Veien er lang til Aotearoa
Her er deres historie.
Klokken 13:30 fredag morgen var vi endelig i Aotearoa. Etter seksten timer i flyet var jetlagen plagsom, men vi var veldig klare for å oppleve en ny kultur. Det å møte nye urfolk ga oss energi, så vi følte oss ikke noe særlig slitne. På flyplassen i Dubai hadde vi følt oss veldig uvelkomne, så det å ankomme Auckland flyplass var veldig annerledes.
Vi kjente det på atmosfæren. Folk var hyggelige og vi følte oss med engang velkommen. På eventyret gjennom sikkerhetskontroller og passkontroller, la vi spesielt merke til at skiltene var skrevet på maori, i tillegg til engelsk. Dette var jo noe som overrasket oss veldig, siden nesten ingen skilt i Norge blir skrevet på samisk. Ved flyplassen ble vi hyggelig møtt av to sprudlende maoridamer, som skulle hente vår rektor og høgskolens rektor til universitet i Auckland.
Rotorua - kulturhovedstad
Nå sto Rotorua for tur. Denne byen blir også kalt maorienes hovedstad. Der besøkte vi en kunst- og håndverkskole hvor bare maorier kan studere. Dette ble vår første møte med maorifolket, så vi gledet oss masse. I det vi ankom Rotorua fikk vi et skikkelig slag i ansiktet. For en lukt. Det stinket svovel, av alle de mineralrike varmtvannsgropene som finnes der. Lukten var litt skremmende, men dagen etter ble vi vant til lukten og vi brukte en hel dag på å bade i dette mineralrike vannet. Det var veldig deilig.
På søndag besøkte vi kunst- og håndverk skolen, Te Puia. Når vi kom dit ble vi hilst på en tradisjonell måte, hongi. Det går ut på å presse nesene mot hverandre. Først ble vi veldig overrasket da dette var litt for intimt for oss, men vi ble fort vant til det. På skolen så vi hvordan maorifolket bevarer kulturen med tradisjonell håndverk som treskjæring, fletting og veving. Der opplevde vi også vårt første kulturelle innslag, maorienes berømte krigsdans, haka. Det er noe av det kuleste og mektigste vi har sett.
I maorilandsbyen Tamaki fikk vi virkelig oppleve hvordan maorifolket levde og hvilke skikker de hadde. Her fikk mennene et lite grunnkurs i hvordan man danser haka, mens damene lærte seg å sjonglere til dans. Vi lærte også hvilke treningsmetoder som ble brukt for å forberede til krig. På slutten av dagen fikk vi se hvordan de tradisjonelt lager hangi, en rett som tilberedes under jorden nært varmekildene. Heldig som vi var, fikk vi også smake på maten. Den kvelden satt vi med masse inntrykk. Vi ble utrolig fasinert over denne fantastiske kulturen, og av at alle var så stolte av det å være maori. I ettertid har vi tenkt mye på hvordan vi som samer viser vår samiske kultur. Er vi like stolte?
WINHEC møte
Etter noen lærerike dager i Rotorua, vendte vi nesen vår mot vårt hovedmål, byen Otaki. Nå var det rett før årsmøtet til WINHEC skulle begynne og vi var spente på om vi ble godkjent som medlem i WINHEC. Etter seks timer i buss kom vi endelig fram til Te Wānanga O Raukawa. Et universitet for alle, men med stort fokus på maorikultur og språk. Winheckonferansen begynte med en velkomstseremoni. Alle urfolk hadde en talsmann som skulle holde en tale på sitt eget eget språk. Jan Henry Keskitalo holdt talen for samene. En del av seremonien var å utføre den tradisjonelle hilsningen, hongi, med alle deltagerne på konferansen.
Winhec – World Indigenous Nations Higher Education Consortium, er et urfolksnettverk for høyere utdanning, som skal bidra til styrke urfolks utdanning og rettigheter til utdanning. Det er åpnet for at også utdanningsinstitusjoner på lavere nivå kan søke om medlemskap. Winhec avholder møte en gang i året. Da presenterer de ulike søkerne sitt arbeid. Dette året ble to institusjoner godkjent, en fra Hawaii og vår skole. Det er historisk at vår skole nå er godkjent. Før vi ble godkjent fortalte vi om hvilken utdanning vi har valgt og at vår skole har fokus på samisk språk og samtidig lærer oss om samiske tradisjoner. Tradisjonskunnskap har en viktig rolle ved skolen vår. Vi som elever fikk god tid til å fortelle om skolen og det synes vi var positivt.
Etter på sa mange at vår presentasjon hadde gått rett inn i hjertene på dem. De takket oss for at vi hadde delt våre innerste tanker med dem. En representant for en skole i Montana ønsket å knytte kontakt med vår skole og ha elevutveksling. Det synes vi er spennende. Winhec åpner nye muligheter for skolen vår.
Fikk besøke det aller helligste stedet
Onsdagen fikk vi elever en helt spesiell omvisning på et museum i Wellington, Aotearoas hovedstad. Denne turen ble arrangert av Shane, en av sjefsmaoriene. Shane hadde tatovert hele ansiktet på tradisjonelt maorivis. Det forteller at han er chief, som er en ansett og kunnskapsrik mann.
Chief Shane tok oss med til Te Papa, et av de viktigste museene i Aotearoa. Her hadde vi først en formell velkomst, etterfulgt av en omvisning av det som finnes på museet. Vi var spesielt invitert, og derfor fikk vi muligheten til å besøke det aller helligste stedet i museet. Når vi kom dit begynte Shane omvisningen med å vekke opp alle ånder som var der, for at vi skulle få den beste opplevelsen. Det var et rom for kunst utført av menn og et for kunst laget av kvinner. Vi fikk se smykker og våpen laget av stein som bare finnes på kysten av New Zealand. Guiden visste oss kapper som var flettet på maorisk vis, helt utrolig håndarbeid. Før vi gikk ut ba Shane åndene å bli igjen. Når vi gikk ut av lageret, måtte vi kaste vann over skuldrene våre for å få bort ånder. Disse bønnestundene før og etter møter, arrangementer og omvisninger fasinerte oss veldig.