Øytun-elev Ingrid Turtum fulgte starten på Finnmarksløpet på nært hold sammen med flere medelever. Her er hennes rapport:
I snart hundre år har Øytun folkehøgskole tatt imot ungdommer fra hele Norge og lært dem å nyte nordnorsk friluftsliv. Det allsidige friluftslivet som få kan tilby like godt som Finnmark. Det var det som trakk meg og åtti andre hit. På dette halve året har vi fått oppleve livet til sjøs, reingjeting og den unike samekulturen, vi har blitt kjent med fjellene, Altaelva og den magiske vidda.
Lærer Tunheim
Endelig skal vi også bli kjent med folkelivet, hundene og kulturen rundt Finnmarksløpet. Jeg og 35 andre elever fra Øytun er så heldige som får jobbe som frivillige. Vi gleder oss til å oppleve det yrende folkelivet og stemningen rundt løpet på nært hold.
Det er som om det blir tent en gnist i øynene til læreren vår, Harald Tunheim, når han nevner Finnmarksløpet. Man kan lett forstå at dette er noe som ligger han nært og er en sport som betyr mye for både hundekjørere og Finnmark. Alt på torsdagen fikk vi en smakebit av sirkuset som skal vare en hel uke. Det blir spenning, glede, sang og mye moro.
Stille skjelv
Refleksvesten er på og alle får beskjed om å prøve så godt vi kan å hjelpe til. «Ta tak i spannet og spring», fikk vi beskjed om. Bak spannet kan man skimte de nervøse og spente kjørerne, som gjemmer seg i de store parkasene. Hundene som i forkant hadde laget så mye lyd, blir stille og skjelver febrilsk. Ikke kaffeskjelven, fikk vi høre, men adrenalinkicket.
Finnmarksløpet er for fullt i gang, eventyret og jobben for oss har begynt. Finnmarksløpet hadde ikke gått rundt uten de frivillige, som organiserer og jobber på sjekkpunkt. Det er til sammen rundt 670 som jobber som frivillige, og de frivillige representerer hele Norge.
Hard kamp
Vi er 35 Øytun studenter som blir plassert på forskjellige depoter over hele Finnmark. Første stopp for meg er Levajok, der det er en blandet gruppe med studenter fra Øytun og Alta. Etter 27 mil ankommer 100 mils-kjørerne, de første kom alt rundt kl. 06.00. Det første som slår meg er hvor rolige og kontrollerte kjørerne er. Man kunne se at det hadde vært en hard kamp over vidda, men likevel var det overraskende hvor oppegående kjørerne var. Noen møter deg med et vennlig ord, andre med stygge gloser. Men som regel blir det satt pris på jobben vi gjør, og hjelpen vi yter.
Etter bare et par dager kan man se hvor hard påkjenning det er for hundene som ligger på halmen med sprukne poter. Dyrlegene har en travel jobb med å undersøke og friskmelde hundene, og kjørerne gjør sitt beste med å forberede dem på de neste milene som kommer snikende.
Uskadet i mål
Jeg har i flere år fulgt med på Finnmarksløpet, men det er ikke før nå jeg forstår at løpet handler om så mye mer enn heder og ære. Det er nå man ser hvor sterkt båndet er mellom hund og kjører, man ser at det er mange timer med hard jobb som er lagt ned i forkant av løpet.
Finnmarksløpet har i flere år samlet hundekjørere fra hele Norge, og det er til sammen 12 forskjellige nasjonaliteter som er samlet om samme mål; oppleve den nordnorske naturen og komme uskadet i mål med friske hunder. Samholdet blant kjørerne er unikt, de samarbeider og hjelper hverandre med glede. Samtalene går i ett til de skiller lag ut fra sjekkpunktet. Det er dette som gjør Finnmarksløpet så spesielt og til noe helt eget.
Livet på sjekkpunktet har så vidt startet, og man kan alt kjenne på mangelen av søvn og lite mat. Vi jobber i skift og har få timer på å restituere oss. Men stemningen er god, og tiden på vakt går fort med gode samtaler og litt sang. Vi er så heldige å få oppleve mer av indre Finnmark og se mer av den nordnorske naturen som vi har blitt så glad i. Dette blir en spennende uke med nye utfordringer og opplevelser.