– Kongen snudde seg og gjorde honnør til oss

Befalselev Kåre Petter Nytrøen sto æresvakt på Karl Johan da kong Harald og dronning Sonja giftet seg.
nyheter

Femti år senere, da kongeparet feiret sitt gullbryllup i hovedstaden, tok han på nytt oppstilling på Karl Johan sammen med flere av kullkameratene fra befalsskolen for hærens sanitet (BSHS)

De fleste hadde ikke truffet hverandre siden bryllupsdagen til regentparet. Nå var det på tide med en gjenforening.

Det var en ære

– En av dem som organiserte treffet hadde gitt beskjed til slottet om at vi kom til å stå akkurat der vi sto for 50 år siden – og jeg tror noen hadde hvisket kong Harald dette i øret. For da kortesjen passerte vår «oppstilling» i krysset mellom Karl Johan og Fredriks gate, så snudde kongen seg mot oss. Han hilste med handa til panna, nikket og smilte til oss. Det var en stor opplevelse å få være med på, 50 år etter at vi sto der første gang som befalsskoleelever fra Lahaugmoen, sier Nytrøen.

Historien startet for 50 år siden da han selv i 1968 reiste sørover fra hjemgården Nytrøen i Målselv i Indre Troms for å bli aspirant for opptak til befalsskolen.

– Da kronprins Harald og kronprinsesse Sonja giftet seg var vi en av mange æresvakter fra flere militære avdelinger, fra Garden og stort sett fra alle befalsskolene sørpå. Karl Johan var den gangen sperret av, vår klasse på 24 aspiranter var utpekt til å stenge Fredriks gate der den krysser Karl Johans gate, rett overfor Universitetsplassen mot Slottet.Vi fikk ordren om dette tidlig under aspirantkurset og ble drillet enormt i sluttet orden. Vi syntes det var store greier å få være med på og jeg husker ennå at folk som så vår sluttede orden, som en slags marsjstøvlenes synkronsvømming, var imponerte over det vi presterte. Klasseforstanderen vår var ingen ringere enn Trygve Bornø, kjent navn fra fotballen seinere, og han deltok i gjenforeningen da regentparet feiret gullbryllupet. Med oss for 50 år siden var også Torstein Bjarmann, faren til en ikke ukjent fotballspiller på Lillestrøm, Torgeir Bjarmann, forteller Nytrøen.

Etter endt befalsskole i 1969 forsvant hver enkelt av «æresvaktene» til ulike roller i Forsvaret og forskjellige posisjoner i næringslivet.

Mimret om skoledagene

– Selv reiste jeg til plikttjeneste på Setermoen, der jeg også arbeidet ett år som offiser. Etter 1971 har jeg bare hatt tilfeldig kontakt med noen få fra skolen. Ulf Syversen fra Honningsvåg og jeg har hatt sporadisk kontakt. Han var også med i Oslo under vår gjenforening. Før vi ble enige om  å møtes i Oslo til feiringen av gullbryllupet, fikk jeg kontakt med Øyvind Sem Mathisen som jeg var god kompis med under året på befalsskolen. Han var fallskjermjeger i Hæren i mange år før han begynte på idrettshøgskolen. Vi ble venner på Facebook og sammen lette vi etter navn på våre klassekamerater, og så kom denne markeringen av 50 års bryllupsdag. Vi snakket litt frem og tilbake om dette at vi sto æresvakt for 50 år siden, og da han sa:

– Skal vi ikke treffes i Oslo på denne dagen?

– Selv sa jeg JA! tvert. Først var vi bare seks som skulle møtes, men da dagen kom i Oslo var vi 13 av totalt 24, inkludert læreren vår.

– Da vi snakket om dette seinere var vi alle enige om at dette var et flott minne å ta med seg videre i livet, forteller Kåre.

Han sier han hadde litt dårlig tid til å nå de andre kameratene. Han tok flytoget til Nasjonalteateret stasjon og halset oppover Karl Johan med ryggsekk på ryggen, klar for å møte de andre ved ridderstatuen i Slottstrappa.

Holder kontakten nå

– Det var mye folk over alt og vi hadde ikke sett hverandre på svært lenge, men plutselig så sier det bare pling - man ser på dem som venter der at det må være han og han og han. Det var faktisk bare en jeg ikke husket navnet på med en gang, sier han. At vi ikke ser helt likedan ut som for 50 år siden er neppe heller noen hemmelighet, legger han til og forteller om langbord på Kafe Celsius ved Akershus festning, etter den nye «æresvakten».

– Der satt vi tilbaketrukket uten støy og spiste, pratet og tok en øl. Vi mimret litt, kan ikke nekte for det, og snakket om dem som ikke er blant oss lenger. Blant de siste som ikke rakk å være med på denne gjenforeningen var mangeårig toppidrettstrener Einar Brynemo, som trente slegge, kule og diskoskast en hel mannsalder. Han døde to uker før vi skulle møtes, sier Nytrøen.

– Nå kommer vi fra befalsskoleklassen til å holde kontakten. Det var friske folk som møttes og stort sett alle tidligere forsvarsfolk bruker kroppen sin også som pensjonister. Vi setter oss ikke i stolen, sier Kåre og påpeker at mimringen langt ifra handlet om helse.

– Vi hadde mer enn nok med å snakke om «de gode gamle dager», sier målselvværingen, som har bodd i Bossekop hele sitt voksne liv.

Kåre Petter Nytrøen var lenge ansvarlig for luftambulansetjenesten i Finnmark, som basesjef for Norvings stasjon i Alta. Da selskapet Air Express tok over denne tjenesten, satte Kåre seg på skolebenken og studerte ledelse før han ble hentet til den daværende arbeidsmarkedsetaten, hvor han etter hvert blant annet hadde overordnet ansvar for å avdekke trygdesvindel.

– Ja, jeg har vært i noen rettssaler i dette fylket og vitnet som sakkyndig, sier han.

Jakt opp og i mente

Kåre Petter lever og ånder for hundene, nå har han tre. To fuglehunder og en svart norsk elghund. Både han og kona Beate holder seg i form gjennom våren og sommeren ved å strigle sin fire mål store hage. Plenen er så slett og grønn at den vil enhver misunne dem, men selvfølgelig tar det tid.

– I tillegg har vi en del av hagen som naturtomt, hvor hundene er sjef. Siden hele tomten er gjerdet inn, så får hundene gå fritt her innenfor - og grunnen til at de akkurat nå står i hundegården, er rett og slett for at de ikke skal mase på gjesten fra lokalavisa, sier han.

– Men det er ikke bare hagestell og grønne fingre? 

– Nå går det i ett med jakt nesten hver dag fram til første november. Først rypejakta og deretter elgjakt. Elgjakta skjer på gården Nytrøen i Indre Troms i Målselv, forklarer Kåre. Som legger til at elgjakta i Målselv gir store opplevelser med mye elg.

– Jeg felte min første elg i 1970, forøvrig var min bror med som 11åring. Han ble sendt til gårds som løpegutt med beskjed om elgfall, humrer jegeren.

Et råskinn i flokken

Vi drikker kaffe i solskinnet ute på tunet i Idrettsveien. Konas hjemmebakte makroner knaser mellom tennene. Hundene er stille. De kikker på oss gjennom nettingen. Så kommer det et ørlite klynk.

Nytrøen hever stemmen:

– Slutt med deg, gutt! Og det blir stille.

– Dette er mitt eget oppdrett. Hundene er alle godt premierte jakthunder. Jeg bruker mye tid på dem, det kan jeg innrømme med en gang. Når det gjelder jakta så ligger jeg ikke lenger ukesvis i skogen. Nå jakter jeg i nærområdet, kjører hjem hver dag og sover i egen seng. Under elgjakta får jeg sove på gutterommet på gården hjemme, som drives av min yngre bror, for øvrig er pensjonert brigader.. Jeg var eldst og kunne tatt over gården, men jeg ble nå her i Bossekop, sier Kåre og kikker bort på kona som plukker solbær, store som druer.

– Det går noen historier om deg og kompisen som noen råskinn i rypeflokkene?

– Jeg skal ikke legge skjul på at da jeg og kameraten jaktet sammen så syntes vi ei uke uten mye ryper var dårlig. Jakt med kvoter har gjort jakta mer mangfoldig for meg. Det skal sies at ryper var en del av kostholdet for 40 år siden, i dag er det slik at man kan sette seg ned, ta inn naturen og ikke trenger man heller å drasse kilosvis med ammunisjon med seg i sekken. Nå går jeg for det meste alene, kjefter på meg selv og hundene, bannes litt og får ut noen frustrasjoner, lyver litt for meg selv og bare koser meg. Og i mitt favorittområde trives jeg best, der kjenner jeg skierrien fra busk til busk.