Tidligere leder for Arbeiderpartiet i Alta, Gunn Heidi Henriksen, har meldt overgang. Nå er hun varamedlem til styret i Alta Høyre.

– Det er nesten 10 år siden jeg sist betalte medlemskontingent til Arbeiderpartiet, avklarer Henriksen som sitt lille comeback.

Mistet sjela

– Sosialdemokratiske verdier og gode fellesskapsløsninger har en stor plass i mitt politiske hjerte, men Arbeiderpartiet har mistet sin sosialdemokratiske sjel for lenge siden, fastslår Henriksen.

Hun forklarer dette blant annet med flere egenbetalinger som pålegges befolkningen, uten å ta hensyn til den enkeltes inntekt. Alle må betale like mye – og da vil slike avgifter merkes i mye større grad hos de som ikke har høy inntekt.

– Det er å gå i feil retning, mener hun, og nevner blant annet bompenger og egenandel hos lege som eksempler.

– Bompenger er distriktsfiendtlig. Vi har et mye mindre trafikkgrunnlag enn de store byene, ergo må den enkelte betale mer, forklarer hun.

Hun mener fellesskapstanken ligger til grunn hos alle partiene, om du er på høyre-  eller venstresiden i politikken – og hun ser heller ingen grunn til at ikke det offentlige kan samarbeide med det private i tjenester som det offentlige har ansvar for i dag.

– Vi må skape og ha innovasjonsevne for å kunne ta vare på og utvikle våre fellesskapsløsninger. På dette området har høyresiden en langt mer aktiv og troverdig politikk enn venstresiden. Derfor ble Høyre et naturlig partivalg for meg, utdyper Henriksen.

Passer ikke som sofademokrat

Nå har hun etter eget utsagn vært «sofademokrat» i noen år og gleder seg til å komme tilbake i politikken, selv om det har vært behagelig å slippe og mene noe om «absolutt alt». Hun uttrykker stor respekt for politikerne, spesielt fra mindre partier, som til enhver tid klarer å holde seg meget godt oppdatert i ulike saker. I større partier deler man gjerne mer på oppgavene.

– Jeg liker politikk og nå vil jeg igjen få en stemme innenfor politikken i Alta. Jeg sliter derimot litt når jeg må diskutere saker helt ned på detaljnivå – om skiltet skal stå der eller en meter lengre opp, liksom, smiler hun.

Ikke sulten nok

Det hun derimot ser frem til å jobbe med, er innovasjon og nytenkning, og da aller helst i et arktisk perspektiv. Hun finner raskt fram en rapport – riktignok fra 2013 – som viser at Norge henger sørgelig langt etter våre naboland og resten av Europa når det kommer til å være kreativ og tenke nytt. Svart på hvitt og direkte oversatt kan vi lese: «Disse regionene har liten kunnskaps-, innovasjonsintensitet, entreprenørskap og kreativitet» – men vi er derimot flinke til å «imitere» andre – uten at det egentlig er noen trøst. Våre naboland får atskillig bedre skussmål.

– Statistikker og målinger kan selvfølgelig diskuteres, men våre naboer i nord og øst har noen kvaliteter, egenskaper og evner vi bør se nærmere på. Gjerne samarbeide tettere med, mener hun.

– Vi er ikke sultne nok i Norge, tror Henriksen.

Utbyttefylke

En av grunnene til at vi ikke er sultne nok, kan være vår rike tilgang på naturressurser. Henriksen mener Finnmark har blitt et utbyttefylke. Vi bidrar gjennom våre naturressurser med store verdier som gir kroner i kassa til «bedriften Norge».

– Så er det merkelig når verdiene i «bedriften Norge» skal fordeles på vei, helse osv – de pengene som kommer Finnmark til gode, kaller man gjerne for subsidier og overføringer, forklarer hun.

– Vi kan ikke bare være et utbyttefylke, vår infrastruktur er like viktig for utvikling og innovasjon som for resten av Norge, slår hun fast.

Nordområdepolitikken er etter Henriksens mening alt for defensiv. Hun ser at kulturnæringer og kreative næringer er en stort og voksende industri i store deler av verden – og mener vi bør ha en langt mer aktiv tilnærming og politikk på dette området i nord.

– Vi skal definitivt ikke innta en passiv aksept for å være utbytteområdet for nasjonalstater og kapitalkrefter som udelt er inne for å hente ut naturressurser fra nordområdet, slår hun fast.

Hun kjenner også at hun er litt «allergisk mot søringer med diskantstemme» som gjerne i en belærende tone forteller hva og hvordan vi har eller bør ha det her i fylket.

– Det hjelper selvfølgelig ikke å bli en ekstremutgave av seg selv, som bygger opp under alle fordommene om finnmarkinger i slike diskusjoner, avslutter hun med et smil.