Allerede 8. januar i år, under tittelen «Prosjektbeskrivelse felles 110-sentral for Troms og Finnmark», fikk Sør-Varanger kommune tilbud om nødetatsamarbeid fra 110-sentralen i Tromsø.  I prosjektet skulle man se på felles organisering, felles bemanning og arbeidstidsordning, opplæring og kompetanse, samisk språk, tekniske løsninger og kostnader.

Mange millioner

Utredningen hadde beskjedne kostnader. De ble stipulert til kroner 85.000, noe man forventet å spare inn i løpet av en måneds drift av felles sentral, det vil si 1 million kroner årlig bespart, pluss faglige og andre fordeler.

– Innsparingen i prosjektbeskrivelsen er et veldig forsiktig anslag og potensialet er kanskje så mye som 6 til 8 millioner for Finnmark alene, alt etter hva som er mulig av samarbeidsløsninger og hvordan man fordeler kostnadene, sier Per Ole Sivertsen, leder og IT-ansvarlig for 110-sentralen i Tromsø.

Sentralen i Kirkenes vil etter oppstart ha en anslagsvis årlig kostnad på 15 til 18 millioner, noe som utgjør 200 til 240 kroner per innbygger i Finnmark. Dette skal så fordeles på kommunene etter folketall, noe som vil gjøre at folkerike Alta får den største belastningen.

Måtte gjenta

– Med samarbeid kunne denne prisen kanskje komme ned i om lag 100 kroner per innbygger i Finnmark, sier Sivertsen. Svar på dette får man kun ved å gjennomføre prosjektet, med høyde for muligheter og begrensninger. En ting er lederen sikker på:

– Et samarbeid med en felles 110-sentral med to avdelinger vil kunne føre til en bedre og sikrere drift av begge avdelingene med en bedre kvalitet på tjenesten til en rimeligere kostnad.

Men Sør-Varanger kommune lot være å svare på brevet fra Tromsø, og svarte først den 12. juli, etter at Altaposten tok kontakt for å belyse prosessen. Kontorsjef Magnus Mæland takket da på vegne av Sør-Varanger kommune nei, og sa de måtte forholde seg til vedtaket fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB), samt kommunestyrets vedtak angående opprettelse av 110-sentralen som IKS for kommunene i Finnmark.

Anså det som umulig

Mæland takket samtidig for henvendelsen fra Tromsø, og skrev at Sør-Varanger så frem til et samarbeid etter at etableringen 110-sentralen var blitt foretatt i Kirkenes. Til Altaposten sier Mæland dette:

– Tromsø kommune kontaktet oss i januar angående et slikt samarbeid. Sør-Varanger kommune anså dette som ikke mulig, grunnet at vi må, og måtte, forholde oss til vedtaket fra DSB av 27. september 2016, som sa at Sør-Varanger kommune skulle etablere en sentral i Kirkenes, som alle kommuner i Finnmark pliktet å knytte seg til. Henvendelsen fra Tromsø ville vært helt på tvers av dette. Vi så ikke noe mer på henvendelsen og jobbet videre i tett samarbeid med politiet for å oppfylle vedtaket fra direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, forklarer kontorsjef Mæland.

DSB krever fellessystem

Samtidig oppfattes det som paradoksalt at man i prosjektforslaget peker nettopp på DSB-krav til fellessystemer mellom Troms og Finnmark. Ifølge 110-sentralen i Tromsø står å lese i DSBs vedtak angående etablering av 110-sentral i Kirkenes: «Et annet sårbarhetsreduserende tiltak som DSB vil stille krav om gjennom samlokaliseringsprosessene for Troms og Finnmark, for å sikre en forsvarlig oppfølging av nødmeldinger, er at det etableres felles kart og konfigurasjon, og at det etableres et system for overflow.»

110-sentralen i Tromsø skriver at dette er et «klart signal om at det vil måtte bli noen form for samarbeid, men tanken med prosjektet er å se nærmere på om et tettere samarbeid kan gi en bedre tjeneste for både innbyggerne og innsatsmannskapene og til hvilke kostnader/gevinster.»

– Det haster

Skulle saken endre seg, åpner 110-sentralen i Tromsø for å kjøre prosjektet nå i høst.

– Men det haster med å avklare samarbeidsmulighetene. Dette for å finne ut hva som er akseptabelt for DSB, slik at etableringene av nye samlokaliserte 110-sentraler i Tromsø og Kirkenes kan ta hensyn til dette i forbindelse med etableringen, sier Per Ole Sivertsen, og tilføyer:

– Både Troms og Finnmark vil kunne ha økonomiske og faglige fordeler av et samarbeid, men det krever en god utredning for å finne de beste løsningene og kostnadsberegne driften.