Laksevante delegasjoner fra Blindeforbundets sørligste og nordligste avdeling møttes mandag i forrige uke ved Harrevann i Tana, for å se hvordan stengselsfiske bedrives i munningen av den vide elv. Folk fra Alta var med, og Harrevann ligger fire kilometer opp en skogdal tre mil nord for Tana bru. Her har Lions Club Tana og Nesseby lagt til rette for lettstelt friluftsliv i en naturperle av de sjeldne.
– Vi sedde garn. Å e dem henne? sa sørlendingene, som med liten kuling i trynet valgte å dra på langhav da bruk først skulle ut.
– Nu e dem vekke, sa noen fra Finnmark, som fikk et gledelig siste glimt av oransje redningsvest idet båt og folk forsvant i skomfokk rundt odden.
Tiltok i styrke
– Hæ? Vekke? Har dem gådd ned allereia? Ropte de andre, som ble trøstet med at når Stein Wiggo Olsen fra Hammerfest er med som los, så gås det sjelden ned. Forbundslederen for avdeling Finnmark er rett nok blind, men også meget vant med sjøen. Garn ble sotte på tre plasser. Man var etterpå usikker på presis hvor, men skråsikker på at det var i vannet. Alle garn ble siden funnet og fangst ble det i bøtter og spann. 66 røyer, 2 ørret og 1000 minner.
Det var tirsdag at gjengen skulle oppleve stengselsfiske, men værgud og arrangør meldte dårlig nytt som tiltok i styrke. På tanaelva sto fokket mange meter til værs. Ryktes det. Ting og til og med tang slet seg og dro på rek, båter gikk rundt og ned, garn forsvant som dugg for sola, biler ble sandblåst og punkterte. Pluss at noen hadde glemt å be en siste bønn og følgelig ramlet og slo seg.
Liv på spill
Kan alt det påståtte drama virkelig stemme? I ettertid snakket Altaposten med hedersfolk fra Austertana som kunne bekrefte hva Lions Club og Tana Jeger og Fisk hevdet.
– Flere båter gikk rundt i vinden. Jeg så en smbåt bli løftet av vannet. Den svevde i vindrossen, sa en lokalkjent kar, som sa han måtte gi opp sin instinktive plan om å sette liv på spill for å yte assistanse til materiell da det sto på som verst.
Onsdag kom med sol og sjelden varme, men stadig kraftig vind. Som plaster på såret fikk sørlendingene seg en forfriskende båttur på elva, og vendte hjem til campen med to fete tanalaks til middag.
– Me he fiska dem sjøll, løy de.
Uti vannet
Det ble også hold kurs i bueskyting mot ballonger og tomme brusbokser og helst ikke folk som gikk forbi. I et utvidet padlebegrep ble det også vaflet omkring i kano og kajakk og brett og småbåt, og det ble badet. Mer eller mindre frivillig. Og her ved Harrevann som ellers, hvis det snubles så trilles det uti vannet. Brått en kveld kom også en trubadur fra Tana innom, og ga friluftsområdets fugleliv beskjed om hvor skapet skal stå.
– Søringan har invitert oss sørover. Neste sommer, sa et forventningsfullt medlem i Blindeforbundet Finnmark da campen var over.
– Vi skal ned til Vest-Agder. Til Kristiansand og sånn. Vi skal få oppleve tradisjonelt krabbefiske og alt mulig rart, ble det bekreftet.
Varme svaberg
Så liten hemmelighet at våre blinde og svaksynte håper på finansiering for neste års eventyr.
Høyt på ønskelisten står varme svaberg og en krabbe mer sivilisert enn vår. Samt hvis man tryner, noe man oftere gjør når man ikke kan se seg for, en bading det er mulig å overleve uten innstappet i en 4 mm neopren våtdrakt.