Allerede 8. januar i år, under tittelen «Prosjektbeskrivelse felles 110-sentral for Troms og Finnmark», fikk Sør-Varanger kommune tilbud om nødetatsamarbeid fra 110-sentralen i Tromsø. I prosjektet skulle man se på felles organisering, felles bemanning og arbeidstidsordning, opplæring og kompetanse, samisk språk, tekniske løsninger og kostnader.
Frykter alarmerende høye 110-kostnader
Mange millioner
Utredningen hadde beskjedne kostnader. De ble stipulert til kroner 85.000, noe man forventet å spare inn i løpet av en måneds drift av felles sentral, det vil si 1 million kroner årlig bespart, pluss faglige og andre fordeler.
– Innsparingen i prosjektbeskrivelsen er et veldig forsiktig anslag og potensialet er kanskje så mye som 6 til 8 millioner for Finnmark alene, alt etter hva som er mulig av samarbeidsløsninger og hvordan man fordeler kostnadene, sier Per Ole Sivertsen, leder og IT-ansvarlig for 110-sentralen i Tromsø.
Sentralen i Kirkenes vil etter oppstart ha en anslagsvis årlig kostnad på 15 til 18 millioner, noe som utgjør 200 til 240 kroner per innbygger i Finnmark. Dette skal så fordeles på kommunene etter folketall, noe som vil gjøre at folkerike Alta får den største belastningen.
Måtte gjenta
– Med samarbeid kunne denne prisen kanskje komme ned i om lag 100 kroner per innbygger i Finnmark, sier Sivertsen. Svar på dette får man kun ved å gjennomføre prosjektet, med høyde for muligheter og begrensninger. En ting er lederen sikker på:
– Et samarbeid med en felles 110-sentral med to avdelinger vil kunne føre til en bedre og sikrere drift av begge avdelingene med en bedre kvalitet på tjenesten til en rimeligere kostnad.
Men Sør-Varanger kommune lot være å svare på brevet fra Tromsø, og svarte først den 12. juli, etter at Altaposten tok kontakt for å belyse prosessen. Kontorsjef Magnus Mæland takket da på vegne av Sør-Varanger kommune nei, og sa de måtte forholde seg til vedtaket fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB), samt kommunestyrets vedtak angående opprettelse av 110-sentralen som IKS for kommunene i Finnmark.
Anså det som umulig
Mæland takket samtidig for henvendelsen fra Tromsø, og skrev at Sør-Varanger så frem til et samarbeid etter at etableringen 110-sentralen var blitt foretatt i Kirkenes. Til Altaposten sier Mæland dette:
– Tromsø kommune kontaktet oss i januar angående et slikt samarbeid. Sør-Varanger kommune anså dette som ikke mulig, grunnet at vi må, og måtte, forholde oss til vedtaket fra DSB av 27. september 2016, som sa at Sør-Varanger kommune skulle etablere en sentral i Kirkenes, som alle kommuner i Finnmark pliktet å knytte seg til. Henvendelsen fra Tromsø ville vært helt på tvers av dette. Vi så ikke noe mer på henvendelsen og jobbet videre i tett samarbeid med politiet for å oppfylle vedtaket fra direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, forklarer kontorsjef Mæland.
DSB krever fellessystem
Samtidig oppfattes det som paradoksalt at man i prosjektforslaget peker nettopp på DSB-krav til fellessystemer mellom Troms og Finnmark. Ifølge 110-sentralen i Tromsø står å lese i DSBs vedtak angående etablering av 110-sentral i Kirkenes: «Et annet sårbarhetsreduserende tiltak som DSB vil stille krav om gjennom samlokaliseringsprosessene for Troms og Finnmark, for å sikre en forsvarlig oppfølging av nødmeldinger, er at det etableres felles kart og konfigurasjon, og at det etableres et system for overflow.»
110-sentralen i Tromsø skriver at dette er et «klart signal om at det vil måtte bli noen form for samarbeid, men tanken med prosjektet er å se nærmere på om et tettere samarbeid kan gi en bedre tjeneste for både innbyggerne og innsatsmannskapene og til hvilke kostnader/gevinster.»
– Det haster
Skulle saken endre seg, åpner 110-sentralen i Tromsø for å kjøre prosjektet nå i høst.
– Men det haster med å avklare samarbeidsmulighetene. Dette for å finne ut hva som er akseptabelt for DSB, slik at etableringene av nye samlokaliserte 110-sentraler i Tromsø og Kirkenes kan ta hensyn til dette i forbindelse med etableringen, sier Per Ole Sivertsen, og tilføyer:
– Både Troms og Finnmark vil kunne ha økonomiske og faglige fordeler av et samarbeid, men det krever en god utredning for å finne de beste løsningene og kostnadsberegne driften.