Alta-saken, 40 år etter

Slet med å få jobb etter Alta-saken

Folkeaksjonens første leder mener han ble frosset ut av bygda etter Alta-saken.

FØRSTE LEDER: Kato Johansen var folkeaksjonens aller første leder.   Foto: Privat

nyheter

Kato Johansen er utdannet arkitekt og forteller til Altaposten om hvordan han opplevde å bli frosset ut av jobbmarkedet i Alta etter utbygginga.
– Jeg opplevde å få ansettelsesforbud både i Alta kommune og i Finnmark fylkeskommune. Alta var styrt av sentrale Arbeiderpartipolitikere, som var for utbygginga og jeg opplevde gang på gang at når jeg søkte jobb, så vedtok de å ikke ansette noen i den stillingen, hevder Johansen.

– Du opplevde altså å bli frosset ut av bygda?
– Ja, men det var mange som ble det, sier han.
 

– Du snakker da om det du opplevde som et uformelt «ansettelsesforbud»?
– Ja. Det var ingen som turte å ansette meg i frykt for å komme på kant med sentrale AP-politikere i Alta, sier Johansen.
 

– Snakker vi da om Lars Bakken (daværende formann i Alta Ap) og Gunnar Mathisen (daværende leder Finnmark Ap), som var for utbygginga?
– Ja, blant annet, sier Johansen.

AVVISER PÅSTANDENE: Tidligere leder i Finnmark Arbeiderparti, Gunnar Mathisen, avviser at han har spent ben under Kato Johansens jobbmuligheter.   Foto: Hanne Larsen

82 år gamle Gunnar Mathisen avviser tvert påstandene fra Kato Johansen om at han skal ha bidratt til å skremme folk i byråkratiet til å ansette Johansen eller andre som var motstandere av utbygginga.
– Det er idioti, vi hadde et byråkrati som ansatte folk. Det var ikke politisk styrt, sier Mathisen.
 

– Så du avviser at det uformelt kunne vært folk som ble frosset ut?
– Det har jeg aldri vært borti. Det var iallefall ikke i min personlige interesse at det skulle bli mer konflikt enn nødvendig. Men hvis folk ikke har fått jobb, kan det hende de ikke var kvalifisert, sier Gunnar «GM» Mathisen med en liten latter.

– Jeg hadde ikke gjort det en gang til

Alta-aksjonens høvding forteller om tida under og etter Alta-utbygginga.


Symbolpolitikk

Kato Johansen er fra Finnmark, men har bodd flere tiår i Bærum hvor han har jobbet som byplanlegger i kommunen inntil han gikk av med pensjon for noen år siden. Selv om han har forlatt Nord-Norge er navlestrengen på ingen måte klippet over. Hvert år er han hjemme på ferie og ellers følger han interessert med i det som skjer i hjemfylket.

Når det gjelder de samiske rettighetene og etableringen av Sametinget, som var en direkte følge av Alta-aksjonen, mener Johansen at dette mest er symbolpolitikk.
– Jeg synes egentlig ikke norske myndigheter tar så mye hensyn til den samiske befolkninga i dag heller, når man ser på omfanget av utbyggingssaker. Det bygges ut både vindmøller, kraftlinjer og ikke minst anleggsveier i deres beiteområder, uten at de har så mye de skulle ha sagt.

Johansens engasjement for Alta-saken ble vekket da myndighetene hadde sine første planer om å demme ned Maze på begynnelsen av 70-tallet.
– Jeg var nokså forbannet på staten som skulle drive en slik brutalisering av folk i Finnmark, så mitt engasjement sprang særlig ut fra hva de gjorde mot folket her oppe, sier han i dag.

Alfred pekte seg ut

Under folkemøtet som interimsstyret arrangerte på Alta gymnas 12.juli 1978, ble Folkeaksjonen mot utbygging dannet. Johansen ble valgt til leder, før Ruth Rye Josefsen overtok stafettpinnen året etter. Josefsen, som var leder under leiren i Detsika og under de første politiaksjonene i Stilla, beholdt imidlertid ikke tømmene lenge. Det ble nemlig tidlig klart hvem som hadde alle egenskapene som skulle til.

– Alfred var den beste lederen vi kunne ha i den perioden. Han hadde bakgrunn fra Alta-utvalget og hadde jobbet med saken minst like lenge som meg. I tillegg var han eldre enn meg og han var markant i Alta-politikken. Han kjente både bygda, folket og forholdene veldig godt, sier Johansen.

– Han hadde tyngde og stor legitimitet med andre ord?

– Ja, i kraft av sin alder, sitt kjennskap til saken og sitt nettverk, så rakk han enda lenger ut, sier Johansen, som selv var i slutten av tjueårene på denne tida, mens Alfred Nilsen var midt i førtiårene.
Folkeaksjonen fikk i løpet av kort tid 20.000 medlemmer fordelt på lokallag over hele landet.
– Det saken trengte var en organisasjon hvor hvem som helst som var imot utbygginga kunne melde seg inn. Det fikk man med folkeaksjonen, sier Johansen som hadde som oppgave å reise rundt i landet og bistå de ulike lokallagene.

Vant politisk

Den internasjonale oppmerksomheten var avgjørende for aksjonens popularitet, mener han.
– Vi så tidlig at dette kom til å bli stort. Ikke bare fikk vi støtte fra hele landet, og de nordiske landene, men fra hele Europa og også Australia, Canada og Japan. Så selv om staten var sterk og var de som hadde maktmidlene, kunne vi likevel vinne den politiske seieren. Og det gjorde vi, mener Johansen.

Han er klar på at uten den samiske dimensjonen, ville saken aldri tatt av slik den gjorde.


– Internasjonalt var samene anerkjent som urbefolkning og det var dette som dannet grunnlaget for den internasjonale oppmerksomheten. Da staten til slutt rykket inn og fjernet demonstrantene med militært utstyr, var det rett foran øynene på pressefolk fra 50 land. Det var en veldig stygg sak for norske politikere, som gjorde det de kunne for å ro seg i land, ved å utrede urfolkspørsmål og opprette et Sameting, sier Johansen.