Sunshine Reverberation var en av de store snakkisene på Buktafestivalen i Tromsø i fjor. Det er mildt sagt uvanlig at et band blir booket på Bukta to år på rad. Men så grisete bra som dette nye garasjerockbandet leverte der i fjor i sommer, får de fornyet tillit på hjemmebane om tre måneder. Fredag slapp kvartetten sitt første album, «S/T», og lørdag spilte de i Alta for aller første, men neppe siste gang.
Sunshine Reverberation spiller tidlig og fuzzdynket garasjerock med psykedeliske overtoner, tydelige referanser til pønk, enorme mengder vreng og andre deilige ulyder, men også overraskende sterke melodier som lager sugemerker på trommehinna. Paradoksalt nok for denne beskrivelsen, er lydbildet barberbladskarpt – hvert instrument samt den filtrerte, ropert-aktige vokalen høres tydelig. Bandsjef, vokalist og el-gitarist Karl Erik Djupnes og den andre gitaristen, Erik Sigurd Pettersen, jobber like hardt med effektpedalene og -boksene som med strengene. Relativt behersket showing på scenen overlater de to helt og holdent til bandets rådyktige bassist Jon André Dalbakk som er plassert i midten. Istedenfor lettvinte publikumsfrierier slenger de skranglete solskinnsbarna ut kaskader med auditive antioksidanter som gir lyst til å hive seg i bilen til Suolovuopmi og tjuvstarte over Bæskades.
Sunshine Reverberation føyer seg inn i den uhyggelig lange rekken avsindig sterke band som fins i nabobyen i vest for tiden. De fleste har avlagt City Scene og Studenthuset besøk i høst og i vinter, takket være dyktige bookingsfolk der i gården. Sunshine Reverberation levner ingen tvil om at de virkelig har noe på gang, både live og på plate. Kompromissløst og skittent, men akk så deilig. Og dagens glose er altså reverberation, som betyr etterklang eller ekko.