Hevder staten aldri eide grunnen i Finnmark

Oppsiktsvekkende forskning om jorddelingen i Finnmark i 1775.

Jusprofessor Øyvind Ravna mener det er folket i Finnmark som eide jorda i fellesskap med naboen og sambygdinger og at Statens jorddelingsresolusjon fra 1775 som åpnet for utvisning av statens grunn ikke er den eneste riktige historien  Foto: UiT

nyheter

– Professor Øyvind Ravna ved det juridiske fakultet ved UiT presenterer i en artikkel i Tidsskrift for rettsvitenskap fakta som aldri før har vært omtalt, skriver UiT på sine nettsider.

Forskningsfunnene til Øyvind Ravna er nokså oppsiktsvekkende all den tid fakta slår fast at Staten ikke har eid den umatrikulerte grunnen i Finnmark på 1700- og 1800-tallet, slik all tidligere historisk dokumentasjon har kunnet tyde på.

– At Ravna går til grunnfjellet av skriftlige kilder betyr at det han konkluderer med har hold i virkeligheten og ikke er bare en akademisk øvelse for å erte på seg mulige opponenter i akademia, skriver UiT.

Dette er noen av funnene hans:

I Tidsskrift for Rettsvitenskap slår Ravna fast at den tidligere umatrikulerte grunnen i Finnmark lenge har vært betraktet som Statens eiendom og at dette ble stadfestet av Samerettsutvalgets rettsgruppe i 1993 og seinere lagt til grunn for dommene i Høyesterett om Stjernøya i 2016 og Nesseby i 2018. Begge sakene er behandlet i rettssystemet etter at Finnmarkskommisjonen hadde behandlet ulike krav om eiendoms- og bruksrett i begge sakene.

Jordsameie, ikke Statens eiendom

I innledningen til tidsskriftsartikkelen skriver Ravna:
«Denne [statens] eiendomsretten var tydeliggjort i en resolusjon fra 1775, som angivelig åpnet for utvisning av jord til oppsittere i Finnmark. I dette arbeidet synliggjøres det at resolusjonen initierte utskifting av jordfellesskap – framfor utvisning av statens jord. Dette viser også at bygde- eller siidajorda; engslettene og den nære utmarka, lå i jordsameie og ikke var statlig eiendom. Statens tidligere eiendomsrett til den umatrikulerte grunnen har dannet et grunnlag for Finnmarkseiendommens rett i dag, noe som betyr at artikkelen har betydelig aktualitet for den pågående rettskartleggingen i Finnmark.»

Utskifting ikke utvisning

Ravna mener det er indisier nok som tilsier at 1775-resolusjonen og landmålerinstruksen la til rette for utskifting, ikke utvisning av jord fra staten. Ravna skriver blant annet i sin avslutning dette:
«Det har vært en overraskende akademisk reise å oppdage at det er så vidt mange indisier i forarbeidene til 1775-resolusjonen og i dens landmålerinstruks som peker på at resolusjonen initierte utskifting, og ikke utvisning av jord fra staten. Holdt opp mot samtidig dansk lovgivning, jordbrukspolitikk, juridisk begrepsbruk og akademisk litteratur, kan det med stor sannsynlighet sies at resolusjonen la til rette for utskifting av jordfellesskap.»

– Utskifting uten private eiendommer gir ikke mening, skriver Ravna:
«Forutsatt at 1775-resolusjonen initierte utskifting, som det etter gjennomgangen ovenfor er liten grunn til å betvile, må det også legges til grunn at bygdejorda langs fjordene i Finnmark, med andre ord engslettene og den nære utmarka, lå i jordfellesskap mellom oppsitterne, og ikke var i Kongens eie. Dette fordi utskifting uten private eiendommer ikke gir mening.»

Kultur og politikk

Kan fornorskning og kulturrangering i politisk og rettslig praksis ha hatt noen betydning for eierforholdene som utviklet seg etter 1850-tallet? Ravna er klar på at Kongen ikke eide jorda på 1700-tallet:

«Etter dette må det med stor sikkerhet kunne slås fast at bygde- eller siidajorda i Finnmark, som innbefattet betydelige utmarksstrekninger, ikke var Kongens eiendom på 1700-tallet i privatrettslig forstand.»

– At det ble vedtatt en lov i 1863 som ga staten adgang til å utvise og selge jord, kan ikke brukes som et argument for at dette var tilfellet før 1863, og loven kan like gjerne ses på som et urettmessig inngrep i finnmarkingens eiendomsrett, som stadfesting av rett; godt mulig motivert av det du antyder om fornorskning og kulturrangering, sier Øyvind Ravna til UiT.

Professor Ravna slå fast at jorddeling eller utskifting andre steder ikke har ført til at man oppfatter Kongen eller staten som jordeier:
«Til sist kan det anføres at Kongen eller staten har forestått utskifting og jorddeling mange steder; både i Danmark og lenger sør i Norge, uten at det har ledet til en oppfatning om at Kongen er blitt eier av jorda eller det gjenværende jordfellesskap. Det burde heller ikke være tilfellet i Finnmark.»

Vanskelige forhold

I 1775 oppstår privat eiendomsrett hvis man tolker din artikkel. Hva vil skje, mener du, hvis man reverserer alle private eiendomsrettslige forhold og burde man ikke kunne gjøre det, basert på dine forskningsfunn?

– Jeg skriver ikke at det oppsto privat eiendomsrett i 1775. Den er mye eldre. Jeg skriver derimot at det har vært en allmenn oppfatning om at privat eiendomsrett oppsto i 1775 – og at staten/kongen eide all jord i Finnmark før den tid, noe som ganske sikkert er uriktig. Spørsmålet om å reversere alle private eiendomsrettslige forhold er således ikke et relevant spørsmål – men at staten – og senere FeFo – kan utlede sin grunneierlegitimitet av statens tidligere eiendomsrett som et langvarig festnet forhold må det kunne settes spørsmål ved, sier professor Ravna.

Hvem burde ut fra det materiale du legger frem kunne ha eiendomsrett over land og vann i Finnmark i dag?

– Folk i Finnmark, gjerne fordelt på forskjellige bygder og områder som har brukt jorda. Det kan være bygdelag, allmenninger, siidaer, bygdebruksområder og andre, sier han.

Les hele artikkelen på UiT.no