Snart 40 år er gått siden Steinar Hardersen i 1978 overtok drifta av det som etter hvert skulle bli en institusjon av en storkiosk i gamle Alta sentrum. Den da 24 år gamle dagligvareforretningen Leif N. Larssen overtok Hardersen ifølge han selv etter å ha kjøpt ut arvingene etter Larssen. Forretningen lå midt i smørøyet, i alle fall før aktiviteten på «myggmyra» tok seg kraftig opp på slutten av 90-tallet og flyttet tyngdepunktet i sentrum stadig lengre sør- og vestover.

Øltrøbbel

Siden overtakelsen i -78 har det rent mye vann i havet. Og med omskiftelige tider har den snart pensjonerte kjøpmannen måttet endre konsept en rekke ganger for å klare seg.

– Allerede mot slutten av 80-tallet var markedet for dagligvarer på gamle sentrum egentlig borte. Jeg var den eneste som ikke fikk lov av politikerne å selge øl, og det slo hardt ut på kundetilstrømmingen. Det var i denne tiden det ble kroken på døra for dagligvarehandelen. Men samtidig hadde det vokst fram et marked utenom den ordinære dagligvarehandelen – folk ville ha lengre åpningstider, og dermed ble butikken gradvis endret til en storkiosk, forteller Steinar.

Navnet som i over to tiår skulle være en naturlig del av altaværingenes vokabular kom i -88 eller -89:

– Bobbo åpnet vi på slutten av 80-tallet. Navnet fikk jeg gjennom grossisten min i Tromsø. Vi ble hetende Bobbo, og det er nå etter hvert blitt et innarbeidet begrep.

Mange salgsvinnere

Det skulle vise seg at Bobbo var kommet for å bli. Men det har vært en hard jobb for å hele tiden holde følge med trender i tiden og utvikle bedriften for å svare behov i markedet.

Storkiosken opererte med et bredt vareutvalg, inkludert både frukt, kjølevarer og frysedisk. Hardersen forteller at han ikke har hatt noen evigvarende, sikre salgsvinnere, men at det har vært mange små og store slike gjennom årene:

– Det er markedet som hele tiden forteller hva som er «salgsvinnere». Markedet vet vi forandrer seg, ikke minst også i Alta. For storkiosken har skolene og elevene her gjennom årene utgjort en vesentlig del av omsetningen på høsten, vinteren og våren, mens sommeren har vært veldig stille – vi ligger ikke så godt til i forhold til å fange opp turister som ferdes langs E6. Men bidragene fra byens unge, inkludert også idretts- og kulturmiljøet som alltid har hatt et fotfeste i gamle sentrum, de har gjort at vi har hatt nok å gjøre her.

– Men alt har vært snudd opp-ned flere ganger, for å følge utviklingen. Ei stund var vi for eksempel desidert størst på smågodter, jeg har sikkert hatt til sammen over 400 sorter på en gang, på det meste. Noen kom ene og alene for å forsyne seg med store poser smågodt. Men så kom det svinginger i markedet som gjorde at dette plutselig endret seg. Solariumsdrift ble det satset sterkt på, men her tok ubetjente solarier etter hvert markedet. Vi var svære på videokassetter og etter hvert DVDer. Men ganske så nylig kom streaming av filmer og bunnen gikk ut av markedet for DVD-utleie. Vi har solgt litt musikk også, dette markedet er det ikke mye igjen av heller, forteller Steinar.

Bingo

Men der en dør ble lukket åpnet det seg en annen. I dag er det lite igjen av storkiosk-driften, i stedet drives forretningen som en bingohall der primærinntekten er spill.

– Det siste halmstrået for kiosken var søndagshandelen. Dette halmstrået forsvant da Kiwi etablerte seg.

– Vridningen mot bingo startet for flere år siden, da jeg ganske tidlig så et behov for bingospill på dagtid. Denne delen av geskjeften har etter hvert utviklet seg til å bli en grei inntekt – både for oss og for kultur- og idrettslivet. Det går betydelige beløp til kulturlivet og andre organiserte aktiviteter fra spill her, forteller han.

Ønsker å leie ut

Selv peker kjøpmannen på god og stabil helse som hovedårsaken til at han har klart å holde så lenge ut.

– Men nå er det slutt. Nå har jeg tenkt å gi meg.

– På hvilken måte da?

– I første omgang vil jeg forsøke å leie ut drifta. Om det ikke blir noe av, så har jeg lokalene her, med sentral beliggenhet og tre mål tomt. Hva det blir til til slutt, det er det markedet som bestemmer. Uansett så det er ikke farlig med han Steinar, sier kremmeren og ler, før han igjen blir alvorlig.

– Men jo, det er jo vemodig. Det var ikke noe særlig å ta avgjørelsen om at nå må jeg finne meg noe annet å gjøre, nå må jeg la andre slippe til. For dette er en forretning som har gått og gått og gått, og som har en lang historie. Vemodig, det er det ja, men nå er det over.

– Og med det sier også Gamle sentrums siste kjøpmann takk for seg?

– Skal du være tro mot definisjonen så må jeg regnes som den siste kjøpmannen i Alta. Det jeg har hatt av kjedetilknytning har vært der kun for å sikre varer til butikken, utenom det har jeg gjort som jeg ville i alle år. Så ja, du lyver ikke om du kaller meg byens siste kjøpmann.