Mika Hætta brøt opp fra A4-livet for å være backpacker og spre vingene sine. Her er hennes tredje rapport fra eventyret.

Førsteinntrykket mitt av Sri Lanka var ikke det beste. Jeg tilbragte de tre første nettene på et hostell ikke så langt fra flyplassen, og omgivelsene rundt var grå og kjedelige. Dagen etter ankomst dro jeg inn til hovedstaden, Colombo. Dette var en generelt ubehagelig opplevelse, og jeg følte ikke jeg gjorde annet enn å takke nei til tuktuk-sjåfører og tiggere. Det var ikke fred å få.

Før innreise hadde jeg noen spørsmål om visum og jeg var ikke sikker på om det kunne fikses på flyplassen ved ankomst. Derfor postet jeg et innlegg i en facebookgruppe jeg er med i, full av andre jenter som også reiser. En av dem tilbydde å få familien på Maldivene til å hjelpe meg, men etter at hun kontaktet onkelen sin som arbeider på flyplassen fant vi ut av det hele. Hun brukte mye tid og energi på å hjelpe en person hun aldri engang har møtt. Min andre kveld i Sri Lanka møtte jeg denne jenta, Manori. Det var en flott opplevelse, og det føltes ikke som at jeg møtte en fremmed person fra et annet land, men en venn.

Pøsregn

De neste dagene tilbrakte jeg i en by ved navn Anuradahapura, som har mange ruiner fra det gamle Sri Lanka. Bussturen hit var et eventyr for seg selv. Bussetene må ha vært laget for 5-åringer eller tynne asiatere, for min nordiske rumpe klarte ikke å skvise seg inn på tildelt plass. 6 timer ytterst på raden, uten air condition og med en spenstig spilleliste på full guffe gjorde dette til en ubehagelig men interessant opplevelse jeg ikke ville vært foruten.

Selvfølgelig gjorde det ikke annet enn å pøsregne hele oppholdet, så jeg tok meg noen turer på sykkel for å se byen, men det ble ikke noen turer til de gamle ruinene. I stedet ble det et deilig pust i bakken og en fin pause etter flere uker med mange inntrykk.

Mye Buddha

Noe jeg hadde gledet meg mye til å gjøre, var å ta det anerkjente toget fra Kandy til Ella. De sier naturen er noe i en klasse for seg selv. Når dette var fullbooket frem til midten av februar var det ikke så mye å gjøre med mindre jeg ville stå hele den 5 timer lange togturen, og det var ikke særlig aktuelt. I stedet for leide jeg meg en skuter og fant ut jeg fikk oppleve naturen på egenhånd. Første stopp: Dambulla cave temple. I et lite fjell 160 meter over bakken er det flere store huler fulle av Buddha-statuer. 153, for å være nøyaktig. Ved bunnen er det laget en 30 meter høy gullbuddha. Det hele var et imponerende syn, og man kan ikke la være å tenke på hvor himla mye arbeid det må ha vært å lage det hele.

Turen videre var 5 timer på skuter sørover til de velkjente fjellområdene. Flere ganger kjørte jeg meg vill, men til gjengjeld fikk jeg se fantastisk natur. Denne skuterturen var det som fikk meg til å umiddelbart bli mer glad i Sri Lanka og de fantastiske omgivelsene.

Til topps

På planen var en av hovedattraksjonene, Sri Pada. Også kalt Adams Peak. En 2.243 meter høy fjelltopp, hvor det visstnok skal være et fotavtrykk som er hellig for buddhister, hinduer, kristne og muslimer. Det store er å gå opp for å se soloppgangen, noe som gjør at man må starte tidlig på natten. Ruta er ca 5 kilometer og består av omlag 5.200 trappetrinn. Klokka to begynte jeg å gå for å være oppe til senest klokka seks. Begynnelsen var slak og ikke så ille, men plutselig ble trappene brattere og høyere. Det er definitivt det mest fysisk krevende jeg har gjort i mitt liv, og jeg var ingenting annet enn stolt og fornøyd når nådde toppen klokka fem. Hodet ville si stopp flere ganger, men kroppen fortsatte. Langs løypa er det lys, toaletter og mange boder som selger alt fra mat til klær til dukker (for det jeg ønsker å kjøpe når jeg sliter meg opp en fjelltopp er selvfølgelig en dukke jeg kan ta med meg hjem...)

Soloppgangen var den fineste jeg noen gang har sett, og for lettrørte meg var det vanskelig å ikke få tårer i øynene der jeg sto. Det var ingen tvil om at det var verdt slitet... Selv om jeg ble en natt ekstra på gjestehuset og sov i nesten et døgn.

Meditasjonsklar

De kommende dagene er det flere fjellturer som står på planen, før jeg skal på femdagers «silent retreat» på et buddhistisk meditasjonssenter. Jeg er veldig glad i å snakke og jeg har aldri før meditert, så det skal nok bli en veldig ny og lærerik opplevelse for meg. Absolutt noe utenfor min komfortsone, men det var det også å gå opp Sri Pada og å møte en fremmed i et helt ukjent land. Allikevel er det nok akkurat disse tingene jeg kommer til å huske best.

Jeg er en måned inn i turen, og allerede føler jeg at jeg har lært mye om både meg selv og verdenen jeg lever i. Noen ganger tenker jeg at det hele virker som en drøm. Andre ganger tenker jeg på de jeg er glad i hjemme. Mest av alt tenker jeg på hvor himla heldig jeg er som har muligheten til å gjøre dette. Ikke minst hvor flink jeg var som benyttet muligheten i stedet for å la det bli noe jeg alltid har ville gjøre, men aldri gjorde.