– Mange somaliske menn sier til meg; «Amina du er blitt akkurat som oss, som en mann».

Amina ler ikke. Hun ler i det hele tatt ikke unødig mye, men det betyr ikke at hun ikke er glad eller fornøyd. Det er bare slik hun er. Hun er sterk. Sterk og fri. Reisen til Norge for syv år siden forandret den unge kvinnen for alltid. I et Somalia preget av borgerkrig og uroligheter fikk Amina, som den eldste i en søskenflokk på fem, beskjed om å ta med seg lillebroren sin som den gang var ti år, og flykte.

Tungt ansvar

Hun, som alltid hadde trodd hun skulle bli hjemme i det varme og solfylte Mogadishu, gifte seg, få barn og vie livet til familie og husarbeid, skulle plutselig ut på en lang og farefull ferd. Ut i det ukjente. For å prøve å finne et trygt land der resten av familien etter hvert kunne komme etter.

– Jeg trodde aldri jeg skulle klare det, sier Amina og forteller om angsten som tok bolig i henne, da foreldrene ga henne streng beskjed om å ta var på lillebroren sin.

– Jeg var kjemperedd. Jeg hadde aldri hatt ansvar for noen før, medgir hun.

Brutalt på mottaket

Den svært vanskelige og risikable ferden endte i Norge, på et asylmottak utenfor Oslo. En kald og grå oktoberdag i 1999 ble det forskremte søskenparet sendt videre til Alta. Amina minnes ikke livet på asylmottaket med glede.

– Det var så mye krangling, uroligheter og trusler. Folk brukte kniv mot hverandre og det eneste jeg tenkte på var å beskytte lillebroren min. Han syntes sikkert at jeg passet litt vel mye på han. Men jeg måtte. Jeg hadde lovet foreldrene mine det, sier Amina som var 22 år den gang.

Vil ikke sørover

Amina bestemte seg raskt for at hun ville ut fra mottaket. Etter ett år hadde hun klart å skaffe leilighet til seg og broren. I dag har begge fått oppholdstillatelse og vil snart søke om norsk statsborgerskap. Amina har bevisst valgt å bli boende i Alta.

– De fleste vil reise sørover, men det vil ikke jeg. Jeg har hele tiden villet bo på et lite sted der det ikke er så mange andre innvandrere. I byer med mange innvandrere er det som oftest mye bråk, og selv om du ikke er med på bråket så tror folk at du er likedan, fastslår hun.

Venter på drømmemannen

Amina går på videregående skole og vil fortsette videre på hjelpepleierutdannelsen. Drømmen og målet er å bli sykepleier. I Somalia ville en slik drøm vært uoppnåelig. Der er utdannelse og jobb stort sett forbeholdt menn. Amina er svært glad for friheten hun har i Norge, og hun synes det er fantastisk at kvinner både kan gifte seg, få barn og samtidig jobbe. På spørsmål om hun er lykkelig svarer Amina som de fleste andre single kvinner på hennes alder.

– Jo, jeg er veldig fornøyd, men jeg skulle gjerne hatt en mann som jeg kunne dele livet med.

Krever respekt

Amina innser at det kan ta tid før drømmemannen dukker opp.

– Det aller beste er om jeg hadde funnet meg en somalisk mann, på grunn av religionen og kulturen. Men det viktigste er uansett at jeg finner en mann som respekterer meg og som aksepterer at jeg jobber. Jeg vil gifte meg av kjærlighet. Jeg vil ikke ha en mann som betrakter meg som sin eiendom, slår den muslimske kvinnen fast.

Mange friere

I Somalia gifter jenter seg tidlig, gjerne arrangert. Dersom kvinnen ikke adlyder mannen er vold ikke uvanlig, forteller Amina. I følge somalisk tradisjon skulle hun vært gift for lenge siden. Men Amina har det ikke travelt, selv om det ikke har manglet på ekteskapstilbud fra somaliske menn i Norge.

– Jeg blir heller ugift enn å gifte meg med feil mann. Jeg har sett mange ekteskap der kvinnen ikke har det bra, sier Amina som nødig vil lide samme skjebne.

– Misbruker koranen

Etter at hun kom til Norge har Amina blitt veldig opptatt av likestilling mellom kjønnene. Hun nekter å lenger være med på den somaliske tradisjonen, der kvinnen er underlagt mannen og hvor koranen brukes som et redskap i undertrykkingen.

– Mange somaliske kvinner vet ikke engang hva som står i koranen. De tror på mannen når han påstår at i koranen står det at kvinner bare skal være hjemme og passe barn og hus.

– Jeg har noen venninner som ikke kan være med på ting fordi mennene ikke gir dem lov. Det irriterer meg. Jeg har sagt til dem; les koranen. Der står det ingenting om dette.

Hun legger indignert til:

– De er så redde for at mannen skal forlate dem hvis de trosser han. Da sier jeg til dem; «Hvorfor så redd. Hvis han forlater deg så kan du prøve å klare deg selv».

Positiv til eldreomsorgen

Selv står Amina fjellstøtt på egne ben. Når hun ikke går på skolen tar hun vakter på Elvebakken sykehjem. Der blir hun behandlet godt av både ansatte og beboere. Men ikke alle skjønner at hun er fra Afrika.

– Noen av de gamle sier noen ganger til meg: «å, har du vært mye ute i solen i det siste?».

Amina blottlegger en kritthvit perlerad.

– Hva synes du om at vi i Norge har eldre på institusjon og ikke hjemme?

– Det synes jeg er veldig positivt. På den måten får de eldre den hjelp og det stell de behøver. I Somalia må en av døtrene ta vare på foreldrene når de blir gamle. Moren min måtte ta vare på besteforeldrene mine og jeg så hvor slitsomt det var for henne, forteller Amina som også mener omsorgsoppgaven kan føre til utfordringer i ekteskapet.

– Det er ikke sikkert at mannen synes det er så bra at svigerforeldrene flytter inn. Det kan skape konflikter i ekteskapet.

Savner maten

De store brune øynene blir med ett fjerne. Vi spør Amina hva hun savner mest med Somalia.

– Familien. Og deretter maten. Fersk mat. Ikke sånn frysmat som dere har mye av her. Også savner jeg klærne. Den somaliske klesdrakten, den som er som en sari nesten. Det er så luftig og deilig å sitte med den på om ettermiddagen når vi drikker te.

– Jeg savner også varmen.

Faren døde brått

Amina har ikke vært hjemme på syv år. Faren sin snakket hun med på telefon for siste gang en søndag for to år siden.

– Han døde i 2004. Det var hjertet. Det skjedde så plutselig. Jeg hadde snakket med han på søndag og på tirsdag døde han. Jeg ville reise ned i begravelsen, men det passet ikke med flyene og dessuten hadde jeg ikke penger, sier Amina som har bestemt seg for å reise hjem til neste sommer. Selv om det koster mye penger. Penger hun kunne sendt hjem til moren.

– Jeg sender jevnlig penger, men jeg kan ikke sende alt jeg tjener. Det koster å bo i Norge. Men jeg må hjelpe moren min. Det er ikke bare, bare for henne alene med fire barn, sier Amina.

Drapsforsøk i hjemmet

Moren, faren og de fire søsknene i Somalia flyttet til nabolandet Kenya for tre år siden. Det etter å ha vært på flukt rundt i hjemlandet i flere år. Faren var militær, noe som skapte store problemer for familien.

– Men vi har vært heldig. En gang kom det soldater inn i huset vårt som prøvde å drepe faren min, men heldigvis kom det noen naboer og hjalp oss. Han fikk bare en skade i en fot, minnes Amina som ble svært lettet da hun hørte at familien hadde kommet seg over til Kenya.

– Da visste jeg at de var trygge.

Venninner i Alta

Amina har søkt tre ganger om familiegjenforening for foreldrene og søsknene sine. Hver gang har søknaden blitt avslått. Hun er likevel fornøyd med at familien er ute av Somalia og er trygge i sitt nye hjem. Selv vil hun aldri flytte tilbake til Afrika.

– Nei, jeg vil leve i Norge, og gjerne i Alta. Her er det trygt og lett å orientere seg, sier Amina som har fått flere norske venninner i byen.

– Dere er ikke lette å komme i kontakt med, men hvis man gjør en innsats selv, så lykkes man.

Omskåret som syvåring

Amina ble omskåret som syvåring. Som de fleste andre pikebarn i Somalia skulle også hun bli ren. Omskjæringer er et ledd i å stagge jentene, slik at de ikke løper etter gutter, eller går sine egne veier.

Det grufulle ritualet har i så måte ikke hjulpet på Amina, som vet at hun provoserer med sin selvstendighet.

– Det er mange somaliere i Norge som lurer på hvorfor jeg vil være i Alta og ikke reiser sørover. De tror jeg er her oppe fordi jeg skjuler noe.

Hun smiler skjevt og legger syrlig til:

– Somaliske menn er nok litt redde for meg. De er redde for å miste makt.

Foto: Hanne Larsen Hajdari