22. desember i fjor var første gang Anne-Gjertrud Lund Svendsen møtte Inger Johanne Kristensen på Apotek 1.
– Det var da jeg fikk den første permisjonen fra sykehuset. I dag skjønner jeg at jeg egentlig var for syk til å reise hjem, sier hun ettertenksomt.
Hun kunne ikke ta til seg næring eller væske og alt «kroppsavfall» ble ledet ut i fire forskjellige poser festet på magen.
– Inger Johanne måtte sørge for at jeg hadde alt jeg trengte av medisinsk utstyr, næring og væske gjennom høytiden. Hun tok ansvar og viste omsorg, forteller Anne-Gjertrud.
Inger Johanne har ansvar for stomi-pasientene på Apotek 1. I tillegg til å sørge for veiledning i jungelen av produkter, må utstyret tilpasses hver enkelt pasient, blant annet for å unngå lekkasjer. Alle trenger oppfølging. På apoteket har de et eget rom bak butikken hvor disse pasientene kan snakke uten at de andre kundene hører.
– Mange har store traumer med at tarmen er lagt ut, mens for noen er det en lettelse etter mange år med plager, forklarer hun.
– Å kunne hjelpe disse kundene er en meningsfull del av jobben, sier Inger Johanne.
Gjennom jobben holder hun seg oppdatert om mye behandlingsmetoder og produkter for stomi-pasientene.
– Hun fortjener all ros, kommer det fra en av kundene ved disken.
Inger Johannes omsorg og kunnskap gjorde at Anne-Gjertrud følte meg trygg når hun skulle hjem på permisjoner fra sykehuset mellom operasjonene.
– Jeg følte at hun tok godt vare på meg når jeg var i en sårbar situasjon. Som pasient var det godt å vite hun var der. Hadde hun ikke svaret på stående fot, fant hun raskt ut av det – det var ingen problemer hun ikke klarte å løse. Hun passet også på at jeg fikk nok næring – og væske nok, selv om det strengt tatt ikke er hennes jobb, forteller Anne-Gjertrud.
– Uten henne hadde jeg sikkert sultet i hjel, sier hun spøkefullt.
Alvorlig syk
Anne-Gjertrud var gravid i 7. måned og hun hadde i løpet av svangerskapet hatt mye magesmerter. Hun hadde oppsøkte lege flere ganger. Noe var veldig galt. Så, i oktober i fjor ble hun akutt syk, hun har sterke smerter og ble etter hvert sendt til sykehus i Hammerfest.
– Jeg husker smertene og fortvilelsen, jeg sa, eller ropte, flere ganger at om jeg ikke kom til behandling med det samme, kom jeg eller barnet til å dø, forteller hun.
I nhi.no/pasienthandboka kan vi lese at: «Ubehandlet er dette en svært alvorlig tilstand. Tarmen kan sprekke, og bakterier fra avføringen kommer ut i blod og magehulen. Dette kan blant annet gi blodforgiftning (sepsis), en tilstand som kan være dødelig.»
Hennes sykdomsforløp har gått for langt. Hun får sterke smertestillende som slår henne ut. Så setter fødselen i gang uten at noen oppfatter alvoret.
– Jeg tror det var morsinstinktet som vekket meg, slik at fikk sagt i fra om fødselssmertene, sier hun stille.
Det blir gjort klart for hastekeisersnitt, men den lille jenta ble født i gangen på vei inn til operasjonsstua. Sykehuset har ikke utstyr til å ta i mot barn født før uke 32. Hun lever en time etter fødselen. Anne-Gjertrud husker at hun fikk holde henne – så må hun kjempe videre for sitt eget liv. Sorgen over det lille barnet må vente.
En fot i grava
Komplikasjonene sto i kø, noen av kroppens viktige organer klappet sammen. I et våkent øyeblikk husker Anne-Gjertrud at hun spurte en av kirurgene om hun ville overleve dette. Kirurgen svarte ikke.
I ettertid har Anne-Gjertrud snakket med denne kirurgen, hun var ikke sikker på utfallet og kunne eller ville ikke svare.
Men Anne-Gjertrud har mye å kjempe for. Hun har en liten datter hjemme i Alta som trenger sin mor og en stor familie. Anne-Gjertruds egen mor flyttet i campingvogn ved UNN i Tromsø, så hun kan være i nærheten av sin datter.
– Hun fortjener også en julestjerne – minst, sier Anne-Gjertrud.
Mirakeljenta
På gastrokirurgisk avdeling på UNN i Tromsø går Anne-Gjertrud under navnet «Mirakeljenta». Få hadde tro på at hun skulle klare seg.
– At Anne-Gjertrud er så frisk som hun er nå hadde jeg aldri trodd, innrømmer Inger Johanne, hun var svært syk da jeg møtte henne første gang.
Anne Gjertrud har vært igjennom 17 store bukoperasjoner. Den siste i september – de andre «små» operasjonene har hun ikke lengre tall på – det er bare «flisespikkeri» i følge henne selv. Hun har lært seg å gå igjen og hun trenger ikke lengre poser på magen.
Hun er friskere og tåler mer. Sorgen over det barnet hun mistet slipper til, hun er sterk nok. Hun vet at dette er en prosess hun må igjennom, det hjelper å snakke om det.
Ikke bitter
Anne Gjertrud er ikke bitter. Hun tror at de som ikke skjønte hva som holdt på å skje, har hatt det like vondt som henne.
Nå vil hun bli frisk og gleder seg over å kunne stå opp om morgenen, kunne spise en brødskive og hun bruker mye tid sammen med datteren. Hun er fortsatt usikker på hva fremtiden vil bringe.
– Jeg vil bli som deg, Inger Johanne, sier Anne Gjertrud, overbevist om at hun aldri har vært sint på noen i hele sitt liv.
– Det er alltid omsorg i stemmen hennes, avslutter hun.
I mailen til Altaposten skriver Anne-Gjertrud dette om Inger Johanne:
«Mitt håp er at Inger Johanne Kristensen på Apotek 1 skal få en julestjerne. Etter et langt sykdomsforløp har hun hjulpet meg i tykt og tynt med alt jeg trengte av utstyr og ellers hjelp i en vanskelig tid. Hun er et varmt og godt menneske som virkelig oppriktig ønsker å hjelpe sine medmennesker. På apoteket har hun ansvar for stomi-avdelingen. Alle mennesker hun hjelper er i en sårbar situasjon. Det har jeg selv fått erfare da jeg måtte over veldig lang tid leve med flere poser på magen. Det er så godt at det finnes sånne hjertevarme mennesker som akkurat henne. Hun er der når man trenger henne som mest.»