfjord Bilservice AS, der han får språktrening som endel av introduksjonsprogrammet. Mustafa er bilmekaniker, så praksisplassen er midt i blinken. Når vi møter mekanikeren, nekter han konsekvent å bruke annet språk enn norsk, selv om vi innimellom må bruke armer, bein og mimikk for å finne de rette ordene og forståelsen.
– Det viktige for meg her på verkstedet er å lære hva alle bildelene heter på norsk, sier Mustafa. Litt brydd blir han over å bli gjenfortalt ros som kommer fra sjefen sjøl, Harald Olafson. Han har fortalt oss om en svært flink og lærevillig elev, en som vil noe.
– Jeg gjør bare så godt som mulig, og dette er en fin arbeidsplass, kommer det blygt.
Olafson kommer innom, og det er tydelig at kjemien er god mellom sjef og elev. Mustafa får uten dikkedarer bruke tid til Altaposten. Stolt viser Mustafa frem en gammel bil han har kjøpt og forteller at det ellers ville være vanskelig å bo langt fra både barnehage og arbeidsplass.
Tror godt om nordmenn
Ønsket er å lære språket så fort som mulig og få bedre mulighet til fast jobb. Selv om det er bilfaget Mustafa kan, vil han takke ja til hva som helst for å sørge for seg og familien. Kona Dalal er også inne i inkluderingsprogrammet og får språktrening i Øksfjord barnehage.
– Jeg begynte å studere jus, men måtte slutte, forteller Dalal. Også hun litt utålmodig etter å starte bygging av en fast tilværelse. Livet er fortsatt litt på vent. Å gå ut bare hun og han, på kafé eller på en spasertur, er noe Dalal kan tenke seg.
– Da må vi først bli kjent med en trygg barnevakt, smiler Mustafa som tydelig kan tenke seg alenetid med Dalal.
– Noe som plager, er at ingen fra våre familier i Syria har fått møte Baram. Han har aldri møtt sine slektninger. Dalal sier de har sendt bilder, men håper det engang blir trygt å besøke Syria.
Vennlighet
I Øksfjord ble de møtt av mye vennlighet og hjelpsomhet. Familien bryr seg ikke om at de kom til et lite sted uten mange tilbud.
– Vi kan bo hvorsomhelst, sier Mustafa, som med armbevegelse markerer at det viktigste er å være sammen. Med bedre dreis på norsken, håper familien å bli bedre kjent med folk i bygda.
Når vi forteller om grupper som ønsker alle fremmede ut av landet og driver med hets i delvis skjult eller åpen rasistisk form, får vi dette svaret fra Mustafa:
– Jeg tror ikke det finnes rasisme her. Vi har ikke fått kjenne rasisme.
Han er overbevist om at det bor mye godt i alle nordmenn. Kanskje er det slik at når man møter mennesker fra et land som er skutt sønder og sammen, får de frem det beste i de fleste av oss.