I en årrekke har behovet for sosialboliger i Alta vært større enn tilbudet, med resultat at det offentlige har sett seg nødt til å leie boliger ved byens campingplasser.

Nedlagte Kronstad Camping har i stor grad blitt benyttet til boliger for de som står aller lavest på rangstigen over sosialklienter. Det har ført til at området er blitt til den reneste ghetto.

Non-profit

Claus Jørstad (Frp) har engasjert seg for sosial boligbygging i en årrekke. Han mener kommunen må tenke nytt:

– Vi trenger flere boliger til klienter som alle har forskjellige behov. Skal vi løse dette må vi få til et samarbeid mellom NAV, private entreprenører og gjerne frivillige organisasjoner som Blå Kors eller Betania. Vi har entreprenører i Alta som har tjent utrolig godt med penger, disse må det gå an å appellere til – kan ikke de være med på å ta dette løftet, spør Jørstad.

– Jeg tenker ikke dugnadsjobbing, men at man i alle fall vurderer et non-profit-prosjekt. Det er kommunens oppgave, gjennom Stiftelsen utleieboliger eller på egenhånd, å ha nok og riktig type boenheter til slike oppgaver. Men om dette kan løses ved hjelp av private aktører, så er det knall, sier Jørstad.

Han ser for seg at kommunen skal kunne bidra med gratis tomt, øvrige offentlige aktører med langsiktige leiekontrakter – mens entreprenørene bygger, eier og leier ut – eventuelt at Stiftelsen overtar eierforholdet og står som utleier.

– Forutsetningen må være at vi står igjen med boliger som er nøkterne, sikre og har god standard.

Detaljene i forslaget er ikke banket, og Jørstad understreker at dette er en idé han håper kan utvikles til noe matnyttig.

– Ble nok gjort de fire årene dere styrte?

– Vi skulle nok hatt mer tid på oss. Blant annet fikk vi ikke flertall for en del av forslagene vi hadde på boligsosial politikk. Men vi ønsket og prøvde å gjøre noe. Nå virker det på meg som at verken politikere eller administrasjon forsøker å finne gode løsninger på problemet.

Containerlagring

Jørstad håper en slik modell – eller andre løsninger – kan føre til at kommunen i framtiden tilbyr et verdig og godt tilbud til et bredt spekter av sosialklienter.

– Vi må huske at vi har å gjøre med alt fra tunge narkotikabrukere som aldri kommer til å bli kvitt rusproblemene, til eneforsørgere som sliter med å få endene til å møtes. Vi kan ikke bare stue disse sammen. Det vi holder på med i dag er i realiteten containerlagring av mennesker der vi kun gir dem et minimum av hjelp – tak over hodet og en seng å sove i. Det er uverdig.

IKKE INTERESSERT: Tore Wæraas har ikke trua Claus Jørstads forslag. Foto: Arkiv

Som en av Altas virkelig store boligutviklere i byen har Tore Wæraas og Habil utbygging AS (som Wæraas eier halvparten av) nok av eiendomsprosjekter å vise til gjennom årene. Wæraas sier at et samarbeidsprosjekt slik Claus Jørstad skisserer ikke fremstår som videre interessant:

– Dette er ikke noe for oss. Ved en slik modell blir vi sittende med utleieansvar, vi må reparere når noe ødelegges og vi må trø til om noe uforutsett skjer.

– Videre er det ikke mulig å få noe «sosialt tilsnitt» over nye boliger, med de krav som er i dag fra stat og kommune. Det vil ikke være mulighet for å komme noe ned i pris, og du ender med leiligheter som til 40.000 kroner per kvadratmeter. En 50 kvadratmeters leilighet ender på to millioner, og da kan du selv begynne å regne hva du må ta i leie for noe slikt, påpeker han.

Wæraas har heller ikke trua på at en liten andel av større boligprosjekt kan settes av til sosialboliger – i alle fall ikke uten at det fører med seg en betydelig risiko.

– Hamarøymodellen (der kommunen legger et behov for boliger til vanskeligstilte ut på anbud, og forplikter seg til å leie boligene over 10 år med opsjon på 10 år til, red. anm) har jeg ingen tru på. Sosialklienter trenger boliger de og, men slike drar jo ikke akkurat opp kjøperlysten hos andre. Da kan du som utbygger risikere å bli sittende igjen med masse dyre leiligheter du ikke vil få solgt, fordi folk frykter at nabolaget blir skummelt. Du risikerer at verdien på de øvrige boligene dras ned.

Billigst å fikse selv

Wæraas mener kommunen kan omregulere, ruste opp og bygge om eksisterende bygningsmasse.

– Stiftelsen uteleieboliger har store muskler til å gjøre dette, og kommunen har tilgang til tomter, om de vil. Det er bare at politikerne bestemmer seg for å gjøre dette. At kommunen bygger selv, til selvkost, det er det billigste alternativet. Nei, politikerne – og særlig de i opposisjon – mener kanskje dette er en kjempesak. Jeg sier, «vær så god og prøv», avslutter Wæraas.

Verdt å se nærmere på

Stig-Rune Abrahamsen i SB2 Utvikling vil på sin side ikke avvise ideen fra Jørstad.

– På stående fot er det vanskelig å svare hvordan et slikt samarbeid kunne sett ut, men jeg ønsker ikke å avvise dette. Hamarøymodellen, der 2-3 sosialklienter ble plassert i bygninger sammen med «vanlige folk» fungerte godt. Om noe slikt kunne fungert i Alta, det kan ikke jeg svare på. Men det er verdt å se nærmere på, mener han.

– Kanskje kan dette resultere i et samarbeid mellom privat næringsliv og det offentlige. Her blir Husbanken en viktig aktør. Uanset må det være et mål at alle kommuner i Norge har en sosial boligpolitikk der visjonen er at alle kan bo trygt og ha en akseptabel bostandard.