Da Brokvam ble takket av i HV-17 etter hele sitt voksne liv i Forsvaret, hadde han 14.142 dager i uniform bak seg. De siste 19 årene i HV-17, først i Alta, deretter på Garnisonen i Porsanger. Ukependling i 12 år gjør at Brokvam sier han har underskudd på fritidsregnskapet.
Brokvam hører til dem som er kritiske til den nedbyggingen av Forsvaret som har skjedd over tid.
– Den har gått for langt, det er en kjensgjerning, landmakten har blitt for liten og vi har ingen slagkraft mer, foruten de svært dyktige spesialstyrkene. Ta Garnisonen i Porsanger for eksempel. Etter at HV-befalsutdanningen ble lagt ned i sommer, er det nå igjen en vaktstyrke på 20 soldater, ikke så mye for å forsvare halve fylket, rister Brokvam oppgitt på hodet.
Så er han som andre forsvarsvenner svært spent på hva den såkalte landmaktutredningen vil inneholde, noe som blir klart når statsbudsjettet blir lagt fram.
Takket være familien
Fra 2005 til i dag har majoren pendlet mellom Alta og Porsangmoen, etter at familieråd besluttet å etablere seg med base i Alta.
– Det er noe med at familien må klare seg selv, mens du selv er borte på jobb og da mister du den fritida du kunne hatt sammen med samboer og barn, så jeg bruker å si at jeg har minus på fritidskontoen hjemme. Nå har jeg nå muligheten til å ta igjen det tapte, for ordningen med alder og tjenestetid til sammen minst 85 år, gjør at jeg kan gå av med pensjon som nettopp 57-åring, sier Brokvam.
Nå skal han summe seg litt etter å ha startet på pensjonisttilværelsen, men hytta ved Leirbotnvann som fikk ny kledning, nytt tak og vinduer 2006, skal totalrenoveres innvendig, så vinterens aktiviteter blir å bygge ferdig den gamle hytta, for alt inventar er allerede revet ut. Direkte fri for jobb blir ikke Brokvam med det første.
Nå kan han fordøye minnene etter alle årene i militæret og dem er det faktisk mange av. Bilder fra ulike epoker, fra da han var HV-ungdom med på påskeøvelse i Dødningekløfta ved Jotka, HV-ungdommens landskonkurranse hvor han i 1978 vant skytemesterskapet, fordi han selv da var aktiv skytter finnes i fotoalbum. I HV-ungdommen var det også stor stas å få ta turen sammen med tre andre HV-ungdommer på utveksling til National Guard i Minnesota.
– Der bodde vi hos en som var både amerikansk HV-mann og politimann, tre uker i den ene jobben og en uke i den andre. Det var nesten som toppen av kransekaka for en ungdom å få være med på denne utvekslingen. Med militært Hercules-fly, først til Canada, deretter til USA, forteller han.
Skryt og heder
Brokvam har majors grad. Da sjefene satte ekstra pris på hans innsats den siste arbeidsdagen, fikk han HV-sjefens plakett i sølv som takk for lang og tro tjeneste i Heimevernet. Her er litt av begrunnelsen for å tildele han denne plaketten: «Major Brokvam er en særdeles ærekjær og pliktoppfyllende offiser som har hatt svært stor betydning for oppbygging av distriktets logistikktjeneste over lang tid. Han har gjennom sine faglige kunnskaper og personlige integritet ivaretatt forvaltning av materiell og forsyninger på en forbilledlig måte. Brokvam er en svært høyt respektert offiser både internt i HV-17 og i Forsvarets forsyningsorganisasjon generelt. Han har over tid bygd opp et faglig nettverk som er svært verdifullt for utviklingen av logistikkfunksjonen i HV generelt og i HV-17 spesielt.», het det i brevet som fulgte med plaketten.
Sjefen for HV-17, oberstløytnant Stein U. Høye, la til at Brokvam på tross av tider med lav bemanning og stort arbeidspress, hele tiden leverte logistikktjenester av høy kvalitet med en arbeidsinnsats og dedikasjon til jobben langt ut over det man kan forvente. Og plaketten i sølv tildeles bare til dem som har gjort en meget fortjenstfull innsats over et lengre tidsrom.
Plaketten fikk Brokvam tildelt under en egen seremoni på Porsangmoen der han ble nærmest overøst med gaver, både fra damene i renholdsavdelingen og de verkstedansatte, samt kolleger og andre sjefer som han hadde mye å gjøre med i tiden i HV.
Den militære løpebanen er lang, fra befalsskole for infanteriet i 1979, der han i desember samme år ble sersjant. Tre av rekruttene var fra Nord-Norge og Frank Steinar den eneste fra Finnmark.
Kamp om pølsebiten
– Derfra har jeg også bare gode minner, selv om vi hadde helvetesuke, nesten uten mat hvor vi sprang om kapp da vi så en salamipølse liggende på veien, så sultne var vi. Vi gjennomgikk stridsøvelser, besøkte et engelsk fallskjermregiment i Osnabrück i Tyskland, ja når man tenker tilbake så er det mange gode minner man får litt ekstra tid til å tenke over nå, når arbeidshverdagen ikke lenger presser seg på, sier Brokvam.
Han startet tjeneste ved Porsangmoen i PI-troppen med maskinelt utstyr, bulldosere, gravere og lastebiler.
– Etter en stund fikk jeg sprengningssertifikat, ble etter hvert nestkommanderende for en tropp og ble der i to og et halvt år. Vi gjorde forresten nytte for oss sivilt også, for Forsvaret ble leid inn for å fjerne den såkalte Janne-bakken i Hammerfest som sikkert mange av de gamle skihopperne husker. Jeg tenker tilbake på oppdraget med å fjerne de tre betongsøylene som var 12 meter høye og hvor vi måtte skyte vekk deler av betongen, før vi kunne kappe mesteparten av armeringsjernet. Så til sist festet vi vaiere til søylene og fikk dem til å svinge frem og tilbake. Da den første raste mot den andre, så tok den med seg den tredje og alt dette landet bare fem meter fra nærmeste hus. En kaptein med krigserfaring fra 1940 til 45 ledet dette arbeidet, som trygt kan kalles et interessant oppdrag, sier den pensjonerte majoren.
I 1982 tok Brokvam farvel med Nord-Norge for en periode, da han gikk BSØA, som befalsskolens øverste avdeling kalles for. Det skjedde på Gimlemoen i Kristiansand, der universitetet i Agder i dag holder til.
– Etter denne utdanningen fikk jeg den første såkalte yrkestilsettingen, eller fast jobb om du vil. Det skjedde i 1983 og da hadde jeg søkt meg til GSV, garnisonen i Sør-Varanger. Der ble jeg nestkommanderende i bombekastertroppen før jeg fikk jobb som troppssjef i den såkalte PI-troppen, hvor vi hadde mye jobb med å bygge stillinger og gjennomførte feltøvelser på fjellet. En litt sær oppgave vi var med på var da vi senket til sammen tre tonn TNT i et fra før fisketomt vann i grenseområdet og hvor vi til et gitt tidspunkt på natta, 10 på halv to først skulle fyre av ett tonn, deretter 700 kilo to ganger og så 300 kilo to ganger på 23 meters dyp, på oppdrag for Norges Geologisk Undersøkelser, som skulle måle rystelser i jordskorpa. Det var i beskjeden vi fikk og dette skulle gjøres sørover i en rett linje mot Kemi i Finland, men finlenderne hadde koplet litt feil, og lynet satte av en ladning, men hva resultatet ble fikk vi aldri vite, sier han.
Grensen mot Russland
– Arbeidet på grensa var spennende, jeg ble stasjonssjef på Brattli grensestasjon mellom 1986 og 1988, der mesteparten av jobben var observasjon og etterretning på grensen. Men vi fikk også møte våre russiske kolleger ved flere anledninger, blant annet da vi med bensindrevet boreutstyr hjalp dem å montere ødelagte grensestolper. Patruljeringen gjorde vi blant annet med hurtiggående båter på Pasvikelva om sommeren. Det var båter med vannjet, utstyrt med Ford Capri V-6 motorer, så det var brukbart fraspark i dem, men selvfølgelig lysår fra dagens utstyr på grenseelva. Selv er jeg med i den såkalte 196-gruppa blant tidligere ansatte ved GSV, der de er medlemmer som har gått hele den 196 kilometer lange norsk-russiske, den gang norsk-sovjetiske grensen til fots.
Etter jobben her gikk det slag i slag for Brokvam med ulike beordringer, først til Gimlemoen i Kristiansand hvor han hadde totalt fire stillinger som kvartermester intendantur og kompanisjef i Kristiansand med 100 soldater i lasten, deretter stiling som intendant hvor han fikk ansvaret for nedleggingen av infanteriregimentet i Agder. Fra 31. juli 1995 ble alle såkalt oppsettende avdelinger mobiliseringshæren i hele kongeriket lagt ned, det gjaldt også Finnmark landforsvar og Alta bataljon. Etter at jobben med avmilitarisering av Gimlemoen var ferdig, flyttet han til Alta og HV 17. Der jobbet han med bygg og anlegg og driften av Kvenvikmoen skytefelt blant annet til utgangen av 1997, da han startet jobb i FLNN, Forsyningslager Nord-Norge på Altagård. Jobben gikk ut på å registrere alt av rullende materiell i hele Finnmark, samt å tegne alle garasjeanlegg for å sjekke ut om det var for mye eller for lite garasjer. Og slik gikk det ene året etter det andre, helt til HV 17 ble flyttet til Porsangmoen og all militær virksomhet i Alta ble nedlagt.
– Da sto jeg overfor et valg. Skal jeg fortsette i Forsvaret må jeg pendle, det kunne bli Oslo, Bodø eller Porsangmoen og jeg valgte det siste, fordi veien tross alt bare tok to og en halv time og jeg kunne jobbe mandag til og med torsdag, slik arbeidsukene var lagt opp for det aller meste. Nå kan jeg ta ut gevinsten etter dette tapet av fritid med familien og er pensjonist som 57-åring, så får tida vise hva jeg bruker pensjonisttilværelsen til, foruten hytta som er første prioritet til vinteren, avslutter pensjonert major, Frank Steinar Brokvam. Han hadde i sin tid prosjektansvaret for nedlegginga av HV-17 på Kvenvimoen og Altagård tilbake i 2005.