– Nei, det tror jeg ikke, sier Randi Holum etter Alta-premieren på dokumentarfilmen «En sang for Mursal» i går kveld. Den tidligere læreren ved Komsa skole har fulgt familien Norani fra Afghanistan i tykt og tynt helt siden de kom til Alta for åtte år siden.
Strengest mulig
Holum mener det politiske klimaet er blitt langt hardere bare de siste to-tre årene.
– Vi har fått politikere og flere partier som klapper hverandre på skuldra for å føre en strengest mulig asylpolitikk. Og det mens verden står overfor den største flyktningestrømmen noensinne. Det er helt forferdelig, sier den samfunnsengasjerte damen og føyer til:
– Så, nei. Jeg frykter at de ikke de ville fått innvilget opphold om saken deres skulle avgjøres i dag.
Utmattende prosess
Heldigvis for både familien Norani og alle deres venner og støttespillere ble søknaden endelig behandlet for to år siden, da familien fikk innvilget varig opphold i Norge. Da hadde de vært gjennom en seks år lang kamp med søknader, avslag og anker. Samt en prosess der den eldste datteren i familien, Mursal og hennes bestevenninne fra Komsa skole, Elise, hadde laget sang og spilt inn plate for å skaffe penger til advokat.
– Jeg er glad for at familien fikk en av de beste advokatene i Norge, Brynjulf Risnes, sa filmregissør Kristin Nicolaysen etter filmpremieren i går kveld.
Det viktige lokalsamfunnet
Nicolaysen hadde med seg et helt kobbel av altaværinger som medhjelpere i filmen, deriblant co-produsent Ragnhildur Asvaldsdottir. Asvaldsdottir sa at engasjementet rundt saken og platesalget var avgjørende for utfallet.
– Det er så viktig at lokalsamfunnet stiller opp på denne måten og hjelper. Folk har ikke disse pengene i lomma når de kommer, påpekte hun.
Alta-produksjon
I tillegg til Nicolaysen og Asvaldsdottir har Laila Kolostyák klippet filmen, fotograf er islendingen Arnar Thorisson, Sigfrid Hernes har laget animasjonene, komponist er Svein Hugo Sørensen, som også er far til Elise i filmen, lyddesign har Ida Iki ansvaret for og Stefan Holander hadde oversatt filmen fra norsk til engelsk. Sangen som filmen er bygget opp rundt «Synge sangen med deg» er laget av Elise Sørensen og visesanger Ivar Thomassen.
– Jeg fikk et refreng som Elise hadde laget og så hadde jeg endel uferdig materiale liggende som passet godt som vers. Så det var midt i blinken, sa Thomasssen som også var tilstede under filmvisningen i går.
I sangen synger Elise og en gjeng altaunger refrenget mens Thomassen tar seg av versene sammen med Hanna Reisnes Moen, Kjetil Linnes, Marit Hætta Øverli og Petter Carlsen.
– Dette er en skikkelig Alta-produksjon, fastslår Nicolaysen stolt.
Blir ikke brukt opp
Innspillinga av låta var det som gjorde regissøren nysgjerrig på hvordan asylbarna påvirkes når familien må vente lenge på å få behandlet søknaden sin.
– Mursal og Elise har et forfriskende syn på saken, sett fra sitt unge, men ikke desto mindre kloke og egenerfarte ståsted, sier Kristin. Og som Elise selv sier i filmen:
– Når norske soldater kan bli drept i Afganhistan, så kan jo et barn det også. Eller: «Norge blir jo ikke brukt opp». (Selv om det kommer flere hit, journ.anm)
Venting og atter venting
Filmen i går var en del av et større arrangement i regi av Forskningsdagene ved UIT. Det hele startet i Alta bibliotek hvor flyktninger og deres situasjon ble belyst. Jasmin Brix fra flyktningtjenesten, verge for mindreårige flyktninger Sissel Bakke og flyktning Anod Al Ali fra Syria fortalte fra sitt ståsted. Den syriske jenta imponerte med å gjenfortelle sin tur gjennom Europa, i korte trekk, på nær prikkfritt norsk. Etter kun måneder i Norge. Jasmin fortalte om et rørende øyeblikk med en flyktningefamilie som ble innlosjert i et hus og hvor de klokka tre på natta slitne og avventende lykkelige spør Jasmin:
– Kan vi virkelig gå ut av huset? Kan vi gå på butikken? Til venner? Det er slikt vi opplever med folk som kommer rett fra konfliktområder, sa Brix.
Venting er et annet stikkord.
– Jeg vet ikke om jeg hadde tålt den påkjenningen all ventingen medfører, sa Sissel Bakke, som innrømmet at hun til tider blir sterkt berørt at skjebnene til de mindreårige asylsøkerne hun har ansvaret for.
Redde hver dag
I filmen til Nicolaysen ser man hvordan avslagene og ventingen brører firebarnsmoren Fahima.
– Vi prøver å late som ingenting overfor barna. Men hver dag er vi redde Qasem og jeg, sa den afghanske kvinnen som også kunne fortelle at hun elsker å synge, men at hun ikke klarer det.
– Jeg begynner å tenke på moren min og da begynner jeg å gråte. Men kanskje en dag, sier hun henvendt til kamera.
Lo og gråt
Familien ventet i uvisse i seks år før de kunne senke skuldrene og begynne å leve på ordentlig.
– Jeg var sammen med mor Fahima og barna på sommerleir på Sandland da budskapet om varig oppholdstillatelse kom. Det var helt fantastisk og vi lo og gråt om hverandre, sier Holum til Altaposten, før hun tar Qasem i armen og går inn i kinomørket.
– Jeg er ikke stolt, jeg er bare glad, er kommentaren fra den afghanske familiefaren.
Gruet seg til filmen
Etter filmen kunne hans datter og hovedperson Mursal puste lettet ut.
– Jeg er bare glad det er over, sa Mursal til Altaposten etter filmvisningen, som både hun og venninna Elise hadde gruet seg til. For det som var spennende og gøy da jentene var åtte år, føles ikke like kult når de nå er blitt tenåringer.
Filmskaper Nicolaysen innrømmet både overfor Altaposten og for åpen scene i kinosalen i går at hun var glad for at hovedpersonene i det hele tatt dukket opp på Alta-premieren.
– Ingenting i dag har gjort meg mer lykkelig enn at dere kom, sa regissøren rørt.
Filmen En sang om Mursal kommer på NRK super rundt juletider.