Det var ingen rød løper da Havsel ankom Tromsø i formiddag, men Alta-skipperen Bjørne Kvernmo fikk stjernemottakelse i  festivalbyen Tromsø.

Kvernmo er hovedperson i årets mest omtalte film på TIFF.  I morges tøffet Havsel til kai, med Bjørne til rors. Her ble han gjenforent med regissørene av «Ishavsblod», Gry Elisabeth Mortensen og Trude Ottersen.

– Turen fra Alta gikk fint, forsikret Kvernmo da han la til kai. Han er vant til åpnere hav og røffere vær fra sine turer til ishavet.

SÅ KOM FILMSTJERNA: Bjørne Kvernmo seilte fra Alta til Tromso for å delta på filmfestivalen. På kaia ventet regissørene Gry Elisabeth Mortensen (t.v) og Trude Ottersen Foto: Gunnar Solhberg Hagen

Bra film,middels fangst

Til våren er det to år siden Kvernmo (64) sa ja til å la regissørene bli med Havsel på tokt til Vestisen.

I halvannen måned, fra 28. mars til 10. mai 2015, fikk regissørene lov til å leve oppå Bjørne og mannskapet, med små og store kameraer. Havsel var i 2015 eneste norske fartøy som gikk til fangstområdet øst av Grønland. På toktet jaktet Bjørne og mannskapet ned 2.300 sel.

– Var du fornøyd med antallet?

– Nei, svarer skipper Bjørne kontant.

– Det er under middels. Året før endte vi på 4.000 dyr. Ettersom fiskeridepartmentet kuttet ut tilskuddet til selfangst det året, ble det ikke økonomi i prosjektet. Vi gikk én million kroner i minus på toktet, anslår Kvernmo.

Mye dramatikk

Likefullt ble det en dramatisk reise, med heftige opplevelser både ombord i Havsel og ute på isen. Og uvær. Opplevelser som denne uka sørger for at «Ishavsblod» trekker fulle kinosaler i Tromsø.

– Vi var vel åtte-ni ombord, pluss de to damene som filmet. Selv førte jeg som regel skuta, eller satt i tønna og holdt utkikk. Noen få ganger skyter jeg også. Eller hopper ned på isen med hakapik, sier Bjørne Kvernmo.

– Synes du det er ubehagelig å drepe selunger?

– La meg si det sånn: Denne virksomheten avføder mye tankevirksomhet hos meg. Jeg har stor respekt for dyrene, og forsøker å ta hensyn til alle etisker sider. Inkludert selvsagt avlivning. Det er jo fine dyr. Og en brutal død, sier Bjørne, og tilføyer:

– Vi forsøker alltid å unngå skadeskyting, for eksempel. Det er det verste. Skadeskutte selunger som stikker av, og som pines. Men det skjer uavvergelig et par ganger hvert eneste år. Det er umulig å oppnå 100 prosent. Uansett hvor mye vi kurser mannskapet, sier Bjørn Kvernmo til Altaposten.

I en rørende scene av filmen, beordrer skipperen at mannskapet går ut på isflakene og avliver selunger som nettopp er blitt skadet av isbjørn.

– Hvorfor dro du ut på tokt dette året, uten driftstilskudd fra staten?

– Det var fordi fangsten året før hadde vært eventyrlig. Så vi tok sjansen, og stakk ut. Det ble en fin film, men økonomisk gikk det altså dårlig.

Ble kamera-vant

– Ble du vant til kameraene etterhvert?

– Joda, jeg ble vel det. De fulgte etter oss 12-15 timer i døgnet. Men jeg følte alltid at jeg fikk et kunstig drag over hele kroppen hver gang jeg så kameraet.

– Hvordan var regissørene å ha ombord?

– Halvannen måned er lang tid, så de ble flinke til å jobbe etterhvert. Både Gry og Trude flådde dyr og deltok i alle deler av fangsten. De ble særlig flinke til å prekivere kjøttet, sier Bjørne Kvernmo.

En selunge er som regel 35-40 kilo når den tas ombord.

– Av dette er halvparten skinn og spekk. Skinnene flås – de leveres til en forhandler på Vestlandet. Så er det skjelett og involler, som ikke kan brukes. Til slutt er det 5-6 kilo kjøtt på hvert dyr. På denne fikk vi laget og lagret 50-60 tønner med saltkjøtt. I tillegg frøs vi ned endel kjøtt. Da toktet var over, rundt 10. mai, er det alltid slutt. Da forsvinner dyrene i havet og vi gikk til Tromsø og solgte kjøttet, forteller Kvernmo, som likevel alltid har med seg kjøtt hjem til altaværinger som er sultne på kobbesveive og biff.

Elsket Bjørne

Regissør Gry Elisabeth Mortensen fra Honningsvåg sier det både var en fornøyelse og en spesiell opplevelse å følge Havsel og Bjørne Kvernmo på nært hold over så lang tid.

– Bjørne har en omtenksom pedagogikk i alt han gjør og sier. Han var svært tålmodig med oss. Og han har noen «syke» måter å ordlegge seg på. De klart beste seansene med Bjørne, er når han er alene og har tid til å reflektere, sier Mortensen.

– Kan du forklare litt nærmere?

– Måten han observerer og beskriver naturen på...  Bjørne har en unik måte å uttrykke seg på. Nesten poetisk. Vi lærte mye av Bjørne – både om naturen og om fangst.

–  Hva syns du selv om sluttresultatet?

– «Ishavsblod» ble en annerledes film enn vi hadde trodd. Uke etter uke, og du vet aldri hva som vil hende. Men filmen ble bedre av å bli annerledes enn vi hadde trodd, mener Gry.