Den endeløse historien om skolestruktur i Alta

– Når det ene partiet etter det andre nå er ute med sine såkalte «garantier» om at ingen skoler skal legges ned, så vet man rett og slett ikke om man skal le eller gråte, skriver Linn Falsen.

VERDEN VIL BEDRAS: Ingen partier, foruten Venstre, var til å stole på når det gjaldt skolenedleggelser, mener tidligere Kåfjord-rektor Linn Fallsen. Bildet er fra en av protestaksjonene for å beholde skolen.   Foto: Magne Kveseth

nyheter

Så var det på’an igjen med kommunale budsjettbehandlinger i Alta, og tradisjonen tro er skolenedleggelser et fast innslag til kommunestyrets behandling. Fra 2009 og til i dag er 482 skoler lagt ned på landsbasis. Dette utgjør i snitt 54 skoler årlig, hvorav de aller fleste er små skoler. Det man ser er en nasjonal samfunnsutvikling som har pågått en god stund, og som ser ut til å være allment akseptert. Det er jo tross alt folkevalgte politikere og ikke rådmenn som stemmer for skolenedleggelser.

I Alta kommune, i likhet med landet for øvrig, er det relativt bred tverrpolitisk enighet om at effektivisering, stordriftsfordeler og sentralisering av tjenester er løsningene på de økonomiske utfordringene man står ovenfor. Problemet med dette er at nærskoleprinsippet, hvor skolen inngår som bærebjelken i nærområder og småsamfunn, ikke passer inn i denne tenkningen. Resultatet blir da at man får politikere som taler med to tunger i sin iver etter å sanke stemmer når foresatte tar til motmæle mot forslag om skolenedleggelser. Undertegnede har selv hatt politikere på døra som har lovt dyrt og hellig at «din stemme til oss og vårt parti garanterer at ingen skoler skal legges ned», men som i neste åndedrag stemte for det helt motsatte så snart plassene i kommunestyret var sikret. Jeg tåler godt at man har ulike meninger og tanker om hva som er de beste løsningene for samfunnet vårt, det kalles demokrati. Det jeg derimot ikke kan fordra er voksne mennesker som lyver uten å mukke, og som forandrer mening etter som vinden blåser. 

I min tid som kommunal rektor ved den nå nedlagte Kåfjord skole opplevde jeg at virksomheten var foreslått nedlagt to ganger i året, først ved budsjettbehandlinger i desember og deretter som skolestruktursak i juni. Dette var like sikkert som at både jula og sommeren kom hvert år. Den eneste politiske leksa de berørte partene lærte av disse rundene var at ingen partier, foruten om Venstre, var til å stole på. Når det ene partiet etter det andre nå er ute med sine såkalte «garantier» om at ingen skoler skal legges ned, så vet man rett og slett ikke om man skal le eller gråte. Det er et ordtak som sier at «verden vil bedras», men det får da være måte på hvor mange ganger man skal gå på de samme løgnene?

Linn Falsen