Familien Yousef flyktet fra bombene i Syria. Nå er de glade for at TV-aksjonen går til skoleoppbygging i hjemlandet.
– Når jeg blir stor skal jeg få en katt. Og så skal jeg bli lege, sier seks år gamle Maria Yousef, til foreldrene Yamam og Alaa Aldein Yousefs store fornøyelse. Broren Majd er ikke noe dårligere.
– Han skal bli professor, sier Alaa Aldein, og rusker sin ni år gamle sønn i hårluggen.
– I matematikk, føyer Majd selv til.
Han trives i Alta og har fått mange nye venner, men han savner huset sitt, lekene og ikke minst sykkelen han måtte forlate hjemme i Syria. Majd og hundretusener av barn er frarøvet barndommens trygge tilværelse, som følge av den blodige borgerkrigen, som startet etter et opprør mot regimet til president Bashar al- Assad. FN anslår at nær 200.000 er drept siden volden brøt ut i 2011.
– Æ bare tok en klem
– Men midt i Aleppo har man faktisk bygget en provisorisk skole midt inni ruinene og vi ser at når bare bygget står klart så er barna klare og bare strømmer til skolen. Skolen er ikke bare viktig for å lære, men den representerer også en trygghet for barna som ellers har opplevd så mye utrygghet, sa Bleskestad og viste Altaposten bilde av to kvinnelige syriske rektorer.
– Disse to rektorene har blitt værende i Aleppo under hele beleiringen fordi de mente at det er så viktig at skolene må komme seg i drift så raskt som overhodet mulig. Også barn fra krigsområder som jeg har truffet i Norge har sagt at de må utdanne seg slik at de kan dra hjem og bygge opp landet. De skal bli barneleger, lærere eller ingeniører slik at de kan bygge opp husene, fortalte Bleskestad, som er kommunikasjonsleder for årets TV-aksjon.
Bare de blir riktig brukt
Yamam Yousef, som selv har jobbet som lærer i Syria, er veldig glad for det norske bidraget.
– Dette er penger som kommer utrolig godt med. Bare de blir brukt riktig og ikke forsvinner i korrupsjon, sier 37-åringen, som egentlig er utdannet biolog, men som også har jobbet for hjelpeorganisasjonen United Nation i flyktningleieren Yarmouk utenfor Damaskus.
Flyktet på dagen
Majd var fire og Maria bare to år gammel da familien flyktet fra Syria 16. desember 2012. Datoen er risset inn i hukommelsen til de som dengang bodde i den palestinske flyktningeleiren Yarmouk. Blant annet familien Yousef.
– På dette tidspunktet var alt utenfor leiren ødelagt og tusenvis hadde flyktet inn i leiren. Men denne dagen rystet også bombene Yarmuk. Vi satt og spiste frokost da vi hørte et fly komme. Først slapp de bomber over den sentrale moskeen, hvor hundrevis av mennesker døde. Noen minutter senere kom et nytt fly og kastet bomber på en skole. Heldigvis var det ikke mange elever der da, sier Yamam og legger til:
– På denne dagen skjønte vi at nå måtte vi bare komme oss unna. Og vi var ikke alene. 16.12.12 er en dato som alle husker.
Flukten til fots mot Tyrkia var umenneskelig.
– Maria holdt på å dø. Hun holdt på å fryse ihjel. Ikke fordi det var så kaldt temperaturmessig, men fordi det regnet så mye og vi hadde ikke klær og støvler som tålte det. Vi var våte og nedkjølte hele tiden, sier tobarnsmora.
– Vi prøvde sikkert ti ganger å krysse grensen til Tyrkia, før vi endelig lyktes. Ikke bare var det en flere meter høy jernbane og komme over, det var også flere piggtrådgjerder vi måtte passere. Og når vi endelig hadde kommet over der, var det et jorde fullt av miner, forklarer Alaa Aldein.
Jordet fullt av miner
– Vi visste ikke at det var bomber der, før vi stod midt ute på jorde og en tyrkisk militærbil kom kjørende. Den stoppet og en av mennene ropte: «Hva gjør dere der? Det er bomber på jordet». Vi ropte tilbake: «Vi reiser ikke tilbake til Syria. Assad dreper oss». Maria var nå helt blå. Og en venn vi hadde med oss var alvorlig syk, med over 40 i feber. Vi så at militærmannen tok en telefon og etterpå ropte han. «Kom over». Da vi var i trygghet ringte de straks en ambulanse, slik at barna og den syke vennen vår kom seg til sykehus. Deretter dro vi til politistasjonen og ordnet med papirer, før vi fikk dra med buss til Istanbul, forteller Alaa og Yamam.
Familien er opprinnelig fra Palestina, men deres forfedre flyktet derfra under den arabisk-israelske krigen, som oppsto etter opprettelsen av staten Israel i 1948. Leiren Yarmuk ble opprettet i 1957, for å huse palestinske flyktninger som hadde rømt.
– Det er ikke en leir slik dere tenker, men en bydel med ordentlige hus, butikker, ja alt man trenger, forklarer Yamam, som prater imponerende godt norsk etter kun ett år i Norge.
Hun oppgir at familien hadde et godt liv i Syria før krigen.
– Vi hadde hus, gode jobber, bil, mat, klær og alt vi trengte. Det var billig å leve der og vi tjente godt. Men alt var selvsagt ikke bra, med tanke på president Assad og hans regime. Vi hadde ikke demokrati. Hallo, når Assad vinner valget med 99 prosent av stemmene, så skjønner alle at det ikke stemmer, sier Yamam.
– Assad er en diktator, fastslår ektemannen, som jobbet med film og TV-produksjon i Syria og som har hatt språkpraksis i Mediehuset Altaposten etter at han kom til Alta.
Skor seg på nøden
Barna går på Gakori skole. Maria begynte i første klasse i høst, mens Majd er begynt i tredje klasse. De kom sammen med moren til Norge for ett år siden, mens Alaa Aldein og hans 66 år gamle mor kom i 2014. I Istanbul gikk tiden med til å finne ut hvordan de kunne komme seg trygt over til Europa.
– Jeg hadde solgt bilen min i Syria, og for at jeg og min mor skulle komme oss til Hellas, måtte jeg betale 4000 euro for en trygg og stor båt. Det var alle pengene vi hadde. Men vi måtte finne en løsning.
– 4000 euro? Det er mer enn et cruise i Karibien koster. Er det noen som skor seg på andres ulykke?
– Ja, absolutt, utblåser Yamam og Alaa Aldein i kor.
Ekteparet virker sammensveiset og latteren sitter løst, selv når de forteller om krig og elendighet. Barna sitter på hver sin stol og ser på norsk barne-TV, mens bestemor og mor til Alaa Aldein prøver å snappe opp norske ord i sofaen ved siden av.
– «Veldig bra», gjentar Shamshe Khalil etter undertegnede.
– Jeg forstår ikke så mye, men jeg går på norskkurs, så jeg har noe å gjøre. Om jeg har jobbet? Nei, bare i familien. Med hekling, strikking, sying og matlaging til fem barn, sier Shamshe, som er enke.
For Yamam var tiden i Istanbul ingen dans på roser etter at ektemannen flyktet til Norge.
– Det var forferdelig. Men også positivt. For første gang i livet var jeg alene med barna og jeg ble tvunget til å finne måter vi kunne berges på. Jeg lærte mye av dette og ble mye tøffere. I tillegg erfarte jeg at Istanbul er en veldig flott by, sier 37-åringen.
– Men jeg var redd og drømte hver natt at jeg og barna var alene. Det føltes utrygt hele tiden, sier hun. Når ektemannen fikk norsk statsborgerskap kunne han søke om familiegjenforening, og i fjor var alle samlet på norsk jord.
Reddet av flaksen
At familien er i live er egentlig et under eller en god porsjon flaks iallefall. En ting er at de var blant de heldige som ikke fikk en bombe i huset sitt i Yarmouk eller trådte på en mine på jordet ved den tyrkiske grensen. Etter at de hadde forlatt Yarmouk valgte Yamam og Alaa Aldein sammen med en bror av Yamam å dra tilbake tilbake til leiren for å lete etter «noe viktig».
– Det var full krig der inne. Vi måtte gjennom skytsilden og hadde 3-4 svært vanskelige timer der inne. Men vi overlevde, sier de og ler mot hverandre.
For de som synes Yarmouk høres kjent ut er ikke det merkelig. Stedet har vært i medias søkelys ved flere anledninger og blitt kalt det nye Srebrenica. I 2014-2015 sultet flere hundre mennesker ihjel i leiren, som var under beleiring av regjeringsstyrkene til Assad. Yamam og Alaa Aldein innrømmer at de føler bitterhet over presidenten.
– Før krigen var det mange som likte han, men under krigen viste han sitt sanne ansikt. Det var bomber overalt, barn døde og vi mistet alt. Husene, jobbene og tryggheten, sier ekteparet.
Jobber i Byhagen
Selv om de savner alt de har mistet, er de likevel glade og takknemlige for at Norge har tatt imot dem. Yamam går på skole og har språkpraksis på flere laboratorium i Alta.
– Sentrum legepraksis, Byhagen og laboratoriet på helsesenteret. Og jeg får mer og mer vikarjobb. Målet er å få en fast jobb, sier biologen som blir nølende når vi spør hvordan hun har blitt mottat.
Vi spør om folk bare ser hijaben og da svarer Yamam:
– Ingen har noe med min hijab og gjøre. Jeg vil leve som meg. Jeg vil bare få være meg.
– Ser du ned på meg som ikke har hodeplagg?
– Nei, nei. Vi er vant med det fra Syria og jeg har mange venninner, også nære venninner som ikke bærer hijab. Men det er en privat sak, sier 37-åringen litt irritert.
Alaa Aldein har ryddet vekk teen og alle er slitne etter skoletid og arbeid. Mørketida er ikke langt unna og familien kjenner at de gruer seg litt.
– Men det viktigste er at vi alle er trygge. I desember skal vi besøke mine foreldre som har kommet seg til Malmø i Sverige. Det blir koselig. Jeg savner dem, sier Yamam.