Den samiske kunstneren Máret Ánne Sara fra Kautokeino og hennes prosjekt Pile o´Sapmi reiser til Kassel i Tyskland 3. september. Her vil Sara diskutere nykolonialisering på Documenta 14 scenen. Med seg har Sara den samiske artisten Elle Marja Eira, som også engasjerer seg for urfolksrettigheter. Sammen står de for en opptreden der publikum både får muligheten til å høre Sara fortelle om lillebroren Jovsset Antes og urfolks kamp mot staten og storsamfunnet, og til å høre Elle Marja formidle budskapet musikalsk.

– Iskald Listhaug

Sara har vist seg som en standhaftig og kompromissløs forkjemper for broren og reindriftas rettigheter etter at den daværende landbruksministeren, Sylvi Listhaug, gjennomførte tvangsreduseringsplanen for rein i 2014.

– Måten hun gjorde det på var totalt inkompetent eller så var den bare iskald, sier Sara.

Polert kolonialisering

Under Tysklands-turen vil hun ta for seg det hun betegner som "polert” nykolonialisering i Norge.

– Kolonialiseringen er langt fra over. Kolonialiseringen foregår så det ljomer. Det skjer via verdens mest raffinerte demokrati i verdens beste og mest rettferdige land. Koloniserigen i dag er formalisert og systematisert i et vanvittig komplisert apparat, der Sametinget også spiller sin rolle. Sametinget konsulters, men lyttes ikke til. Vi har et høyt respektert urfolksparlament, uten noen politisk makt til å kunne forsvare seg mot overgrep som utøves for eksempel ved lov.

Ingen respekt

Sara blir skremt når hun ser hvordan prosessene foregår.

– Og hvordan Norge har laget et lovverk for reindrifta, som stiller enkeltmennesker og hele urfolksnæringen nærmest rettsløs. Det er skremmende å se at Norge som står i bresjen for menneskerettigheter, ikke har noe respekt for oss som mennesker, sier Sara.

– Når du sier at prosessene foregår i det stille, så kan man vel ikke si det om reintallsprossesen, som har fått årelang oppmerksomhet?

– Prosessen fram til tvangsreduseringen har ikke foregått i det stille. Der har staten lagd et langvarig og stort leven på sine egne premisser. Etter en langvarig offentlig svertekampanje, som har fått oss samer til å fremstå som udugelige kriminelle, som ikke vet vårt eget beste, justerer man så loven med et helt kapittel om straffetiltak, som ender opp i en kollektiv avstraffelse, der de minste reineierne presses til konkurs og bort fra både kultur og rettigheter.

– Sametinget brukes til hvitvasking

Sara mener Sametinget fungerer som et alibi for den norske stat.

–  Måten det er gjort på fratar oss troverdighet og myndighet, og ved konsulteringer med Sametinget, lytter man altså ikke på innsigelser. Vårt kjære urfolksparlament, slik det fungerer i dag, kan i prinsippet misbrukes til å hvitvaske hvilke som helst vedtak ved å vise til konsulteringer og en såkalt dialog.

– Hvorfor det eventuelt blir trangere kår for reinen, diskuteres aldri. At beitelandet vårt spises opp, at landet vårt blir mindre og mindre fordi det kommer kraftlinjer, hyttefelter, gruvedrift med mer. Dette snakkes det ikke om. Det er bare vi som har for mye rein, og vi som derfor skal straffes ytterligere på toppen av all arealranet.

– Føler du at storsamfunnet er positiv til reindrifta og den samiske kulturen, så lenge den ikke står i veien for næringsutvikling og hyttebygging?

– Mange er positive, men generelt vil jeg si at reindrift tolereres, så lenge den ikke konkurrerer med andre interesser, sier Sara, som mener at med den arealpolitikken som føres, så vil det ikke være noen reindrift i fremtiden i Finnmark.

– Vi står ved et veivalg. Skal utviklingen med storindustri fortsette i nord, da er det ikke rom for tradisjonell reindrift. Dersom staten skal ned den veien, må de også stå for det og ikke seigpine folk. Man må kunne få leve som et normalt menneske og ha et forutsigbart og trygt liv, mener Sara.

– Men hva med andre interesser i Finnmark?

– Det vil alltid finnes andre interesser, men jeg kan ikke godta argumenter om at vi står i veien for vekst og velstand når denne velstanden går på bekostning av liv, kultur og rammer enkeltskjebner i et av verdens allerede rikeste land. Jeg mener vi må være føre var i en verden hvor forbruk er den støsrte trusselen. Vi kan ikke bygge ned all natur. Vi trenger både rent vann, uberørt natur og egne matressurser i fremtiden. Jeg kan ikke skjønne at disse elementære verdiene ikke verdsettes.

Folk blir sjokkerte

Artisten Elle Marja Eira tilhører distrikt 26 Lakkonjarga og har fulgt Máret Ánne og hennes kamp for familiens –og reindriftas fremtid helt siden den første rettssaken i Tana. Eira og hennes søster, Mai-Lis Eira som er en ung regissør, blir med til Tyskland, sammen med filmfolkene Matti Aiko og Ken Are Bongo.

– Når jeg er ute og opptrer så opplever jeg at folk vet veldig lite om hva som foregår mot urfolk i Norge. Når jeg forteller om eksempelvis Jovsset Ante-saken blir de rett og slett sjokkerte. Det vekker enorm repsons, sier Eira, som selv var med under den stille protesten mot 420-linja fra Balsfjord til Hammerfest, da åpningen av arbeidet ble markert for ett år siden.

– Jeg tror at vi alle kan gjøre en forskjell og vi kan bare begynne med oss selv. Det er jo valg snart. Da får vi muligheten å vise hvilken retning vi ønsker, sier den samiske sangeren.