Han mistet faren, gikk nesten konk og måtte flytte – men går nå og venter på ny praktbåt. «Jens Kristian» – Norges største kystbåt til 90 millioner kroner, er under bygging i Polen. Tidligst i desember neste år settes den inn i fiske, med skipper og reder Sondre Kristoffersen (28) ved roret.
Alt dette har gått litt under radaren, men etter at Kristoffersen i 40 minutter fikk fortelle sin historie under næringslivsdagen mandag, er det godt kjent hvor tøft han har hatt det og hvilke visjoner han har for framtiden.
Med humor og ærlighet formidlet han en fantastisk historie, på en enkel fiskers vis. Han satte standarden med det samme:
– Jeg skal være så ærlig å si at foran en så stor forsamling og så edru har jeg aldri stått før. Jeg har stått på fiskarlagets talerstol, men alt vi har gjort der har vært foreslått i fylla og vedtatt i fylla.
Sjokket i september
Kristoffersen er litt over middels interessert i fiske, etter å ha vært på sjøen hver sommer siden han var 11 år. Han tok kystskippersertifikat og ble lærling på farens båter som tenåring. Han og faren Jens Kristian hadde staket ut kursen sammen, selve drømmen; mens faren skulle sitte på land og administrere rederiet med fleska ny båt, skulle Sondre bygges opp til å bli en fangstmaskin på havet.
Men sånn gikk det ikke. 22. september 2012 kom sjokket; pappa døde på en jakttur og rederiet sto uten sin leder og sjef.
– Det var et ganske kraftig sjokk. Sjefen, pappa, idolet var død, 43 år gammel. Hva skulle vi gjøre? Det var det store spørsmålet. Vi som hadde en så god strategi og plan. Det fløt jo veldig greit, forteller Sondre.
Slektningen og fiskebåtrederen Ola Olsen hadde kjøpt seg inn i en av de tre båtene, og ble tatt med på råd. Han sa seg villig til å kjøpe båtene, mens Sondre kunne fortsette som skipper.
– Ola er en veldig fin fyr, han har gått den harde skolen selv, hatt den samme skjebnen og opplevd nedgangstider de luxe. Men jeg sa bare: «En ting skal du være klar over, det er ikke et tema, dette gjør jeg selv! Jeg har ikke peiling på hva jeg skal gjøre, men jeg gjør det likevel!»
Fri for penger
Ola Olsen lovte å stå i ryggen til den ferske rederen, men sa han ikke ville blande seg inn, for det var bare sånn Sondre kunne lære yrket den harde veien.
Selv om 2012 var et godt år med god omsetning så var kostnadene for høye og økonomien i de tre båtselskapene deretter. Sondre var på sjøen og fisket, og innrømmer glatt at han ikke kan så mye om tall og sånt.
– Det er viktig at man ikke blander regninger og økonomiske utfordringer inn i hodet på kapteinen, da mister han totalt fokuset, klargjør han.
– Da vi skulle gjøre opp med mannskapet til jul så manglet det 1,7 millioner kroner på en av båtene. Kor i svarte hadde vi gjort av pengan? Altfor mye hadde gått til vedlikehold. Det er dyrt med tre gamle båter. Gammel mannskit er gammel mannskit. Vi klarte ikke å gjøre opp hyra ordentlig. Jeg innkalte til møte og forklarte guttan at «det er tøffe tider, jeg vet ikke hvor pengene er, jeg har sittet ombord med dere, så jeg har ikke snøring, det er tomt for dollars, vi må kjøpe juleribba på tilbud». Jeg spilte med åpne kort, og det ser ut som det funka veldig greit, for de er ennå her, sier Sondre.
Ba på sine knær
Rederiet gikk inn i 2013 med skral økonomi.
– Jeg hadde to båter fullstrukturert, ett kvotesett som hang i lufta, fire AS, 21 mann ansatt, 82,5 millioner i gjeld, minus på to av selskapene, null på de to andre, var 23 år, hadde null erfaring som reder og ett år som skipper...men med intensjon om å bli Norges beste, oppsummerer Sondre.
– Jeg sa bare til guttan; «vi har enormt dårlige odds, men vi går all in».
Fisket gikk bra, men prisene hadde stupt, det var totalknekk i markedet. Det var krise.
– Det ble mange ikke så gøye telefonsamtaler der jeg sa at jeg var blakk og ba om utsettelse, det var ekkelt, men det måtte jeg gjøre med bank og alt. Jeg husker jeg lå på knær og sa «jeg aner ikke hva jeg har overtatt, jeg aner ikke hva jeg har holdt på med, men dere må bare hjelpe meg, vi kan dele opp, pengene skal dere få». Og det fikk dem, jeg klarte å snu det. Solgte vekk Mercedeser og GL-er og alt tull og tøys som vi hadde i bedriften. Kuttet kostnader overalt, og da gikk det, forteller Sondre.
Jobbet hele døgnet
Han hadde tru på seg selv, men sier det var en utrolig stressende periode: Store kostnader, mange havari og tøffe tider. Han og medeieren, mamma Hege Monika, bestemte seg for at de ville sikre seg.
– Vi hadde altfor mye gjeld, faktisk like mye gjeld som verdier. Jeg måtte sikre meg for å slippe å vaske koppan en eller annen plass resten av livet. Vi flyttet til Bleik, for det var ingen i Finnmark som kunne kjøpe den pakken vi hadde, og vi kunne ikke selge ut av fylket på grunn av fylkesbindingen. Det er lov nå og det er det jeg som har åpnet. Det var selvfølgelig blitt lov da jeg kom hjem igjen. Det var aldri planen å selge alle båtene, men to av dem. Jeg jobbet hele døgnet, det var alltid noe som smalt på en av båtene, det var verksted hele tiden, og alt falt på meg. Fra september 2012 til mai 2013 satt jeg 77 døgn i telefonen. Jeg oppgraderte til gullkunde i Telenor tvert. Det var bare en over meg, en Tor-Charles Vekve..., fortalte Sondre til gapskratt fra salen under næringslivsdagen.
Vekve er en av Altas mest driftige transportører og en kjenning av Sondre.
Solgte unna alt
Han bemannet ned til ett mannskap på hver båt, men det medførte at han selv satt ombord i ni måneder.
– Jeg lurer på hvordan ungene kom, for jeg har jo faen ikke vært hjemme, skøyer han.
Et par av båtene var gammelt sarv, spesielt «Geir Roger».
– Kokken kom til meg og sa «Sondre, jeg støtter deg i alt, men nå står jeg og koker mølja, og det flyter bæsj rundt meg, hva skal vi gjøre?». Vi hadde feil på alt, det var katastrofe, forteller Sondre.
2013 ble et bra år, men det var for tøft på ha tre gamle båter. Det var for mange båter og for mye risiko. Nybygg, det som hadde vært drømmen til han og faren, svirret i hodet.
I januar 2015 solgte rederiet «Årøyfisk» og «Geir Roger», og hadde bare «Korsnesfisk» igjen. Nå var det omsider god likviditet i selskapet, og man trengte ikke å fiske som gærninger for å kunne betale lønn fra måned til måned. Handlefriheten ble større og både omsetningen og lønnsomheten økte.
– Det var dollars nok, hodet kunne tenke klarere og jeg kunne fiske når fisken var mest tilgjengelig, og trengte ikke alltid være på havet. Det lønnes ikke å gå mye med gammel båt. En 16 år gammel aluminiumsbåt er ikke noe å satse på, så da jeg fikk salg på «Korsnefisk» i januar 2016, trykket jeg play momentant. Nå var det endelig tid for nybygg, det som var drømmen til pappa og meg, forteller Sondre.