VG: Hun hadde ikke tenkt å stå fram under fullt navn ennå. Så skjedde det hun kaller en medieglipp.
Video og bilder av en liten gruppe med det som blir omtalt som spesialtrente soldater, ble publisert. De er veteraner og kjemper som frivillige for Ukraina.
De kaller seg «the Dirty Dozen», med fem menn og én kvinne. Hun ble raskt identifisert, med kallenavnet «Skjoldmøy», et ord fra norrøn litteratur som betegner kvinnelige krigere.
Gruppen er underlagt fremmedlegionen. En gruppe fremmedkrigere fra hele verden.
Sandra Andersen Eira, en norsk fisker, helsearbeider og tidligere representant på sametinget, er ved fronten og kjemper.
VG har hatt dialog med henne mens hun i over fire uker har oppholdt seg ved ulike fronter i Ukraina.
Hun har reist i bil og pansrede kjøretøy, men er forsiktig med å si nøyaktig hvor de er eller hva de gjør, før de eventuelt er reist til et nytt sted.
– Mitt lag er en liten gruppe. Det er spesialsoldater fra USA og en fra England. Og så meg da, sier Eira på telefon til VG.
– Hva kan du si om det dere gjør?
– Det er ikke så mye jeg kan si om det før alt er ferdig og overstått, sier Eira, men hun viser til det som allerede er offentliggjort om gruppen;
– Der blir det sagt at vi har flere «75th rangers». De som vet hva det innebærer, vet hva oppgaven deres er. Det er ikke så mye mer jeg kan si.
Rangere minner om det som i Norge kalles jegere: lette infanteristyrker som opererer i mindre grupper og gjennomfører mindre, målrettede angrep. Bilder av gruppen i Ukraina viser flere snikskyttere, noe Eira også bekrefter.
Eira er født og oppvokst i Finnmark. Hun har vært fisker i over ti år, hvor hun lærte å forholde seg til en reell fare for å dø på jobben, forteller hun.
Fisker er Norges farligste yrke, ifølge forskningsinstituttet Sintef.
Samtidig har hun jobbet som helsearbeider.
Fra 2017 til 2021 var hun innvalgt som representant på Sametinget. Så pendlet hun mellom Norge og USA en periode.
– Alle mine venner i USA er militære, de fleste vennene mine i Norge også. Det militæret livet er ikke fremmed for meg, sier Eira.
Hun ler, ofte. Det er utfordrende å ikke si for mye.
Etter at hennes bilde og navn, med kallenavnet «Skjoldmøy», ble offentlig, har media ringt ustanselig.
Det er mange spørsmål hun ikke kan svare på fordi det røper for mye.
Andre er bare vanskelig å finne et svar på, som «hvordan går det?»
– Det er mye som har forandret seg på kort tid, og mye man blir vant til. Vi forholder oss til det som skjer time for time. Vi sørger for å holde oss i live. Jeg kan sitte og si at jeg har det fint, samtidig som noe blir bombet ved siden av meg og flyalarmen går. Alt er relativt.
– Hvordan fikk du kallenavnet «Skjoldmøy»?
– Det oppsto i Kyiv-området, helt i starten av krigen. Vi ble mildt sagt bombet i dagevis. Det var ingen jenter å se utenom meg. De ukrainske soldatene startet, og det har sirkulert siden. Det er ikke det verste kallenavnet man kan ha.
VG møtte henne i Ukraina kvelden 17. mars. Da skulle hun kjøre i retning Mykolajiv gjennom natten.
Der ble en kaserne med omkring 200 soldater truffet dagen etterpå.
Eira forteller at laget hennes befant seg i nærheten og ble sendt for «å hjelpe å løfte det som var igjen av kropper».
Det anslås at nær alle 200 døde; kun én overlevende ble hentet ut av ruinene, i det som var et av de største enkelttapene for Ukraina så langt i krigen.
Eira vil ikke snakke om de verste øyeblikkene i krigen, men forklarer at det ikke er de store dramatiske hendelsene som plager mest.
Det er ikke lyden eller inntrykkene av bombene hun husker.
– Det er de små tingene som fester seg. Det var det ene blikket på den ene soldaten, som jeg visste at ikke kom til å klare seg med mindre jeg hadde fingrene mine på hovedpulsåren hans. Altså, det blikket er det som satte seg. Ikke noe annet.
– De siste dagene har bildene fra Butsja gjort sterkt inntrykk på hele verden. Har de gjort noe med stemningen blant soldatene?
– Akkurat det der var ikke nytt for oss, det er noe vi har hørt om og sett i flere andre bydeler.
På spørsmål om hvilke dager og øyeblikk som har vært de beste under oppholdet hennes i Ukraina, sier Eira at det ikke vil gi mening for andre enn de som har opplevd krig. Selv om de blir bombet og må løpe i dekning, så har de dager der de danser, ler og har det gøy.
– Det er ikke fordi vi ikke respekterer krigen eller de livene som går tapt i den, men det er rett og slett det man må gjøre for å overleve her.
– Jeg kan ærlig si at de dagene jeg hadde i en bunkers i områdene nord for Kyiv, til tross for alt som skjedde der, er noen av de beste dagene i mitt liv. Fordi jeg gjorde noe nyttig. Jeg kunne bidra.
Hun har ingen planer om å reise hjem før krigen er over. Krigen har blitt den nye normalen, sier hun, og det er rolige omgivelser hjemme som skremmer henne mest.
– De som har vært i krig kan kjenne seg igjen i det, men jo nærmere frontlinjen du er, desto mer komfortabel er du. Kroppen din svarer på det, du blir rolig og balansert i fronten. Jo lenger unna du kommer, desto verre blir det. Tanken på å dra hjem til en vanlig hverdag, det virker ganske gærent på meg nå.
Hvilken effekt fremmedkrigere har for utfallet av krigen, er usikkert.
Førsteamanuensis David Malet påpeker at fremmedkrigere historisk sett har bidratt til å endre utfallet av noen kriger, som da 5000 veteraner fra andre verdenskrig deltok på israelsk side under selvstendighetskrigen i 1948.
Han forsker på fremmedkrigere ved The American University School of Public Affairs i Washington D.C.
– Men seieren kommer med en pris. Forskning indikerer at vold mot sivile øker i konflikter med fremmedkrigere, skriver han i en e-post til VG.
På russisk side befinner også Wagner-gruppen seg i Ukraina, en gruppe av leiesoldater med forbindelser til Yevgeny Prigozhin. Han kalles «Putins kokk» og er ettersøkt av USA for det FBI mener er hans sentrale rolle i russisk innblanding i presidentvalget i 2016.
Wagner-gruppen kobles til en rekke voldshandlinger i Donbass-regionen i Ukraina i 2014 og 2015, samt Mali og Den sentralafrikanske republikk.
Malet påpeker også at Ukraina har vært svært bevisst hvilket inntrykk de ønsker å formidle utad, og at fremmedkrigerne gjør at de kan fortelle en historie om at verden kjemper med dem.
På nettsiden til den ukrainske fremmedlegionen, fremstilles krigen i Ukraina som en kamp for hele verden, med strømlinjeformet informasjon for hvordan du kan verve deg fra hvert enkelt land.
Unntaket er Russland. Trykker du på Russland, får du beskjeden «Russian warship, go fuck yourself», en referanse til hva ukrainske styrker på Slangeøya sa til offiserer på et russisk krigsskip som ba dem overgi seg.
Det er et eksempel på hvordan Ukrainske myndigheter selv bruker og dyrker populærkulturelle referanser som har oppstått under krigen.
Eira svarer følgende på spørsmålet om hva hun tenker om verdien gruppen har som propaganda for Ukraina:
– Hittil har ikke vi blitt brukt som propaganda, jeg og mitt team i hvert fall, vi styrer alt som foregår i media som har med oss å gjøre, sier Eira.
Det er uklart hvor mange fremmedkrigere som befinner seg i Ukraina. 20.000 har meldt seg, sa ukrainske myndigheter for noen uker siden, men antallet som faktisk har ankommet landet, er trolig langt lavere.
VG har tidligere skrevet om hvordan flere titalls nordmenn har oppgitt et ønske om å dra, men at mange har snudd på veien, eller etter at de ankom Ukraina.
Eira er den eneste kvinnen blant fremmedkrigerne VG har kartlagt til nå.
– Som kvinne i en krig hvor de aller fleste som deltar er menn, hvorfor har du tenkt at slagmarken var stedet for deg nå?
– Jeg gjør det jeg har lyst til å gjøre og tenker at jeg kan gjøre en god jobb i, det er ikke noe mer ved det egentlig.
Eira har vært en offentlig profil, som en av svært få kvinnelige fiskere i Norge. Livet som eneste kvinne på båten har gjort henne vant med dynamikken og kulturen i hæren.
Det er en viktig forskjell i krig.
– Er du jente på slagmarken og blir tatt til fange, alle kan jo tenke seg hva du da blir utsatt for. Det er en greie man er klar over. På den andre siden vil alle lagkameratene dine prøve å beskytte deg, som jente. Det er bare indoktrinert i hodet deres at du skal beskyttes.