Mandag var sametingspresidenten og fire ordførere på visitt for åpning av kunstutstilling, der kjente og kjære lokale og regionale kunstere hadde sine verker utstilt.

Barneår i Langfjorden

Multikunstner Johs Røde trødde sine barneår i Langfjorden, og nordmannen deler i dag den pågående utstillingen på samfunnshuset i Langfjordbotn med to samiske kunstnerkolleger, billedkunstnerene Josef Halse fra Alta/Kautokeino og Per Ivar Somby fra Alta. Kanapeene og sprudlevannet er nok borte, men kunsten er der. Den er til salgs og meget flott, så ta en tur og se. Langfjorddagan pågår til og med lørdag 28. juli.

FRA SPØKELSE TIL NY PERSON: – Det viktigste er å få fram personene på bildet. Skape et godt uttrykk som føles riktig, sier «gammelbildefrelseren» kunstneren Per Ivar Somby. Kvinnen på bildet bak ham heter Inger Andersdatter Bæhr fra Kautokeino, 26 år gammel da bildet ble tatt av Sophus Tromholt i 1883. Foto: Arne Hauge

Og hvis du drar dit; da møter du ei jordbruksbygd hvor samene er i flertall sommerstid. Likevel; med dialog og raushet har folket skapt en forbrødring som raskt og smidig løser de fleste problemer. Å snakke sammen er ikke bare hyggelig, det er også næringsmessig og økonomisk klokt.

JOIK I OLJE OG AKRYL: – Jeg merker en åpen hånd og en varm, fin tone her i Langfjordbotn. Man skal alltid ta i mot ei åpen hånd, sa Halse, som kaller sine olje- og akrylbilder for «mine visuelle joiker». Foto: Arne Hauge

Få fram personen

Hvis du har et gammelt og svakt foto –  Per Ivar Somby jobber på bibliotek i Tromsø og ser mange sånne –  så kan han fargelegge det og freshe det opp for deg. Vel, det er å underdrive, for i løpet av 4 år har Somby blitt en kunstner på nytt liv til bilder fra sapmi/Norden. Han kan få et 140 år gammelt «grått spøkelse på veggen» til å se ut som nyknipset. Det er kunst via yderst nennsom miks av tolkning, restaurering og, han innrømmer det, en ørliten porsjon dokumentasjon.

– Det viktigste er å få fram personene på bildet, sier han, og bekrefter at jo mer eldet/teknisk svakt et bilde er, jo mer handler det om å skape et godt uttrykk.

– Jeg må føle at det er riktig, når jeg er ferdig, sier Somby, som ved delikat bruk av dempede farger evner å gi det forgangne nytt liv uten underkastelse.

Visuell joik

Josef Halse stilte med ferske lekkerbiskner som ga uttrykk for hans opptatthet av samspillet mellom ulike naturinntrykk som lys, kontraster og bevegelse.

– Jeg prøver å utvikle en mer spontan måte å uttrykke dette på, noe som ligger til grunn for oppbyggingen av bildene mine. Motivene framstår ofte i en mer abstrakt form, sier Halse, som sa noe til Altaposten som han burde sagt til de frammøtte da han presanterte seg og sin kunst.

– Jeg merker en åpen hånd og en varm, fin tone her i Langfjordbotn. Man skal alltid ta i mot ei åpen hånd, sa Halse, som kaller sine olje- og akrylbilder for «mine visuelle joiker».

Vel anvendte penger

Ingen av kunstnerne tråkket bøndene eller reindrifta på tærne. Snarere tvert i mot, idet Røde ga sin indirekte støtte til primærnæringene ved et glødende og multikunstnerisk angrep på folk som vil hogge opp sjarker subsidiært bore tvers gjennom dem etter olje. Synge kunne den kjente kunstner også.

TRØDDE KOMAGAN I LANGFJORDBOTN: Stor interesse da multikunstner Johs Røde avduket noen av sine verker. Foto: Arne Hauge

Etterpå sa presidenten seg glad og stolt over at Sametinget hadde gitt 43.000 kroner til Langfjorddagan 2018. Aili fikk se vel anvendte penger, og brukte ordene «veldig inkluderende» om bygda og folkesjela i Langfjorden, stedet som sammen med distriktshovedstad Burfjord ligger an til å bli geografisk dreiepunkt i det nye storfylket Troms og Finnmark. Da passer det bra at få, om noen, er mer samisknorsk forbrødret enn langfjordfolket.

Legges merke til

Samtlige av dem som tok ordet understreket forbrødringen, også Kautokeinos ordfører Johan Vasara idet han brukte ordene «utvidet Kautokeino» om Langfjorden. Nemlig fordi reindrifta tradisjonelt flytter på seg, slik at kystens bygder og natur er like naturlige hjemmeområder for samene som vidda er det.

– Veldig prisverdig av langfjordsamfunnet å sette sånn samisk fokus på Langfjorddagene og denne utstillingen, sa Vasara, som overfor Altaposten bekreftet at det legges merke til hjemme i Kautokeino.

– Langfjordbotn, sa Stein Thomassen, han var Loppas representant fra ordførerembetet.

– Ja den bygda må vi fra Loppa gjennom enten vi vil eller ei når vi skal noen steder, sa han med glimt i øyet. Og pekte på noe som gjelder oss alle, skal vi sørover med bilen må vi passere den vakre bygda. Fra Burfjord hadde således ordfører Erik Losnegaard Mevik tatt den korte turen for å prate med kollegene fra Loppa, Kautokeino og Alta.

Et sammenkastet folk

– I stedet fra å være bare en utkant, kan vi bli midten i et stort fylke. Det håper vi på, og jeg er her for å knytte enda tettere kontakt. Vi har godt samarbeid med Alta på skole og helse og mye annet. Folk bryr seg egentlig ikke så mye om grenser, sa Erik til Altaposten før han gikk inn i storstua for å se på kunst. Det heftet ikke før han og Monica Nielsen sto og skravlet, og da ordførerene hadde ordet fritt, sa Nielsen som Vasara og resten at Langfjorddagan var prisverdige saker, og de likte koordinator Gabriella Ottesens ord om Langfjorden som et «sammenkastet folk.»

– Vi mener vi er et midtpunkt. Husk det er kort vei til oss fra Kautokeino også, i luftlinje, sa Ottesen, som med samfunnshuset har fått et fellesgeografisk møtested for synspunkter, kulturutveksling og nettverksbygging.

– Jeg føler det slik Gabriella sa det. Sammenkastet. Besteforeldre fra Skjervøy, bor i Alta og har hytte i Kautokeino, sa Monica Nielsen.