– Vi eldre vil ikke leve som i en svart sekk. Vi vil holdes informert på ekte papir i postkassen, sier John Andreas Andersen (93).
Ikke bare å skjønne
Mail og e-faktura, digital postkasse og Altinn. Det er ikke bare å skjønne, når man er seniorborger født mellom to verdenskriger.
– Vi er heldige, Wilhelmine og jeg. Vi har barn som hjelper oss. Men vi føler med de gamle som ikke har slik hjelp, som mangler venner og familie og som kanskje plages med synet. Det blir som å leve i en svart sekk utenfor samfunnet, sier John Andreas Andersen.
Det står ikke på datautstyret hos den for lengst pensjonerte veioppsynsmannen. Problemet er at han har niks peiling på bruken verken av PC eller nettbrett.
Gikk lei
– Jo, man har da både det ene og det andre av sånne datating. Det er oppi her, sier elvebakkingen, og viser oss en reisekoffert. Bærbart, i det minste.
John Andreas sier han prøvde å gjøre seg som de sa, trykke i vei og leke seg klok, men at tålmodigheten sprakk før han skjønte bæret.
– Data ligger bare ikke for meg. Mange eldre har det sånn, sier han.
Men han er uvanlig kvikk til sinns, den dekorerte krigshelten. Han er stolt og har pågangsmot, så det må flere kopper kaffe til før han røper hvor inderlig dypt problemet når.
– Kontofon? Hva er det? sier John Andreas.
Leselupe
Seniorborgeren sier han savner ekte kontoutskrift i postkassen en gang i måneden. Han tar ut penger fra visakortet i banken, og får bare saldoen, ingen oversikt over hva som har gått ut og kommet inn.
– De fleste kan lese et papir, og det fins leselupe og andre hjelpemidler. Før visste jeg om en regning sto ubetalt, fordi den kom i posten. I dag aner jeg ikke. Det er også fint å vite om man har penger på konto. Også vi eldre liker å vite hva vi får utbetalt i lønn, sier han.
Elektroniske fakturaer? Han mangler oversikt og er prisgitt andre. Men de få regningene han stadig mottar i postkassen, de rusler han til skranken i banken med, hvor han får kroner 75 i gebyr som lønn for strevet.
Satt helt ut
Som veioppsynsmann ble John Andreas påspandert et omreisende datakurs av sin arbeidsgiver Statens vegvesen. Det var for drøyt 40 år siden, og første og siste gang han hadde med datakurs å gjøre. Han vet at det holdes kurs, men sier at kursing er ingen magisk løsning for alle eldre. Han nøler når vi spør om han syns diskriminerende er dekkende. Så nikker han.
– Vi blir satt på sidelinjen. Koblet i fra så vi ikke skal vite noe. Mange av oss eldre lever i en verden for oss selv, utenfor datasamfunnet. Det er faktisk diskriminering, og jeg syns ikke man skal sette mennesker i en slik situasjon, sier han.
Datastemmen?
Hustruen Wilhelmine Andersen har forkalkning på begge øynene, og synshemmingen gjør at mannen må ta seg av regningene og all annen offentlig og privat informasjon som kommer inn. Å ringe noen hvis man står fast, det er en hyppig innskytelse blant eldre. Men John Andreas sier man enten ikke får svar, eller en datastemme og tastevalg som sender deg i ring. Ofte får han beskjed om at de har taushetsplikt. God-dag-mann-økseskaft er også vanlig.
Uklokt NAV-svar
– Min erfaring er at det ikke lenger nytter å ringe. For en stund siden snakket jeg med ei eldre dame som sa hun hadde blitt så fortvilt at hun gikk til NAV her i Alta. Kan dere hjelpe meg, spurte hun, og forklarte til NAV at hun forsto så lite av all denne dataen. Gå hjem og se på internett, svarte de.
– Det syns jeg var et dårlig svar. Ikke be oss eldre gå på data når vi spør om hjelp. Gi oss ekte informasjon, muntlig og på papir, sier han.