Hva hender når tre menn med ulik bakgrunn samtidig blir innelåst i et varehustoalett under julehelgen? Hvordan har man julemoro i et varehustoalett? Hvordan deler man et glass innlagt kirsebær i rom? Hvordan holden sulten unna?
Dette er spørsmål det samiske nasjonalteateret prøver å gi svar på i sitt nye stykke, som første gang ble spilt på fjernsyn i 1986, og nyspilt på svensk teater i 2010. Denne gangen gjøres den på samisk med stjernelaget av Beaivvas`skuespillere på scenen, som forøvrig bare består av et eneste stort toalett.
Må kunne språket
La det være sagt med en gang. Dette stykket er av og for samer, så forstår man ikke språket, vil man ha vansker å henge med i svingene. Å oversette en slik slagferdig komedie hadde neppe latt seg gjøre heller.
Og det er de hurtige replikkvekslingene stødig utført av det beste Beaivváš har å by på av mannlige skuespillere, som gjør hele komedien. Balansegangen og timingen har alt å si for at dette skal fungere, og det fungerer. I starten virker skuespillerne litt vel ivrige og replikkene lander litt for fort – og nesten i munnen på hverandre, men dette tar seg opp etter par minutters oppvarming, både for skuespillerne og øregangene hos et lattermildt publikum.
Spiller med publikum
Det er flott at teateret tar sitt rekrutteringsansvar på alvor, men det er bare utrolig behagelig å lene seg tilbake å høre og se hvordan veteranene håndterer utfordringen i stykket, og publikum. En skuespiller kan spille for publikum, men best blir det når det spilles med publikum. Når punchlinere og mimikk treffer så perfekt at enkelte nesten ikke kommer seg ut av latterhikstene som kommer tett. Det som leveres fra scenen av treffsikre replikker – og morsom mimikk er det høy kvalitet over. Spesielt Egil Keskitalo er et funn for komedier, der aldri slutter å glimte til med kommentarer og et gummiansikt av de underligste uttrykk og en fantastisk mimikk. Heller ikke de to andre på scenen skuffer der, men innimellom blir Gaups karakter litt tilbakelent, mens Buljos igjen kan bli noe påtrengende.
Det som utspiller seg i dette «lille samfunnet» isolert fra verden utenfor, har selvfølgelig sine sider. Ulikhetene og klasseskillet mellom mennene til tross, de må etterhvert innordne seg hverandre og det spilles på dette og relasjonene mellom disse menneskene. Deres planer settes på is for en tid, og publikum får etter hvert se et mikrokosmos av en slags julefeiring, der tålmodighet er en dyd og hemmeligheter avsløres under merkelige omgivelser. Dette stykket vil nok glede publikum, samt gi disse noe å tenke på før julefreden senker seg helt.